Du vil ikke gjette hva redaktøren har lest

 

Det har, kanskje ikke så veldig overraskende, gått endel i western her i det siste. Jeg selvfølgelig lest det siste Tex Willer, altså nummer 681, som inneholder tredje episode av historien som ble innledet i nr. 679. I tillegg har jeg lest et par Morgan Kane-bøker. Her skal jeg skrive litt om hvordan disse verkene stemmer overens med de kvaliteter jeg mener et genretypisk heltenarrativ med handling fra Den nye verden i annen halvdel av 1800-tallet bør inneha.

I Tex Willer nr, 681 befinner våre venner seg fortsatt i Guatemala, der det er politisk kaos etter president Barrios’ død, og en bande, eller snarere en dødskult, bestående av indianere som går under navnet «La negra muerte» (som også er tittelen på denne episoden) sprer frykt i landet. Banden holder til i noen gamle maya-ruiner (Tikal, etter hva jeg kan se), hvor de blant annet bedriver menneskeofringer. Det blir selvsagt endel action i disse eksotiske omgivelsene, samtidig gjør gamle-Kit og unge-Kit seg kjent med en amerikansk forretningsmann som ser ut til å spille en viktig rolle i den politiske terroren landet opplever.

Historien har et tight plot med god fremdrift og interessante karakterer, og selv om det er noe mindre vold og skyting enn vi er vant med i Tex Willer, setter ikke det noen demper på spenningen i denne. Jeg synes Pasquale Ruju har en meget god historie gående her, og det blir spennende å se hvordan det hele ender i neste episode. Det er fortsatt Stefano Biglia som står for tegningene, og de er akkurat like fremragende som de var i de to foregående episodene. Selv om heltene bærer Stetson-hatt og revolver, er jo dette strengt tatt ikke en western-historie i og med at handlingen utspiller seg i det tropiske Sentral-Amerika og ikke i De forente stater, men hva gjør vel det? Forandring fryder. Og hvor ofte blir vi presentert for actionfortellinger med handling fra Guatemala i norske tegneserieutgivelser? Rent genremessig må vel dette sies å være mer eventyr a la Indiana Jones, kombinert med politisk drama og en liten dose kapitalismekritikk, og det er absolutt noe Tex Willer-konseptet tåler. Jeg ser med forventning frem til avslutningen i neste nummer. (Man får håpe at ikke altfor mange får hjerteinfarkt av å se ordet «negra» på forsiden. Det ligner jo litt  på et ord som, ettersom dets engelske ekvivalent er tabubelagt, aldri, aldri må brukes.)

Jeg har som sagt også lest Morgan Kane. I disse bøkene møter vi Kane i litt uvante roller, for i ingen av disse bøkene er han US Marshall eller Texas Ranger. Comanche! synes jeg var en forferdelig bok. Kjell Hallbing tar utgangspunkt i en historisk hendelse fra den store bisonjaktbonanzaen i Texas Panhandle etter borgerkrigen, det andre slaget ved Adobe Walls i 1874, der en allianse av comancher, kiowaer og cheyenner under ledelse av comanchehøvdingen Quanah Parker angrep en utpost i indianerland der hvite bisonjegere holdt til. Selve slaget ser ut til å være skildret temmelig historisk korrekt, men romanen hviler i stor grad på en tendensiøs fremstilling av konflikten mellom indianerne og de hvite kolonistene som er helt i tråd med «manifest destiny»-ideologien. Det er ikke måte på hvor primitive, barbariske og dumme Quanah Parker og hans allianse er, selv om jeg i forholdet mellom Parker og medisinmannen Isa Tai ser en slags kommentar til den evige konflikten mellom sekulær og religiøs makt gjennom historien. For å si det helt enkelt, er hovedinnvendingen min mot denne boken, foruten fremstillingen av indianerne, den fraværende problematiseringen av de hvite storviltjegernes rolle i De forente staters krig mot den innfødte befolkningen. Det betyr imidlertid ikke at de hvite protagonistene skildres som feilfrie, for det er ikke noe svart-hvitt-univers vi presenteres for, men det er først og fremst for å sette Morgan Kanes moral i relieff. I denne boken er Kane først og fremst en observatør av de historiske hendelsene, naturlig nok, for her er han bare en uerfaren, men eventyrlysten 18-åring, og ikke den drevne revolvermannen vi kjenner ham som. Konklusjon: Styr unna!

I Tilbake til kampen møter vi også en litt annerledes Kane. Dette er et hevndrama der Kane og et par medhjelpere jakter på morderne til fru Linda Kane. Ja, denne historien utspiller seg etter at Kane har trukket seg tilbake som lovmann og levd et fredelig liv som gift mann et par år. Intrigen er svært enkel og følger et velkjent mønster: Helten kommer en dag tilbake til sitt hjem og finner sin hustru voldtatt og myrdet. Dette vekker selvfølgelig rovdyret i Kane etter to års dvale som domestikert ektemann. Dermed begynner jakten på drapsmennene. Og lykkes han i jakten? Tja, hva tror du? Boken har et fint persongalleri, der også skurkene får skinne, og Kane selv fremstår mer som en naturkraft, en hevnende Nemesis, enn et menneske av kjøtt og blod. Boken har en brutal, ja, jeg hadde nær sagt sjokkerende, begynnelse, og en enda mer voldelig, dog ikke så veldig sjokkerende avslutning. Funker det? Visst pokker! Tilbake til kampen er en mye bedre bok enn Comanche! Neste Kane-bok for meg blir Der ørnene dør. Den har jeg hørt mye bra om, så det er en god mulighet for at jeg skriver om den når jeg har fått lest den.

Det får holde for denne gang. Jeg kommer trolig til å anmelde neste Tex, men etter det er det uvisst om jeg kommer til å fortsette å skrive om hvert eneste nummer. Kanskje jeg prøver å anmelde hele føljetonger i stedet for enkeltnummer, eller kanskje jeg bare lar være. Morgan Kane kommer jeg sannsynligvis til å fortsette å skrive om sporadisk.