 |
| Señor Ulbricht til venstre, Señor Honecker til høyre (begge i sombrero) |
Würmstuggus julekalender tar i år for seg den marxist-leninistiske verdensbevegelses lederskikkelser i ymse land verden over gjennom de siste hundre år. Hver dag frem mot jul tar vi for oss en (eller i høyden to) av den revolusjonære sosialismens våpendragere i kampen mot det liberale demokratiet, fascismen og monopolkapitalismen.
Luke 21: Walter Ulbricht og Erich Honecker
Den tyske demokratiske republikks historie kan grovt regnet deles inn i to perioder. Først har vi den tidlige, heroiske perioden under Walter Ulbricht, førstesekretær i Tysklands sosialistiske enhetsparti fra 1950 til 1971 og veteran fra Weimarrepublikkens kommunistbevegelse. Da bygget man sosialismen, oppdro folket og bekjempet fascismen, blant annet med en beskyttelsesmur som skulle ivareta de troløse innbyggernes objektive interesser ved å tilby dem den sosialiske statens omsorg og vern mot kapitalismens og frihetens fristelser. Da Ulbricht døde i 1973, 80 år gammel, var imidlertid den tyske sosialismen fortsatt langt unna det samfunnet Marx og Lenin profeterte om.
Så har vi den parodiske senere perioden fra 1971 til 1989 da partiet og staten ble ledet av Erich Honecker. Landet begynte å sakke akterut i forhold til Forbundsrepublikken, til tross for en velfungerende økonomi sammenlignet med de andre østblokklandene. Takket være Stasi var DDR verdens best overvåkede samfunn, og dette må vel ta sin del av æren for at systemet fungerte så godt som det gjorde. (Stasi ga også hjelp og støtte til terrorister og nynazister i Vest-Tyskland, men her skal vi konsentrere oss om innenrikspolitiske forhold.) Men her ligger også mye av årsaken til misnøyen i landet, som høsten 1989 manifesterte seg i protester av en størrelsesorden regimet aldri hadde opplevd før. Honecker likte ikke Gorbatsjovs reformer, og for det østtyske folket, som var underernært på frihet, var det en fornærmelse å bli nektet den friheten naboene ikke bare i vest, men nå også i øst ble innvilget. Da protestene nådde hovedstaden, og kanskje så mye som en million berlinere gikk ut i gatene og krevde frihet, rettigheter og demokrati, var det ingen vei tilbake. Det nyttet ikke lenger å lukke øynene. Den tyske sosialismen hadde nådd endepunktet.
Foto: Eva Grueggmann/Bundesarchiv,1968
Kommentarer
Legg inn en kommentar