Kneipp eller grovbrød?

 

Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter.

Vi drister oss til å påstå at Orlando Figes’ bok Revolutionary Russia 1891-1991 trolig vil tilfredsstille de fleste lesere med interesse for nyere russisk historie. I dette verket følger Figes den revolusjonære impuls i russisk historie fra slutten av 1800-tallet og frem til Sovjetunionens sammenbrudd og oppløsning. 

I forordet drøftes spørsmålet om når 1917-revolusjonen tok slutt. Varte den til borgerkrigens slutt i 1921? Eller er det Lenins død i 1924 som utgjør sluttpunktet? Eller var det kanskje Stalins konsolidering av makten mot slutten av 1920-tallet som markerte slutten av den revolusjonære perioden. Og hva med den store terroren 1937/38? Var det revolusjonens «mønstrøse epilog»? Noen vil også si at det var annen verdenskrig som stoppet den revolusjonære prosessen. Ingen av delene, sier Figes. Revolusjonen varte så lenge Sovjetstaten eksisterte. 

Som man forstår av tittelen, går Figes adskillig lenger tilbake enn revolusjonen i 1905, som ofte er startpunktet når historikere skal forklare ideene og prosessene som ledet til februar 1917. Han starter sin fortelling med hungersnøden i 1891 og de problemer denne skapte for tsaren. Nye opposisjonelle grupper oppstod, både liberale og sosialistiske, og tsarens«kontrakt» med undersåttene fikk seg et skudd for baugen. Interessant nok for en bok om den russiske revolusjon, eller snarere det revolusjonære Russland, abdiserer ikke tsar Nikolaj før på side 100 (av 422). Så går det slag i slag: Oktoberkuppet, borgerkrigen, NEP, Stalins utmanøvrering av sine motstandere, den første femårsplanen med industrialisering, kollektivisering, avkulakisering og holodomor, den store terroren, annen verdenskrig, Khrusjsjov og tøvær, Brezjnev og stagnasjon og til slutt Gorbatsjovs reformer. 

Som man ser, er dette et oversiktsverk som i hovedsak bygger på sekundærkilder og bringer lite nytt for lesere som kjenner stoffet fra før. Figes gjør ikke så mye ut av sin kongstanke om Sovjetunionen som en langvarig revolusjonær prosess, men går kronologisk gjennom alle de punktene som en kan forvente av en bok om Sovjetunionens historie. Men selv om det det ikke er noen imponerende syntese her, og heller ikke noen spesielt dyptgående analyser av regimets ideologiske grunnlag, er det ingen tvil om at dette er en meget godt skrevet bok om et av de mest fascinerende kapitlene i menneskehetens historie. Jeg liker denne typen bøker og har ingen problemer med å anbefale den til andre som deler min interesse for russisk historie, men det er kanskje særlig de som ikke kjenner denne delen av historien så veldig godt fra før, som vil ha størst glede av den. Check it out!

(La meg i samme slengen anbefale Mike Duncans historiepodcast «Revolutions». I ørten episoder over syv år har Duncan tatt for seg ulike revolusjoner med intet mindre enn imponerende detaljrikdom. Og gjett hvilken revolusjon han holder på med nå? Jo, den russiske. I skrivende stund har han kommet til episode 80, og han har ikke kommet lenger enn til borgerkrigen. Dette er en podcast man virkelig lærer mye av å lytte til.)

Videre: Den faste Würmstuggu-leser kan ikke ha unngått å få med seg at jeg for tiden bruker endel tid på norske lyrikkutgivelser fra 2015. Nå sist har jeg lest Tronsmo-sjef Terje Thorsens diktsamling Ned mot null. Selv om Thorsen har den samme motviljen mot store forbokstaver og skilletegn og den samme hangen til kryptiske formuleringer som mange av de andre tidsriktige poetene jeg har lest i det siste, er han likevel en lyriker med noe på hjertet. Nøyaktig hva er ikke så lett å få fatt på, men det er glimt av innsikt og bilder som fester seg i bevisstheten i noen av diktene, særlig de som strekker seg over flere sider. Man har inntrykk av at det er «levd liv» bak linjene i denne boken og ikke bare formale og semantiske eksperimenter, slik jeg synes jeg ser litt for mye av i andre diktutgivelser. Og det er jo en bra ting i en genre som for meg i stadig større grad fortoner seg som litterær loff. Mettende i øyeblikket men ikke særlig næringsrikt, og så blir nan sulten igjen ikke lenge etter å ha spist. Ned mot null er ikke grovbrød, akkurat, men kneipp kan det godt kalles. Orlando Figes’ bok er definitivt grovbrød.

Revolutionary Russia 1891-1991

av Orlando Figes

Penguin, 2014 

Ned mot null

av Terje Thorsen

Flamme Forlag, 2015