Fugler, fjell og fjord

 

Per Olav Kaldestad

Sonettar

Somum Bokvennen, 2023

Ingen som har lest mine lyrikkanmeldelser, har vel unngått å få med seg min avmålte entusiasme for håndverket til moderne, norske lyrikere. Veteranen Per Olav Kaldestads siste diktsamling demonstrerer imidlertid at de tradisjonelle formene fortsatt har livet i behold. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige pregeranser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.

Denne samlingen består av 46 sonetter som alle formidler klare ideer og dessuten unngår den språklige navlebeskuingen som kjennetegner så mange nyere diktutgivelser. Dessuten benytter forfatteren konvensjonell setningsstruktur og tegnsetting. I samlingens første del befinner det lyriske subjektet seg i og rundt sitt hjem, som etter hva jeg kan se, befinner seg et sted på vestlandskysten. Naturen utgjør en viktig del av motivkretsen, både flora og fauna, særlig fuglelivet, og selvfølgelig fjorden, sentrum for all vestlandsk sivilisasjon. Det lyriske subjektet tusler rundt på tunet, går opp på fjellet og er ute på sjøen og fisker. Der observerer han fugler og annet dyreliv mens han kontemplerer livets små og store mysterier. 

I noen av diktene trekkes også den kosmiske konteksten, himmellegemene, både nære og fjerne, og tomrommet mellom dem, inn i bildet. Også de påvirker livene til mennesker, kråker, ørn, fisk, og i diktene tilfører de den natursentrerte tematikken en ekstra dimensjon. I noen av diktene formidler Kaldestad en bevissthet om bevegelsene i naturen og jordrotasjonen. I diktet «Kveldssong», for eksempel, formidles den svimlende følelsen av at ingenting i verden står stille. Hele kosmos er uopphørlig bevegelse, men likevel finnes noe som er i ro. «Mitt eine faste haldepunkt er deg / når augo dine lyser imot meg». 

Kaldestad gjør også noen fine observasjoner rundt kontrasten mellom de majestetiske rovfuglene på fjellet og på sjøen, og de mer kortreiste kråkene og skjærene. La meg også trekke frem den litt stakkato sonetten «Kråka», der Kaldestad demonstrerer sonettens fleksibilitet ved å ofre verseformens eleganse og heller la de korthugne verselinjene (som alle slutter med punktum, skilletegnet norske lyrikere frykter mest av alt) imitere kråkas bevegelser. 

Diktet «Hustavle» skiller seg ut ved at det har et mer politisk innhold. Her advarer Kaldestad mot krigeråndens gjenkomst i europeisk utenrikspolitikk de siste par årene, og den tilsynelatende uoverveide muligheten kjernefysisk utsettelse. Diktet avstuttes med en poengtert kuplett med adresse til partene i krigen i Ukraina: «Me lyt gå myndig fram og stemma i / før dei får nulla oss ut av verda si.» Noen vil vel kalle dette poetisk putinisme. Dem om det. Ellers rapper Kaldestad en verselinje fra John Keats i diktet «Haustsong» («Årstid for dis og frukt som mognar mildt»), og leverer en tydelig Shakespeare-inspirert sonett i «Som lauvet rører seg». 

I samlingens siste del vendes blikket utover til andre land og kontinenter. Her er dikter-jeget ute på reise. Vi får en vignett fra en irsk karaokebar og blir med på en lengre reise gjennom Canada fra vest mot øst, vi besøker en undergrunnsstasjon i Moskva (mer poetisk putinisme? og vi får bli med på noen strandhogg i New Zealand, Australia og Sør-Afrika. I bokens siste dikt, «Skriftemål» vender Kaldestad atter blikket innover. Her handler det om livets forgjengelighet og tilværelsens tilsynelatende formålsløshet. Men likevel: «Me går og føler på koss vegen ber. / Me trassar alt som står imot oss her.».

Personlig synes jeg Kaldestad kunne prøvt å være litt strengere i metrikken. Ofte er det noen få verselinjer som stikker seg ut ved ikke å følge regelboken. Har man innstilt seg på å lese en sonett, blir brudd i rytmikken et irritasjonsmoment, i alle fall for undertegnede. Men Kaldestad har vel sine grunner til disse valgene. Personlig synes jeg ikke de tilfører diktene noe. Jeg har likevel ingen problemer mer å annefale denne diktsamlingen. Check it out!