Gå til hovedinnhold

Innlegg

Viser innlegg fra 2021

Det politiske landskapet korrekt forklart (4)

  Del 4: Høyre av Håkon D. Myhre I de tidligere delene av denne føljetongen har jeg snakket om hvorfor jeg tror politikk i våre dager bør forstås som et asymmetrisk spektrum , og jeg har godt kjapt gjennom det jeg anser som hovedstrømningene i venstretradisjonen . Nå vil jeg ta for meg negasjonen, altså høyresiden. Dette er mye mer komplisert og en vanskelig ting å gjøre, for jeg ser ikke på høyresiden som en tradisjon, men snarere som samlekategori av alle som på forskjellige tidspunkt har vært kritiske til, eller i konflikt med, venstretradisjonen. De er ofte svært varierte, og de bytter ofte tyngdepunkt. Særlig er det en tendens i nyere historie til at posisjoner tidligere knyttet til venstresiden blir «flyttet» over til høyre, mens venstresiden finner nye fokus og holdninger i «progressiv» retning. Det skaper et sterkt inntrykk av at høyresiden bare er en gjeng med folk og interesser som sier: «Stopp!» Er dette tilfellet, eller er det noe mer?  Man finner mange forskjellige konserv

Fem ess x 2

  Würmstuggu-redaktøren har nok en gang hygget seg med norskprodusert underholdningslitteratur med handling fra den amerikanske vesten etter borgerkrigen. Men denne gangen er det ikke Morgan Kane jeg har lest, men Clay Allison . Den profesjonelle hasardspilleren og revolvermannen er mindre kjent enn Kane, og ryktet hans er betydelig mer lurvete - dette er jo hovedpersonen i «Sexy Western» - men forfatteren er den samme, Kjell Hallbing , eller Leo Manning, som han kaller seg her. (Bøkene er også utgitt under Hallbings mer kjente psevdonym Louis Masterson.)  Sexy western ble jo etterhvert kjent som en ganske snuskete bokserie, for det meste skrevet av anonyme forfattere (og hvem kan bebreide dem?) og krydret med fotografier av avkledde kvinner, men de første 14 bøkene er altså skrevet av Hallbing selv, og den jeg har lest nå, er nummer 5 i serien. Den heter Fem ess i Dodge City. Ganske kul tittel, ikke sant? (Mer om det senere.) Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om pers

PLANT DEM, MISTER!

  Hør! Nå trekker jeg mitt siste åndedrag før jeg forsvinner. Legg meg varsomt i en kiste, møt meg så i dine minner. Graven kan du stelle hvis det passer seg, og hvis du finner pene blomster, plant dem, mister! Illustrasjon: Helen Kendrik Johnson, 1900

Sjokkpavens revolusjon

  Hvem kan vi takke for at vi har fått noen ekstra fridager og noen lettere bisarre åpningstider i butikkene de siste dagene. Jo, Den romersk katolske kirke, selvfølgelig. Hadde Norge blitt kristnet av bysantinske kristne, hadde påsken fortsatt vært en måned unna. Men det var prelater som var underlagt biskopen av Rom, som sørget for at Skandinavia tok steget ut av barbariets mørke og inn i den europeiske sivilisasjon. Og det er biskopen av Rom jeg har lest om den siste uken. Nærmere bestemt Jorge Bergoglio, pave Frans , den  første jesuittiske paven, og - ikke minst - den første paven fra Den nye verden. Ross Douthat er en amerikansk journalist som i det daglige skriver for New York Times. I 2018 gav han ut boken To Change the Church: Pope Francis and the Future of Catholicism . Boken handler om pave Frans´ pågående forsøk på å forandre Den romersk katolske kirken i liberal retning siden innsettelsen i 2013. Boken gir et lite innblikk i en verden som jeg vil tro er ganske ukjent for

Kjappe tanker: Om det sosiale mennesket

  Dette er mitt andre forsøk på «Kjappe tanker»-spalten, og jeg har i det siste tygget litt på en idé som jeg tror har noe for seg. Dette er ikke noe annet enn litt spekulasjon, siden det ikke er blitt gjort noen studier på dette, såvidt jeg vet. Men det ville i hvert fall vært interessante studier.  I mesteparten av menneskehetens historie, faktisk fra før våre forfedre kan sies å være mennesker, har man levd i små grupper med beslektede individer. Selv hele veien opp til vår egen tid har familien og den nære sosiale gruppen vært den fremste kontaktflaten mennesker har hatt med hverandre. Disse gruppene har alltid fungert ved en sterk grad av gjensidig avhengighet, for mennesker er flokkdyr, og vi klarer oss dårlig i ensomhet. Som sterk tilhenger av evolusjons-psykologi tror dette i stor grad har farvet vår adferd og tenkning. Jeg har tidligere her i Würmstuggu vært inne på menneskers psykologiske behov for felleskap, og de forskjellige patologiene man ser i samfunn når dette ikke til

Bonelli-bonanza! Del 3: Tex

  Tex Willer: Dommerens hus av diverse Egmont, 2021 Mars har vært en ordentlig Bonelli-bonanza, med Julia Kendall , Ken Parker og adskillige doser Tex . Her har vi enda en samling med nye, korte historier i farver. Bak et flott cover som ikke har noe som helst med historiene i boken å gjøre, får vi fem historier der rangeren i den gule skjorten straffer lovbrytere i Amerikas sørvestlige hjørne. Alle som leser Tex , vet at dette er en brutal tegneserie med mye vold og blodsutgytelse. For moro skyld har jeg talt hvor mange mennesker som blir drept i hver historie. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter. Den første historien, «Dommerens hus» , er skrevet av Mauro Boselli og handler om en nådeløs dommer som ynder å bruke lovens strengeste straff for selv de minste lovovertredelser. Dette rimer selvfølgelig dårlig med Tex Willers mer humane og pragmatiske tilnærming til håndheving av

Kjappe tanker: Marcuse, toleranse og Gina Carano

Jeg leste nylig essayet «Repressive Tolerance» av Herbert Marcuse fra 1964. Det fikk meg til å tenke på hvordan politisk korrekthet fungerer i dagens samfunn, men kanskje spesielt på noe litt annet, nemlig debatten rundt Sløseriombudsmannen i landets medier den siste uken. Jeg mener sakene har noe til felles, og det er kan hende noen spor å finne i Marcuses over 50 år gamle essay.  Dette essayet er et litt å hanskes med, og jeg kommer ikke til å skrive så mye om det, bare noen kjappe tanker. Det er i dette essayet Marcuse legger ut om sin egen holdning til Karl Popper s berømte toleranse-paradoks. Popper påpekte, i The Open Society and it’s Enemies , at et fullstendig tolerant samfunn kunne ikke være tolerant mot intoleranse, siden dette ville lede til dets eget undergang. Men Poppers syn på toleranse var alltid pragmatisk, man tolererte det man ikke likte. Det er en linje fra starten på den klassiske liberalismen etter religionskrigene i Europa, og toleranse forstått som en våpenhvi

Bonelli-bonanza! Del 2: Ken Parker

  Ken Parker: Lange rifle av Giancarlo Berardi og Ivo Milazzo Egmont 2021 Det er gode tider for Bonelli-serier på norsk for tiden. Det er ikke mer enn et par uker siden vi fikk første bok med Giancarlo Berardi s krimheltinne Julia på norsk. (Se forrige Bonelli-bonanza ) Nå får vi enda en årgangsserie fra Berdardis hånd, nemlig Ken Parker . Serien startet opp i 1977 og har idag klassikerstatus i Italia. Det kom til og med noen norske utgivelser på tampen av 1970-tallet, men da var jeg kun et barn, så de gikk meg naturlig nok hus forbi. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter. Hva er nå dette for en serie? La oss begynne med å slå fast at det er noe ganske annet enn Tex Willer , selv om det er en italiensk spenningsserie med handling fra den amerikanske vesten på annen halvdel av 1800-tallet. Denne serien er utvilsomt mørkere, skitnere, mer realistisk, moralsk ambivalent. Ken Parke

Det politiske landskapet korrekt forklart (3)

  Del 3: Venstresidens tradisjoner av Håkon D. Myhre Denne delen av Würmstuggus fortsettende føljetong dreier seg igjen om den politiske venstresiden. ( Her er del 1 og her er del 2.) Dette er en videre underbygging av mitt sentrale poeng, at den røde tråden som binder venstresiden sammen, er en frigjørende, revolusjonær utopisme. Med dette mener jeg et utopisk forhold til praktiske og materielle problemer og utfordringer i verden, der formålet er å frigjøre mennesket fra begrensningene verden setter for deres utfoldelse. Først vil jeg snakke om Karl Marx og de tidlige anarkistene. I forrige del argumenterte jeg for at grunnmuren på venstresiden ble lagt under opplysningstiden og de amerikanske og franske revolusjonene, og videreutviklet av de «utopiske sosialistene», som så for seg et fremtidig samfunn i harmoni, med solidaritet og toleranse mellom innbyggerne. Dette skjedde parallelt med at den industrielle revolusjonen, først i England, og deretter i USA og det kontinentale E

Knitringa i nattestilla

  Me ligg på ei hotellseng i Warszawa. Tei still, lat auga att. Sei, kan du høyre den svake knitringa i nattestilla.  Du er ei open bok med eseløyre. Eg tek med mine løyndomar i grava. Du vaskar fjeset, tek på deg ein lilla og litt for liten bluse før me går og finn oss ein kafe. I draumar ser eg deg for mitt indre auge der du står i skuggen på eit fortau i Manilla. I Petersburg ein junimorgon ber eg deg gå frå meg. Eg veit det kommer brått, men inni meg forsvinn eg dag for dag. Eg var fortvila då, men år har gått og tenkjer eg attende no, så ler eg. Illustrasjon: Leo Putz, 1901

Membrum virile

  Et tømmerflak fra havets buk besinner seg og lar seg gni   mot overflatens harde duk.   I sannhet et forræderi mot alt som rett og uflidd er, og alt vi holder kjært. Hold vakt om minnene du vasker ømt i klor og syr til Adams drakt, og glem så alt som du har drømt. Foto: Luc Viator/Wikimedia Commons (bearbeidet)

Per Kleppe in memoriam

Det var med ikke så rent lite sorg vi idag mottok meldingen om at tidligere finansminister Per Kleppe er død, bare 97 år gammel. Uten ham ville kanskje Norge endt opp i et økonomisk uføre uten like på 1970-tallet - eller kanskje ikke. Würmstuggu-redaksjonen håper herr Kleppe opplevde sine tilmålte dager som meningsfulle, og at hans familie og venner hadde glede av hans selskap. På vegne av staten og det norske folk ønsker vi REQUIESCAT IN PACE. Foto: Wikimedia Commons  

Bonelli-bonanza!

  Det ser ut som mars blir en bra Bonelli-måned her i landet. Ikke bare får vi vår faste dose Tex, men nå prøver jammen Egmont seg med krimserien Julia Kendall også. Og i slutten av måneden kommer Ken Parker . Herunder skal vi se på to nye, norske utgivelser fra Sergio Bonelli Editore: Tex Willer nr. 677 «På ville veier» av Pasquale Ruju og Alfonso Font Egmont, 2021 Julia Kendall - en kriminologs opplevelser  nr. 1  «I avgrunnens åsyn» av Giancarlo Berardi og Luca Vannini Egmont, 2021 La meg først som sist beklage at det har vært lite Tex Willer -stoff på Würmstuggu i det siste, men da bloggen ble bannlyst av Facebook i november, forsvant litt av gnisten i meg til å anmelde Tex. Jeg vet fortsatt ikke hvorfor bloggen er blokkert, men jeg har avfunnet meg med å publisere via en lenke til Tumblr. Dere kan forvente mer Tex fremover. Når det gjelder de nummerne som har kommet og gått siden forrige anmeldelse, kan jeg si at det elvebåteventyret til Nizzi og Mastantuono fikk en finfin avslu