Naken med Camus

 

Afrikanske forfattere omtales relativt sjeldent på Würmstuggu. Den eneste jeg kan komme på i farten, er Albert Camus, hvis roman Fallet ble anmeldt på denne nettsiden for noen år siden. For tiden leser jeg Camus’ novellesamling Eksil og kongerike, som utkom på fransk i 1957 under tittelen «L’exile et la royaume. Boken består av seks noveller, og ettersom dette tallet er delelig med tre, og fordi jeg jeg føler for å skrive med novellene friskt i minnet (og dessuten ønsker å maksimere reklameinntektene ved å produsere mest mulig stoff med minst mulig innsats) har jeg bestemt meg for å bruke «live»-formatet her, altså at jeg anmelder boken mens jeg leser den. Derfor vil jeg kun omtale de to første novellene i akkurat denne teksten. Deretter vil det komme to artikler til som hver tar for seg to noveller. Mange kvinner var nakne med Camus. Derfor har jeg valgt å skrive denne teksten aldeles uten klær. Jeg vil nemlig også være naken med Camus.

Boken starter ned et forord av oversetter Synneve (sic) Sundby. Det er ikke spesielt interessant, så jeg velger å gå forbi det i stillhet, men jeg berømmer henne gjerne for selve oversettelsen. Jeg kan ikke fransk, men språket i novellene er upåklagelig.

Så kommer den første novellen. «En utro kvinne» heter den. Tittelen lyder kanskje pikant, men det er lite som er pikant i denne fortellingen, som kan deles inn i to deler, i alle fall handlingsmessig. I første del av novellen møter vi et fransk-algirsk ektepar som driver en tekstilforretning, på bussreise i den algirske fjellheimen. Marcel skal gjøre forretninger og har klart å overtale kona Janine til å bli med på en tur inn i landet for å kjøpe stoffer. Handlingen foregår under algeriekrigen, men selve krigen spiller liten rolle for handlingen utover at den har stoppet tilgangen på stoff.  Det er gjennom Janines øyne vi opplever fortellingen, og det er hennes opplevelse av ekteparets barnløse, lidenskapsløse samliv som utgjør novellens tematiske kjerne. Utover Janine og Marcel møter vi en kjekk, fransk soldat, en fransk hotellvert og en mengde navnløse arabere. Janine, som selv mener hun fremdeles er i besittelse av en viss ynde som tiltrekker seg menns oppmerksomhet, lengter etter noe mer i tilværelsen enn det Marcel, som er mest opptatt av penger, kan tilby henne. Jeg vil hverken bekrefte eller avkrefte om den erotiske eller romantiske spenningen tittelen hinter om, inntreffer, men jeg kan avsløre at den ovennevnte soldaten tilbyr Janine en halspastill. Mot slutten av novellen får Janine en slags revelatorisk opplevelse i ørkennatten. Dette er novellens høydepunkt, men det skal jeg ikke gå nærmere inn på her.

Det er nemlig på tide å se på bokens andre novelle, «Overløperen eller En forvirret sjel». Den skiller seg en del fra den første. «Røre, for en røre!» Slik begynner denne novellen, og det må sies å være en passende start, for dette er en forvirrende fortelling om en mann det ikke er lett å bli klok på. Handlingen hopper frem og tilbake, og leseren trekkes med i et sinn formørket av galskap. På nåtidsplanet møter vi en forrykt mann som befinner seg i ørkenen der han venter på en misjonær. På fortidsplanet blir vi presentert for bakgrunnshistorien til mannen og hans opplevelser i saltbyen Taghâsa i Mali. Dette er et litterært Taghâsa, skapt, eller i det minste bearbeidet av forfatteren, der innbyggerne er en stamme ekstremt aggressive og voldelige hedninger, ikke den virkelige, fraflyttede ruinbyen. Vi får vite at fortelleren fransk katolsk misjonær, en konvertitt fra protestantismen, som etter å tilbrakt en tid ved presteseminaret i Alger, bestemmer seg for å reise til Taghâsa i Mali for å preke Kristi budskap. Det blir han tatt til fange og torturert på grusomste vis av hedningene. Og han liker det! Dragningen mot krenkelser og ydmykelse er en viktig komponent i misjonærens fromhetsliv. Med dette utgangspunktet er ikke veien lang til omfavnelsen av fornedrelsen og omvendelsen til ondskapen i hedenskapen til de innfødte. Jeg antar at Camus prøver å si noe om motsetningene i det religiøse sinn og katolisismens glorifisering og institusjonalisering av lidelsen. Herunder faller også den moralske arrogansen og dragningen mot martyriet som vi finner hos Camus’ forrykte misjonær. Trolig må novellen også forstås som en slags kritikk av kolonialismen, ikke nødvendigvis fordi denner urettferdig eller grusom, men fordi også den er basert på moralsk arroganse og er fånyttes, i alle fall med tanke på de offisielle målsetningene. Utover det er det vanskelig å sette fingeren på noe bestemt budskap. Det er ikke lett å følge handlingen, for fortelleren er som nevnt ikke ved sine fulle fem og synes å ha et anstrengt forhold til seg selv og den verden han bebor. Først og fremst er dette et innblikk i det absurde. Likte jeg novellen? Tja. 

Dette var første del av Würmstuggus gjennomlesning av Eksil og kongerike. Andre del kommer etter hvert. Og etter planen kommer det også en tredje del, men jeg garanterer ingenting. 

Eksil og kongerike

Albert Camus

Oversatt av Synneve Sundby

Bokvennen, 2013