16.07.41 heter den presumptivt mest selvbiografiske av Dag Solstads romaner. Den er, som det aller meste Solstad har skrevet, vel verdt å lese. Tittelen, som altså er fødselsdatoen til romanens hovedperson, og formodentlig også til dens forfatter, forteller oss videre at idag er det intet mindre enn 80 år siden denne Norges mest bejublede (og med rette så) romanforfatter ble født.
Vi i Würmstuggu (eller i det minste redaktøren, som er den i redaksjonen som har størst interesse for nyere norsk skjønnlitteratur) har over de siste par decennier lest gjennom det meste av Solstads skjønnlitterære forfatterskap (men ikke alt!) og blitt så begeistret over det aller meste, at vi for lengst har kommet til den konklusjon at vi her snakker om Norges beste nålevende forfatter.
Debutromanen, Irr grønt, er riktignok ikke all verden, men oppfølgeren, Arild Asnes, 1970, der Solstad påbegynner sitt kommunistiske litterære prosjekt, er strålende. De neste 70-tallsromanene kan man godt hoppe over, men fra Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land», der han tar et slags oppgjør med det kommunistiske prosjektet (som han atter tar opp i den glimrende Roman 87), og frem til den siste romanen om Bjørn Hansen, er det bare gull (med den boken om «det uoppløselige element i Telemark» fra 2013 som mulig unntak, for den har ingen i redaksjonen lest). Vi trekker gjerne frem Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige, Professor Andersens natt og Genanse og verdighet. T. Singer og Armand V også forsåvidt. Fotballbøkene bryr vi oss ikke om, men essayene hans anbefaler vi gjerne.
Hvorfor er Solstad så bra? Det er vanskelig å si med få ord, men for å begrunne det veldig, veldig kort - og banalt - handler det om stor humor, stort alvor, overraskende perspektiver og, kanskje viktigst av alt, fantastisk språk.
Würmstuggu ønsker Dag Solstad til lykke med 80-årsdagen!
Kommentarer
Legg inn en kommentar