Gå til hovedinnhold

Dag Solstad 80 år

 


16.07.41 heter den presumptivt mest selvbiografiske av Dag Solstads romaner. Den er, som det aller meste Solstad har skrevet, vel verdt å lese. Tittelen, som altså er fødselsdatoen til romanens hovedperson, og formodentlig også til dens forfatter, forteller oss videre at idag er det intet mindre enn 80 år siden denne Norges mest bejublede (og med rette så) romanforfatter ble født. 


Vi i Würmstuggu (eller i det minste redaktøren, som er den i redaksjonen som har størst interesse for nyere norsk skjønnlitteratur) har over de siste par decennier lest gjennom det meste av Solstads skjønnlitterære forfatterskap (men ikke alt!) og blitt så begeistret over det aller meste, at vi for lengst har kommet til den konklusjon at vi her snakker om Norges beste nålevende forfatter. 


Debutromanen, Irr grønt, er riktignok ikke all verden, men oppfølgeren, Arild Asnes, 1970, der Solstad påbegynner sitt kommunistiske litterære prosjekt, er strålende. De neste 70-tallsromanene kan man godt hoppe over, men fra Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land», der han tar et slags oppgjør med det kommunistiske prosjektet (som han atter tar opp i den glimrende Roman 87), og frem til den siste romanen om Bjørn Hansen, er det bare gull (med den boken om «det uoppløselige element i Telemark» fra 2013 som mulig unntak, for den har ingen i redaksjonen lest). Vi trekker gjerne frem Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige, Professor Andersens natt og Genanse og verdighet. T. Singer og Armand V også forsåvidt. Fotballbøkene bryr vi oss ikke om, men essayene hans anbefaler vi gjerne.


Hvorfor er Solstad så bra? Det er vanskelig å si med få ord, men for å begrunne det veldig, veldig kort - og banalt - handler det om stor humor, stort alvor, overraskende perspektiver og, kanskje viktigst av alt, fantastisk språk.


Würmstuggu ønsker Dag Solstad til lykke med 80-årsdagen!



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

Du vil ikke gjette hva redaktøren har lest

  Det har, kanskje ikke så veldig overraskende, gått endel i western her i det siste. Jeg selvfølgelig lest det siste Tex Willer , altså nummer 681, som inneholder tredje episode av historien som ble innledet i nr. 679. I tillegg har jeg lest et par Morgan Kane -bøker. Her skal jeg skrive litt om hvordan disse verkene stemmer overens med de kvaliteter jeg mener et genretypisk heltenarrativ med handling fra Den nye verden i annen halvdel av 1800-tallet bør inneha. I Tex Willer nr, 681 befinner våre venner seg fortsatt i Guatemala, der det er politisk kaos etter president Barrios’ død, og en bande, eller snarere en dødskult, bestående av indianere som går under navnet «La negra muerte» (som også er tittelen på denne episoden) sprer frykt i landet. Banden holder til i noen gamle maya-ruiner (Tikal, etter hva jeg kan se), hvor de blant annet bedriver menneskeofringer. Det blir selvsagt endel action i disse eksotiske omgivelsene, samtidig gjør gamle-Kit og unge-Kit seg kjent med en amerika