Herunder følger noen korte omtaler av lesestoff jeg har konsumert i det siste. Jeg skal ikke påstå at det er allmenngyldige innsikter jeg kommer med her, men så er det også vanskelig å si noe allmengyldig om fiksjon, akkurat som det er vanskelig å si noe som helst om virkeligheten. Jeg kan imidlertid meddele de inntrykkene jeg sitter igjen med etter å ha lest disse bøkene, som jo, i likhet med alt jeg leser, setter sitt preg på sjelslivet mitt, i alle fall så lenge jeg husker noe av dem, og noen ganger lenger enn det.
Fallet er en roman av Albert Camus som utkom i 1956, et drøyt tiår etter 1900-tallets store sivilisasjonssammenbrudd. Og det er på mange måter sivilisasjon, eller snarere sivilisasjonens forutsetninger, Camus skriver om. Hovedpersonen i denne besynderlige romanen er en forhenværende suksessfull og beundret parisisk jurist som har endt opp i et selvpålagt eksil i Amsterdam, der han ikke lenger har sitt virke som advokat for de svake og undertrykte. Nei, nå praktiserer han som «dommer-botferdig» på en sliten kneipe i hjertet av den nederlandske metropolen. Boken er strukturert som fem monologer der Clamence, som han kaller seg, forteller om sitt liv og sine betraktninger rundt de store spørsmålene her i livet. Egentlig er det ikke monologer, men dialoger der samtalepartnerens replikker er blitt skåret bort, og det fungerer bra, for samtalepartneren er deg - leseren. Clamence har som sagt en lysende karriere å se tilbake på, men en bestemt hendelse vekker ham og får ham til å stille spørsmål ved sin rolle i samfunnet og sine mål i livet. Han beretter om hvordan han prøver ulike retninger i livet, ikke ulikt Buddhas forsøk på å komme til bunns i lidelsens problem, og hvordan han til slutt kommer til den innsikten som gjør at han ender opp i Amsterdam. Man kan vel kalle dette en slags bekjennelsesroman, for fortelleren legger ingenting imellom og er like nådeløs mot seg selv som Camus’ landsmann Augustin. For å si det veldig enkelt, og samtidig holde oss til Augustin, er dette er slags ateistisk forsvar for det kristne dogmet om arvesynden. Men Camus sier også mye interessant om frihet og trelldom, sosiale konvensjoner i det bedrestilte borgerkapet og ikke minst det amerikanerne de siste årene har kalt «virtue signalling». Personlig synes jeg boken fungerer fint som fortelling, men de siste 50 sidene blir den en ren idéroman, der det ikke er måte på hvor mange ideer som skal presenteres for leseren, med det resultatet at fortelleren forsvinner i bakgrunnen og historien stopper opp. Spør du meg, blir det altså litt for lite roman og litt for mye filosofi mot slutten. Og hvor interessante er nå egentlig disse eksistensialistiske filosofene når alt kommer til alt? Selv om jeg altså har mine reservasjoner, må jeg likevel få bejuble det glitrende språket, de slående metaforene og de levende skildringene. Boken var for all del verdt de timene jeg brukte på å lese den.
Jeg har også lest et skuespill av Arne Lygre, og før jeg sier noe mer om Nær meg fra 2019, gjør jeg atter oppmerksom på at jeg forholder meg til skuespillet som tekst, ikke teater, så hva en kreativ instruktør og dyktige skuespillere kan få ut av teksten på en scene, bryr jeg meg ikke om her. Nær meg er et stykke om oppbrudd og tilknytning, familieforhold og frykten for å være alene. Hovedpersonen er en ung kvinne som har en merkelig trang til å knytte seg til fremmede mennesker, kanskje fordi hun gjennomlever en livskrise har akkurat mistet moren sin og er i ferd med å gå fra kjæresten sin. Karakterene er ikke særlig troverdige, og dialogen er både oppstyltet og unaturlig. Lygre har sikkert en hensikt med den merkelige dialogen, men den går dessverre over hodet på meg.
Tegneserien Solruns saga av Eirik Ildahl og Bjørn Ousland leste jeg første gang da den kom ut på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet. Nå har jeg lest den om igjen for første gang på mange år, ja faktisk så mange år at min erindring av handlingen begrenset seg til miljø og de viktigste karakterene. Hva er så Solruns saga? Jo, det er en albumserie i tre bind, utført i sort-hvitt og med handling fra Norge på midten av 1300-tallet. Dette var en nedgangstid for Norge, med bortfall av en rent norsk statsmakt og klimaendringer som vanskeliggjorde jordbruk og matproduksjon. Men verst var selvfølgelig svartedauden. Og det er nettopp svartedauden det første bindet, Pesta, handler om. Hovedpersonen i disse tre bindene er Solrun, som vi følger fra tidlig ungdom til voksen alder. Jeg har sett serien omtalt som fantasy, men jeg heller mot en mer psykologisk lesning av de overnaturlige elementene. Første bind handler som sagt om svartedauden, det andre bindet, Nattlys, er et trekantdrama der Solrun slites mellom mannen sin, Tormod, og reindriftssamen Lainit, mellom jordbrukssamfunnet og den nomadiske tilværelsen på «verdens tak», mellom det jordiske, trauste og det eventyrlige, ekstatiske. Dette blir det selvfølgelig konflikt av, og konflikten begrenser seg ikke bare til mennene i Solruns liv, men også i hennes egen psyke. I det tredje bindet, Sjøormen, foregår handlingen i sin helhet i Finnmarken, der nordmenn, samer, bjarmer og hanseater kjemper om landets rikdommer. Dette er det svakeste albumet. Det er for mange figurer, og historiens hopp frem og tilbake i tid gjør det tidvis vanskelig å følge med. Bjørn Ouslands tegninger er jevnt over gode, men figurene hans mangler eleganse, anatomisk minner de mer om barn enn voksne, og ansiktene er enkelt tegnet. Men han tar igjen mye med klarhet, lys og skygge og billed- og sidekomposisjoner som ofte er rent ut imponerende. Og håndtekstingen er glimrende. Er Solruns saga verdt å lese? Ja, hvis man liker dystre, ambisiøse tegneserier som utforsker livsbetingelser og folketro i det katolske Norge, med nyanserte karakterer som ikke nødvendigvis følger de moralske skjemaene vi vanligvis finner i underholdningsstegneserier, vil jeg si: Ja, dette er faktisk en tegneserie det er vel verdt å få med seg. Solruns saga ble utgitt i en ettbindsutgave i 2020, men jeg tror den har noe mindre format enn originalutgavene.
To tilfredsstillende leseropplevelser og en som ikke var all verden. Alt kan jo ikke være top notch, men disse dramatikerne kan sannelig skjerpe seg, eller kanskje jeg skal slutte å lese skuespill, og heller oppsøke teatrene? Det var i grunnen det jeg hadde å si om disse utgivelsene. De kan leses med eller uten klær.
Fallet av Albert Camus, Solum Bokvennen, 2018 oversatt av Tom Lotherington
Meg nær av Arne Lygre, Aschehoug, 2019
Solruns saga bind 1-3 av Eirik Ildahl og Bjørn Ousland, Bladkompaniet, 1988-1993
Illustrasjon: Anders Zorn
Kommentarer
Legg inn en kommentar