Gå til hovedinnhold

Kneipp eller grovbrød?

 


Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter.


Vi drister oss til å påstå at Orlando Figes’ bok Revolutionary Russia 1891-1991 trolig vil tilfredsstille de fleste lesere med interesse for nyere russisk historie. I dette verket følger Figes den revolusjonære impuls i russisk historie fra slutten av 1800-tallet og frem til Sovjetunionens sammenbrudd og oppløsning. 


I forordet drøftes spørsmålet om når 1917-revolusjonen tok slutt. Varte den til borgerkrigens slutt i 1921? Eller er det Lenins død i 1924 som utgjør sluttpunktet? Eller var det kanskje Stalins konsolidering av makten mot slutten av 1920-tallet som markerte slutten av den revolusjonære perioden. Og hva med den store terroren 1937/38? Var det revolusjonens «mønstrøse epilog»? Noen vil også si at det var annen verdenskrig som stoppet den revolusjonære prosessen. Ingen av delene, sier Figes. Revolusjonen varte så lenge Sovjetstaten eksisterte. 


Som man forstår av tittelen, går Figes adskillig lenger tilbake enn revolusjonen i 1905, som ofte er startpunktet når historikere skal forklare ideene og prosessene som ledet til februar 1917. Han starter sin fortelling med hungersnøden i 1891 og de problemer denne skapte for tsaren. Nye opposisjonelle grupper oppstod, både liberale og sosialistiske, og tsarens«kontrakt» med undersåttene fikk seg et skudd for baugen. Interessant nok for en bok om den russiske revolusjon, eller snarere det revolusjonære Russland, abdiserer ikke tsar Nikolaj før på side 100 (av 422). Så går det slag i slag: Oktoberkuppet, borgerkrigen, NEP, Stalins utmanøvrering av sine motstandere, den første femårsplanen med industrialisering, kollektivisering, avkulakisering og holodomor, den store terroren, annen verdenskrig, Khrusjsjov og tøvær, Brezjnev og stagnasjon og til slutt Gorbatsjovs reformer. 


Som man ser, er dette et oversiktsverk som i hovedsak bygger på sekundærkilder og bringer lite nytt for lesere som kjenner stoffet fra før. Figes gjør ikke så mye ut av sin kongstanke om Sovjetunionen som en langvarig revolusjonær prosess, men går kronologisk gjennom alle de punktene som en kan forvente av en bok om Sovjetunionens historie. Men selv om det det ikke er noen imponerende syntese her, og heller ikke noen spesielt dyptgående analyser av regimets ideologiske grunnlag, er det ingen tvil om at dette er en meget godt skrevet bok om et av de mest fascinerende kapitlene i menneskehetens historie. Jeg liker denne typen bøker og har ingen problemer med å anbefale den til andre som deler min interesse for russisk historie, men det er kanskje særlig de som ikke kjenner denne delen av historien så veldig godt fra før, som vil ha størst glede av den. Check it out!


(La meg i samme slengen anbefale Mike Duncans historiepodcast «Revolutions». I ørten episoder over syv år har Duncan tatt for seg ulike revolusjoner med intet mindre enn imponerende detaljrikdom. Og gjett hvilken revolusjon han holder på med nå? Jo, den russiske. I skrivende stund har han kommet til episode 80, og han har ikke kommet lenger enn til borgerkrigen. Dette er en podcast man virkelig lærer mye av å lytte til.)


Videre: Den faste Würmstuggu-leser kan ikke ha unngått å få med seg at jeg for tiden bruker endel tid på norske lyrikkutgivelser fra 2015. Nå sist har jeg lest Tronsmo-sjef Terje Thorsens diktsamling Ned mot null. Selv om Thorsen har den samme motviljen mot store forbokstaver og skilletegn og den samme hangen til kryptiske formuleringer som mange av de andre tidsriktige poetene jeg har lest i det siste, er han likevel en lyriker med noe på hjertet. Nøyaktig hva er ikke så lett å få fatt på, men det er glimt av innsikt og bilder som fester seg i bevisstheten i noen av diktene, særlig de som strekker seg over flere sider. Man har inntrykk av at det er «levd liv» bak linjene i denne boken og ikke bare formale og semantiske eksperimenter, slik jeg synes jeg ser litt for mye av i andre diktutgivelser. Og det er jo en bra ting i en genre som for meg i stadig større grad fortoner seg som litterær loff. Mettende i øyeblikket men ikke særlig næringsrikt, og så blir nan sulten igjen ikke lenge etter å ha spist. Ned mot null er ikke grovbrød, akkurat, men kneipp kan det godt kalles. Orlando Figes’ bok er definitivt grovbrød.


Revolutionary Russia 1891-1991

av Orlando Figes

Penguin, 2014 


Ned mot null

av Terje Thorsen

Flamme Forlag, 2015




Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

Du vil ikke gjette hva redaktøren har lest

  Det har, kanskje ikke så veldig overraskende, gått endel i western her i det siste. Jeg selvfølgelig lest det siste Tex Willer , altså nummer 681, som inneholder tredje episode av historien som ble innledet i nr. 679. I tillegg har jeg lest et par Morgan Kane -bøker. Her skal jeg skrive litt om hvordan disse verkene stemmer overens med de kvaliteter jeg mener et genretypisk heltenarrativ med handling fra Den nye verden i annen halvdel av 1800-tallet bør inneha. I Tex Willer nr, 681 befinner våre venner seg fortsatt i Guatemala, der det er politisk kaos etter president Barrios’ død, og en bande, eller snarere en dødskult, bestående av indianere som går under navnet «La negra muerte» (som også er tittelen på denne episoden) sprer frykt i landet. Banden holder til i noen gamle maya-ruiner (Tikal, etter hva jeg kan se), hvor de blant annet bedriver menneskeofringer. Det blir selvsagt endel action i disse eksotiske omgivelsene, samtidig gjør gamle-Kit og unge-Kit seg kjent med en amerika