Det politiske landskapet korrekt forklart (7)

 

Del 7: Dyd, fellesskap og incentiver

av Håkon D. Myhre

Dette er siste del av min føljetong om det politiske landskapet. I denne avsluttende delen tenker jeg å diskutere hvorvidt det faktisk er noen fellestrekk som de forskjellige høyre-retningene har til felles. Jeg vil argumentere for at man finner fellestrekk der det dreier seg om grunnleggende holdninger til verden og mennesket, grunnleggende moralske intuisjoner eller aksiomer, og ideer om hvordan politikk og makt bør håndteres i virkeligheten. 

I denne teksten står jeg i stor gjeld til en talentfull youtuber som vlogger under navnet «The Distributist». Han lagde for omtrent ett år siden en video om hva det vil si, sett fra hans ståsted, å være på høyresiden. Den videoen var den opprinnelige inspirasjonen for denne serien, selv om jeg ikke har trukket noe særlig på den for innholdet. Men for denne siste delen, tenker jeg å bruke en del av dens argumenter for å utforske det som binder høyresiden sammen. 

Jeg vil starte med argumentet at alle retningene jeg har snakket om, har visse grunnleggende ideer om verden og mennesket til felles, som ikke deles av venstresiden. Dette tas opp av Thomas Sowell i boken A Conflict of Visions, som jeg har nevnt tidligere i denne serien. Her postulerer han at en av de viktigste ideologiske konfliktene i de siste par århundrene er mellom den «begrensede» og «ubegrensede» visjonen av verden og mennesket.

 

En av de grunnleggende oppfatningene til det begrensede synet, er ideen om entropi, kort sagt forfall. Dette eksisterer på alle nivåer, og manifesterer seg også hos mennesket.

Alle høyreorienterte retninger mener at mennesket er uperfekt, at vi har underliggende laster. Det er en viss variasjon her, bl.a. vil markedsliberalister fokusere mer på grådighet, mens mer tradisjonelle vil forstå at dette gjelder et bredt spekter av forskjellige egenskaper. 

Menneskets entropiske natur manifesterer seg også i moralsk latskap. Folk vil, gitt nok tid, forlate moralske posisjoner de egentlig støtter, til fordel for de fristelser man møter i forskjellige situasjoner. Dette vil man i økende grad rettferdiggjøre for seg selv, og denne råten blir fort verre når den først er i gang. I ytterste konsekvens leder den til en større og større grad av ondskap. Ikke noe samfunn kan fjerne dette, fordi det springer fra menneskets grunnleggende natur. Om man lagde et perfekt utopia, ville ondskapen fornye seg for hver kommende generasjon, og slik vil historien alltid fortsette. 

Dette innebærer også en holdning til verden som et grunnleggende uperfekt og entropisk sted, og en skepsis mot grenseløs utopisme utløst i denne verden (i kontrast til ideen om et kommende Guds rike. Mesteparten av kristne (og tilhengere av de fleste andre religioner med et eskatologisk element) vil mene at dette er noe bare Gud(ene) kan gjennomføre). Som kjent er ingenting gratis. Alt har en kostnad, og man fikser ikke problemer så mye som man balanserer hensyn på forskjellige måter. Eneste mulige unntak er elementer av fascismen og nazismen, men dette ligger utenfor denne tekstens saksområde.

Menneskers oversikt over denne ufullkomne verden er også begrenset i dette synet. Ikke noe menneske, uansett hvor smart og med hvor god hukommelse, kan forstå verden og samfunnene tilstrekkelig. Ideen om å utlede ideer, politikk og moral rett ut fra grunnprinsipper er noe høyrefolk tenderer til å være skeptiske til, og det er noe man ofte anser som en form for hovmod. 

Av dette følger det at menneskelige institusjoner også er entropiske, og korrumperbare over tid. Dette har kan hende gått litt i glemmeboken hos våre institusjonskonservative. Det er ganske klart at veldig mange av de ledende institusjonene i våre samfunn fungerer veldig annerledes i dag enn de var ment å gjøre da de ble etablert. Dette blir ofte kalt «fremskritt» av mer progressive mennesker, men en mer høyreorientert måte å se på det er som en form for entropi, eller slitasje. 

Måten dette manifesterer seg på, er ofte i noe som er blitt kalt «oligarkiets jernlov», formulert av italieneren Robert Michels. «Loven» hevder at alle komplekse organisasjoner over tid vil ende opp som varianter av oligarki, og dette oligarkiet vil alltid prioritere sine interessere fremfor interessene til organisasjonen som helhet. Michels tanker er ikke ukontroversielle (han sluttet seg til det italienske fascistpartiet), men at dette er en reell fare i organisasjoner, er det godt empirisk belegg for. 

Mange konservative vil også påpeke at dette er knyttet til «oppdragsspredning/glidning»(«mission creep») i mange aktivistorganisasjoner, når mange av de opprinnelige målene til gruppene er nådd. Et eksempel kan være hvordan såpass mange homorettighets organisasjoner gikk på veldig kort tid over til å kjempe for de vagere definerte «transrettighetene» etter at homofilt ekteskap var anerkjent i de fleste vestlige land. 

 

Det er også en del normative holdninger, eller metaetikk, høyresiden har til felles, mer presist en del holdninger om hvorfor moral og etikk eksisterer. Grunnleggende sett mener høyresiden at moral har formål utover å behandle hverandre greit. Den grunnleggende funksjonen kan sies å være å hjelpe mennesker å fungere sammen i store samfunn, det er også ofte et teleologisk element her, at moral eksisterer for å hjelpe mennesket å nå sitt potensiale.

Dette manifesteres som en tendens til å se på funksjonen til moral som noe åndelig, noe teleologisk. Det er en implikasjon i mesteparten av høyreideologiene av noe teleologisk og aspirativt, at mennesker er til for mer enn vår egen tilfredshet. At man skylder oss selv, naturen eller Gud å bli noe mer storslagent eller mer hellig, eller hvert fall unngå å falle ned i ren hedonisme. Dette er veldig klart i de religiøse tradisjoner, men ligger også hos de mer sekulære. Her vil jeg underbygge dette med Jonathan Haidts idé om moralske søyler. Haidt postulerer, basert på kvantitative data, at konservative vektlegger flere moralske områder («søyler») enn «liberale» (brukt i den amerikanske forstanden). Disse «ekstra» søylene handler om verdier som vektlegger mennesket som kollektivt vesen, skjønt en av søylene er «hellighet». 

Alt i alt kan dette manifesteres i en slags eksplisitt eller implisitt anti-hedonisme. Det er knyttet til ideen om arete, det greske begrepet for dygd, som ikke er så lett å artikulere på norsk. Det er knyttet til dyd, altså en moralsk høyverdig vandel, men også knyttet til dyktighet og innsatsvilje. Derfor kan man kanskje si at utopiene ofte tenkt ut av den moderne venstresiden ikke bare virker upraktiske på høyrefolk, men strengt tatt ikke veldig tiltrekkende.

Det er klart at den libertarianistiske retningen er den som i minst grad vektlegger «åndelige» hensyn. Likevel er dette ønske om arete fortsatt til stede, kanskje mest i Ayn Rand, siden det fantastiske mennesket, i hennes fremstilling, er et skapende vesen på det mest grunnleggende. Slik sett er også Rand aspirativ. Dette er igjen i kontrast til venstresiden, der et samfunn uten noen behov, inkludert å bedre seg selv, ofte er sett på som ønskelig. Alternativt har venstrefolk ofte den holdningen at mennesker alltid vil ønske å bedre seg selv, også uten noen eksterne insentiver, som de fleste på høyresiden anser som naivt. 

Man mener at gode samfunn trenger å fremdyrke menneskelig arete. Dette innebærer det ovennevnte teleologiske syn, at det er ting eller tilstander mennesket skal forsøke å streve mot, selv om det ikke gir umiddelbar lykke eller tilfredsstillelse. På sitt grunnleggende innebærer dette en moral som krever selvforbedring av mennesker, mot forskjellige idealer for menn og kvinner, og det manifesterer seg ofte i åndelighet, en streben etter noe mer enn det materielle. 

Høyresiden, særlig de mer erkekonservative, tenderer mot en avart av dydsetikk, snarere enn mer moderne etiske systemer, som kantiansk deontologi eller benthamsk utilitarisme. Dette er knyttet til ideen om menneskers moralske latskap. Dydsetikk, korrekt forstått, dreier seg om å gjøre dydene til vaner, som man følger også når man ikke tenker over det. Dette å anse moral som noe man praktiserer, fremfor noe man tenker ut, er typisk for høyresiden. 

For å bygge dyd i seg selv, trenger de fleste mennesker i hvert fall noe ekstern hjelp. Det nytter ikke å stole alene på at mennesket skal drives av interne behov, siden mennesket er kognitivt og moralsk lat. Man erfarer dette med noe så grunnleggende som trening. Hvor mye lettere det er å trene, når man gjør det i felleskap, og man har noen rundt seg som presser en, når en selv har lyst til å bra «gi blaffen». Slik sett blir dyd noe som ikke bare holdes og kultiveres av enkeltmenneske, men også som hele fellesskapet er deltagende i. Det er dette punktet, snarere enn behovet for arete i seg selv, som venstre og høyre er virkelig uenige om. Deler av venstresiden anerkjenner ønsket om arete, men de tenderer mot å mene at dette best oppnås ved å fjerne alle rammer, og «frigjøre» mennesker. Høyresiden, som nevnt over, mener at nettopp rammene er det som skal til for å bidra til dydige mennesker. 

Slik sett har vi noen klare tendenser i hvordan høyresiden ser på det deskriptive og det normative. Hvordan manifesterer dette seg i praktiske posisjoner? 

Grunnet menneskers moralske latskap og iboende mørke tendenser, vil man helle mot å bygge systemer knyttet til insentiver. Dette kan være utelukkende gulrøtter, eller det kan være utelukkende pisker, skjønt de fleste på høyresiden ønsker en blanding av begge. 

Libertarianere er de som går lengst i gulroten, særlig hva gjelder å utnytte noen av menneskets mer negative impulser til produktive resultater. Men straff og disiplinering er også en del av insentivstrukturen. Man ser i større grad på straff som en form for desinsentivering, snarere enn rehabilitering, som er en vanligere holdning på venstresiden. Dette er delvis et resultat av at høyrefolk regner kriminell atferd som helt innenfor menneskers naturlige væremåte, mens venstrefolk oftere regner det som noe som kan helbredes. Videre er det klart at en del av høyreorientert kritikk mot velferdsstaten ofte bygger på ideen om at den virker passiviserende på folk i livene deres, å gjør mennesker til netto konsumere, snarere enn netto produsenter. Dette bryter med den implisitte teleologien i høyre-tenkning, og virker både uetisk og uestetisk for høyremennesker. 

Skepsisen til menneskelig rasjonalitet gir seg utslag i en stor respekt for nedarvede strukturer og emergerte systemer, da man mener disse har tålt tidens tann, og nok har inkorporert en god del grunnleggende sannheter om hvordan mennesker fungerer. Dette er uttrykt klart av G.K. Chesterton, i begrepet kalt «Chestertons gjerde». Om noen har satt opp et gjerde i skogen, og du ikke vet hvorfor, bør du gjøre grundig forarbeide før du eventuelt river det ned.  

Dette ligger til grunn for viktigheten av tradisjoner hos de fleste på høyresiden. Ideen om at vi har forpliktelser også overfor de som er døde, passer også på høyresidens syn om dyd som et kollektivt ansvar. Høyresidens kollektivisme er likevel ikke bygget i ting som statlige institusjoner, men snarere i organisk utviklede nærsamfunn, som familie, landsby og kirkesamfunn. Kort sagt, gode samfunn bygges opp fra bunnen av, over lang tid, av menneskene som faktisk skal bo i det. 

Denne insentivtankegangen gjelder også høyresidens tanker om makt. Makt skal være knyttet til investeringer i samfunn og mennesker. Dette er nettopp for å knytte makt og ansvar til hverandre, som man mener best kan gjøres med en form for eierskap. Maktutøvere skal ha «skin-in-the-game», for å låne begrepet til Nassim Taleb. Dette manifesterer seg i alt fra middeladerens kongeriker og et føydalsystem, der fyrstene hadde eierskap i samfunnet som helhet, til den amerikanske grunnloven, der det lokale demokratiet skulle dirigere de føderale myndighetene. Det gamle idealet om at en borger skulle eie jord, var nettopp bundet til ideen om at han var en integrert del av samfunnet, at han og hans families fremtid var intimt knyttet til samfunnets sunnhet og helse. Det er her en sterk mistro til ledergrupper som ikke har noen slik forankring i samfunnet. 

Ved siden av og komplementært til dette, vil høyresiden foretrekke en ordensbasert politikk, dvs. at makt skal være synlig og klart definert. Kort sagt, man setter pris på formalisme. Dette vil si et system som har stort sammenfall mellom symbolsk makt og reell makt. Systemet bør klart definere hvem som bestemmer hva, og i hvilken retning makt flyter.  

Dette begrenser «mørk makt», der folk utøver kontroll og innflytelse uten å ha noe eierskap eller ansvar knyttet til de de utover makt over. Om makten ikke lett kan identifiseres, er det også vanskeligere å vite hvem som er ansvarlig når makt utøves vilkårlig eller destruktivt. Denne typen formalisme finner man i førmoderne monarkiske strukturer, og også i mer demokratisk orienterte grupper, som amerikanske konservatives vektlegging av streng konstitusjonalisme. 

Dette er min foreløpige konklusjon, knyttet til å følge politikk og lese historie og idehistorie i omtrent ett tiår. Det er ikke ment som noe akademisk arbeide, og er mer en kjapp oversikt over egne inntrykk og vurderinger, med påvirkning av forskjellige tenkere som har preget mitt syn på det ene og det andre. Som en grunnleggende tanke vil jeg igjen slutte meg til The Distributists posisjon, at de fleste av disse holdningene har vært selvsagte i de fleste politiske retninger, og i omtrent alle samfunn, i mesteparten av menneskets historie. Dette er basisen for min oppfatning at det er venstresiden, slik den eksisterer, som er ny, «original», og igjen, per Chesterton, som må rettferdiggjøre sine posisjoner, som i det store og hele dreier seg om å rive ned et flertall av disse oppfatningene. 

I denne siste teksten har jeg henvist til Thomas Sowell (A Conflict of Visions), Jonathan Haidt (The Righteous Mind) og Nassim Taleb (Skin in the Game). Jeg henviser også til videoen «To be «Right Wing» (in 9 points)», av «The Distributist», til G.K. Chesterton og Robert Michels.  

Illustrasjon: Jan de Bray, 1683