Gå til hovedinnhold

Innlegg

Viser innlegg fra 2021

Havet, festet til flak av døde trær

  Idag er det fem år siden Fidel Castro, det sosialistiske Cubas mangeårige president, døde, 140 år siden pave Johannes XXIII, som skrev seg inn i kirkehistorien ved å innkalle til Det annet vatikankonsil, ble født, og 85 år siden Anti-Komintern-pakten mellom Tyskland og Japan ble undertegnet. Og nettopp på denne høstdagen, av kalendrister kalt 25. november, har jeg lest nok en diktsamling. Denne er faktisk enda eldre enn den jeg leste igår, for det er hele seks år siden Hav, sløyd av Erlend Wichne kom ut. Dette er en ganske forglemmelig sak som, i likhet ned gårsdagens diktsamling , har et maritimt tema, men denne gangen er temaet helt eksplisitt. Denne boken handler om havet, ikke øyer eller kystsamfunn eller de saktmodige, hardtarbeidende menneskene som lever ute i havgapet, men de fysiske vannmassene som omgir kontinentene. Den er full av fjasete, muntlig pregede tekster om hav og saltvann, fjære, fisk, hval, maneter, tang, tare og alt man gjerne tenker at folk langs kysten er op

Et stille rop fra kysten

  Hans Anton Grønskag Tida søv aleine Bokvennen 2016 Vi fortsetter vår lesning av nyere norsk lyrikk, men denne gangen skrur vi tiden noen år tilbake, nærmere bestemt til 2016, for det var da Hans Anton Grønskag kom ut med diktsamlingen Tida søv aleine . Boken består av 54 dikt som samlet utgjør et portrett av et ikke navngitt øysamfunn. Åpningsdiktet  begynner med et geologisk genesis der øya «steig frå hav / Den store breen skreiv avskjed / ruren dekkjer arr i flomålet / Svaberg / livlaust /salt i såra». Så følger ymse vignetter om øyas beboere, fellesskapet dem imellom, natur, værforhold og så videre. Mye har et nostalgisk preg, men Grønskag har også øye for de mørkere sidene ved tilværelsen.  Personlig synes ikke jeg dette er spesielt interessant som litteratur. Det blir liksom litt for mye av den poetiseringen av hverdagsliv og slit som er så typisk for mye av den kanoniserte norske lyrikken fra det siste århundret. Jeg lar meg ganske enkelt ikke bevege nevneverdig av denne lyrisk

Kuler, knyttnever og kroppsvæsker

  Tex Willer nr. 686 «Manuela Montoya» av Mauro Boselli, Carlo Monni og Mauro Laurenti Det er få kvinner i Tex Willer-universet, og hvis man ser bort fra «skjørtejegeren» Kit Carsons angivelige kvinnekjærhet, som for det meste virker teoretisk og sjelden får utløp i mer enn en og annen kommentar, viser seriens heroiske menasjeri sjelden interesse for å inngå romantiske og erotiske forbindelser med det motsatte kjønn.  I denne historien treffer imidlertid Kit Willer en gammel flamme, en ung og vakker arving som selvfølgelig er i vanskeligheter, og kjærligheten blusser opp i den grad at de to går så langt som til å utveksle kroppsvæsker (orale, vel å merke). Ellers handler dette om intriger i det meksikansk-amerikanske miljøet og banditter som jaktes på av Tex og Carson i det sørvestlige USA. Ikke spesielt originalt, kanskje, men drivende godt fortalt av ringreven Mauro Boselli , som her har fått hjelp til manusarbeidet av Carlo Monni . Selv om tegner Mauro Laurenti får rikelig anlednin

Fra Würmstuggus postkasse: Om språket, historien og Instagram-antirasismen

  Vi har mottatt et brev fra en av våre lesere: Kjære Würmstuggu Jeg er en pensioneret Skolemand der undres: Hvad er Eders Syn paa den moderne antirasistiske Bevægelse slik den har manifestert sig i den offentlige Debat de senere Aar? Er I paa Parti med Fremtiden, eller tilhører I det socio-økonomiske Bundfald der kaldes «hvite, privilegerte Gubber»? De der bad Mig skrive dette Brev, opplyste Mig om at I tidvis publiserer meget avancered Stof der vanskeligt laar sig processere af unge Sind samt Sindene til eldre Borgere der plages af noget der visstnok kaldes «intellektuell Ladskab». Kan De venligst give Mig et svar paa dette? Med venlig hilsen «Pensioneret Skolemand» Redaktør Dalberg svarer: Jamal Sheik fikk mye oppmerksomhet for et års tid siden da han via sin Instagram-konto « rasisme_i_norge » kritiserte TV Norges fjernsynsserie « Nissene over skog og hei » for å ha med en «rasistisk» figur, Espen Eckbo s «Ernst Øystein», og sågar klarte å få strømmetjenesten D-Play til å av

Kunststuggu: Vasilij Veresjtsjagin

  Vasilij Veresjtsjagin (1842-1904) var en russisk maler som er kjent for sine krigsskildringer samt sine bilder med motiver fra Sentral-Asia samt det russiske imperiets nærområder i Asia. Her har han skildret en dagligdags, men fra et vestlig perspektiv eksotisk, scene fra sin samtids Sentral-Asia: En eldre tyrkisk mann inspiserer en liten slavegutt som han tydeligvis vurderer å kjøpe. Bildet malte Veresjtsjagin i 1872, etter et lengre opphold i Turkestan. Da hadde Vesten for lengst sluttet med slavehandel, men i Østen hadde man ingen illusjoner om menneskets ukrenkelighet og kunne fritt omsette menn, kvinner og barn på det åpne markedet.

Grøss og gule skjorter

  Tex Willer: Spøkelsesmorderen av Gianfranco Manfredi og Ugolino Cossu Egmont, 2021 En ny «avsluttet historie i farger» er ute, folkens. Disse bøkene er et fint supplement til til hverdags-Tex, spør du meg, med jevnt god standard både på manus og tegninger og muligheten til å oppleve Tex’ skjorte i all sin gloriøse gulhet. Personlig liker jeg best bøkene med korte historier av forskjellige forfattere og tegnere, fordi jeg liker variasjonen, og fordi man da ikke nødvendigvis har kjøpt katta i sekken om man misliker en av historiene.  «Spøkelsesmorderen» er en lang historie fra to serieskapere som er kjent for grøssertegneserier. Gianfranco Manfredi er mannen bak Magisk Vind ( Magico Venti, utgitt på norsk i Tex presenterer og Pioner presenterer ) som blander skrekk med western, og Ugolini Cossu er mest kjent for sitt arbeid på grøsserserien Dylan Dog , som fikk en håndfull norske utgivelser i 1991.  Også «Spøkelsesmorderen» er full av uhygge og grøsserelementer. Her er det slasher-

Anmeldelse: Gjenferdet av Alexander Wolf

  Gajto Gazdanov Gjenferdet av Alexander Wolf Oversettelse: Dagfinn Foldøy Cappelen Damm, 2021 Jeg innrømmer gladelig at jeg mer enn gjerne leser russisk litteratur, både de store 1800-tallsforfatterne og sovjettidens «ingeniører av den menneskelige sjel». Men de franskbaserte eksilrusserne er temmelig fremmed land for meg. Så da en fugl hvisket meg i øret at den for meg helt ukjente Gajto Gazdanov (1903-1971) muligens kunne være noe som passet min litterære smak, gikk jeg til det skritt å plukke opp et digitalt eksemplar av hans roman Gjenferdet av Alexander Wolf fra1948, som ble utgitt for første gang på norsk tidligere i år i Dagfinn Foldøy s oversettelse. Denne forholdsvis korte romanen tar utgangspunkt i en dramatisk hendelse under den russiske borgerkrigen, da bokens forteller i en alder av 16 år drepte en fiende på kloss hold i selvforsvar. Mange år senere, i Paris, kommer han over en bok der han til sin store forbauselse oppdager at denne episoden er beskrevet i detalj,

Da kommunistene tok Amerika

  Is This Tomorrow: America Under Communism Manus: F. Robert Edman og Francis McGrade Tegninger: Charles M. Schulz m.fl Catechetical Guild Educational Society, 1947 Her om dagen ble jeg på en av de internettbaserte sosiale plattformene jeg frekventerer, gjort oppmerksom på den amerikanske  tegneserieutgivelsen Is This Tomorrow fra 1947. De som følger denne bloggen vet at jeg i utgangspunktet er interessert i kuriøse tegneserieutgivelser fra forgangen tid (se f.eks. vår omtale av Negro Romance ) og når det i tillegg ble opplyst at selveste Charles Schulz , mannen bak Peanuts (Knøttene) er en av tegnerne, var ikke veien lang til den eminente nettsiden Comic Book Plus , som faktisk viste seg å ha den i sitt virtuelle bibliotek. Det er selvfølgelig ikke bare Schulz’ rolle som gjør dette til en interessant utgivelse, også tematikken og den historiske konteksten gjør dette heftet til et historisk dokument det er vel verdt å bruke en halvtime på å lese om man interesserer seg for den slags.

Motestuggu: Dagens outfit!

  Vi har mottatt et interessant og aktuelt brev fra en velkjent moteforening fra Nedre Romerike. Dette er brevet i noe avkortet form: Kjære Würmstuggu-redaktør, Hei, vi lurer på om du har vært påkledd idag, og om du i så fall kan underrette oss om hva slags outfit du har gått i idag.  Nedre Romerike Fashion Forening Redaktør Dalberg svarer: Idag har jeg brukt tre distinkte antrekk, eller kanskje man skal si tre og en halv. Innerst på kroppen har jeg det meste av dagen hatt sorte sokker, underbukse i svart eller muligens mørk blått stoff og en hvit, ganske tettsittende t-skjorte. Neste lag har bestått av et par nyinnkjøpte sorte «chinos» og en hvit skjorte som i likhet med alle ovennevnte plagg er av bomull.  Utendørs har jeg gått i et par sorte joggesko samt en ytterjakke av sort, syntetisk stoff. På arbeidet, som i all hovedsak foregår innendørs i en kommunal bygning, har jeg gått med en sort (eller kanskje snarere mørk grå) dressjakke. Jeg bruker som regel det samme fottøyet på arbei

Sangen, katastrofen og det øde landet

  Ulrik Farestad Sangen og katastrofen Solum Bokvennen 2017 T.S. Eliot Det øde landet Gjendiktet av Eirik Røkkum TransFe:r, 2021 Vår søken etter nye, lesbare lyrikkutgivelser på norsk fortsetter, for vi har ennå ikke mistet troen på denne eldste av de litterære formene. Den observante leser vil erindre at jeg for et par uker siden oppdaget den unge tradisjonalisten Ulrik Farestad, som utkom med den formidable samlingen En hvithai i Venezia tidligere i år. Sist jeg var på biblioteket, plukket jeg med meg hans forrige diktsamling Sangen og katastrofen , en utgivelse som gikk meg hus forbi da den utkom i 2017.  Og boken er fin, den. Den består av ambisiøse dikt som ofte, men ikke alltid, er utført i tradisjonell, bunden form - blankvers, sonetter, til og med en velklingende villanelle - samt en del dikt i friere form. Tematisk er det stor spennvidde. En del dikt er inspirert av malerier, og både klassiske og moderne. Spesielt godt likte jeg det om Vermeers «Sovende pike» og de tre sonett

6024 år siden verdens skapelse

  Gustave Doré Iaften er det 6024 år siden universet ble skapt, i alle fall om vi fortsatt hadde brukt den julianske kalenderen, for det var denne den irske protestantiske teologen og erkebiskopen James Ussher la til grunn da han i sitt verk Annales Veteris Testamenti, a prima mundi origine deducti fra 1650 regnet ut at Gud skapte verden rundt klokken seks om kvelden den 23. oktober år 4004 f.Kr.  I så henseende, skiller hans kronologi seg fra den jødiske kalenderen, som freidig postulerer at skapelsen fant sted i år 3760 f.Kr., Isaac Newton, som opererte med året 4000 f.Kr. i sine utregninger, og John Lightfoot som hårdnakket mente at verdens frembringelse kunne dateres til år 3929 f.Kr. Av disse fire var det trolig Ussher som kom nærmest sannheten, i alle fall om vi skal stole på de videnskapelige oppdagelsene som er gjort i løpet av det siste århundret. Illustrasjoner: Wikimedia Commons 

Fravær og pust med pust rundt

  Sindre Andersen Blodet i hodet Flamme Forlag, 2019 Så har man atter lest en relativt ny diktsamling, denne gang Blodet i hodet av Sindre Andersen (Flamme Forlag i 2019). Boken er trykt i Latvia og fonten er Mercury Text 10/14,5. Papiret føles behagelig mot fingrene, og boken lukter godt, i alle fall det eksemplaret jeg disponerer. På omslaget kan man lese forfatterens navn to ganger og bokens tittel tre ganger. Hva har så denne Andersen på hjertet?  Fint lite.  I en av tekstene postulerer han at «dikt er fravær og pust / med pust rundt / og ord utenpå der igjen», og akkurat det ser ut til å være programmet hans i denne samlingen. Ordene han bruker er vilkårlige punkter i en kommunikasjonsprosess som etter hva jeg forstår, handler om å synliggjøre vilkårligheten i språket, kanskje som en motpol til tittelens «blodet i hodet», som kanskje kan tenkes å vise til tankene, men da tanker i en slags isolert urtilstand, løsrevet fra språk og logikk, for «Rasjonalitet er et pinnespill med t

I Hans Børli og Olav H. Hauges fotspor?

  Eiliv Grue Frå løynde kjelder Efrem, 2021 Hehe: «Med musikalitet og inderleg formidlingsvilje står lyrikken fram som var det Olav H. Hauge, Hans Børli eller Johan Falkberget som held i diktarhanda,» heter det freidig på baksiden av Eiliv Grues første diktsamling. Det er imidlertid ikke så mye som minner om disse dikterne i denne boken, selv om Grue prøver seg på både dypsindig livsvisdom og transcendental naturmystikk i diktene sine. For dette er tekster som først og fremst utmerker seg ved sin banalitet og sitt overtydelige, upoetiske språk.  I det store og hele synes tekstene å være skrevet etter innfallsmetoden, med tematikk transplantert direkte fra de store, kanoniserte etterkrigspoetene, og uten den disiplin og idémessige konsentrasjon som poesien fordrer. De første diktene i boken tar utgangspunkt i de ovennevnte dikterne og ender opp som lite mer enn pastisjer, uten originalitet og kunstferdighet. Jeg tenker mer på inderlige, men enkle norsktopptekster enn på lyrikk når jeg l

Kuler, krutt og hekseri i Louisiana

  Tex Willer nr. 685 «Heksa i sumplandet» av Pasquale Ruju og Bruno Ramella Egmont, 2021 Da er Tex Willer nr. 685 gjennomlest, og her kommer dommen over Pasquale Ruju og Bruno Ramella s voodoo-historie fra Louisiana. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter. I denne siste episoden av historien om voodoo-revolvermannen Carrillo får vi ikke bare svar på spørsmålene fra forrige episode, vi får også en fartsfylt, lett horrorpreget episode som i hovedsak utspiller seg i Louisianas sumper og skildrer en konflikt mellom ånd og materie, okkultisme og teknologi, makt og rettferdighet. Det er nok av action her, men også et tykt lag av overnaturlige elementer. Heksen som vi bare så vidt så i forrige episode, spiller nemlig hovedrollen her, og hennes arsenal av okkulte triks skaper nok av problemer for Tex og Kit. Personlig synes jeg det ble litt mye magi i denne historien, for jeg foretrekke

Fra Würmstuggus postkasse

  Kjære Würmstuggu Jeg er en pensjonert skolemann som i embeds medfør, via anonyme kilder, har fått nyss om nettpublikasjonen Würmstuggu. Ja, jeg har til og med konferert med personer som med egne øyne har lest tekstene som publiseres på denne såkalte «bloggen», og jeg må si at det de har å fortelle, bekymrer meg. De kan nemlig fortelle at de to hovedmennene bak «bloggen» arbeider i det norske skolevesenet. Slik jeg forstår det, er innholdet de produserer ikke forenlig med undervisningsarbeid og formidling av litteratur for ungdom. Jeg har hørt at det på denne «bloggen» fra tid til annen publiseres tekster med tabuord, og ikke nok med det: Enkelte av tekstene skal visstnok være vanskelige å forstå, ikke bare for barn og minoritetsspråklige, men også for høyskoleutdannede kommunale mellomledere. Etter hva jeg har blitt fortalt, skal dere i enkelte av tekstene deres benytte dere av såkalte «litterære virkemidler», nærmere bestemt «sitater», «ironi» og noe som kalles «humor». Da stiller j