Selve boken er sort

 

Frank Eriksen

Uroen reiser hodet

Bokvennen, 2015

Selve boken er sort. Kun på ryggen er det bokstaver. Der står navnet på forfatteren, Frank Eriksen, samt bokens tittel, Uroen reiser hodet. Nederst på bokryggen kan man se en stilisert «b», som fungerer som forlagets logo. Boken har et gulbrunt smussomslag med særdeles uoppfinnsomt design. Også her får vi forfatterens navn, og så, i noe mindre bokstaver, bokens tittel. Mellom forfatternavn og tittel er det en noen millimeter bred vannrett strek i en farve jeg vil karakterisere som grå. Aller nederst, i en betydelig mindre font, står forlagets navn i versaler. På baksiden er diktet «Kniven» gjengitt. Alle bokstavene på smussomslaget er hvite.

Etter kolofonen, som ikke overraskende gir informasjon om rettigheter, utgivelsesår, trykk, sats, papir, formgivning, ISBN og kontaktinformasjon, kommer det en «Takk til Jo og Ellen, hvem nå de måtte være. Om man så blar om, kommer man til en side der det ganske enkelt står «Innhold», men det er ikke før man blar om atter en gang, man kan se innholdsfortegnelsen, eller snarere side 1 av innholdsfortegnelsen, for den fortsetter til neste side. Her kan man se at bokens tekster, 41 i alt, er fordelt på tre avdelinger som er navngitt med romertallene «I», «II» og «III». Vel, det er ikke helt riktig, for den første delen har tittelen «I - til seks etsninger av Jon Olav Helle», mens de andre altså kun heter «II» og «III». Dessverre er ikke etsningene til Helle, som de første seks diktene altså står i en slags dialog med, gjengitt i boken, men internettet forteller (og ikke bare forteller meg, men også viser meg) at Helle er en dyktig billedkunstner, og det ville ikke forundre meg om også disse bildene, som alle ser ut til å ha rurale motiver, i alle fall om en skal dømme etter tittelen, er flotte å se til. 

Selve diktene er det ikke så mye å si om. I del «II» er det ymse dikt med titler som «Ko Ko», «Bisettelse» og «Kommunist». Diktene selv er holdt i et slags bokmål iblandet innlandsdialekt hist og her. Hva Eriksen ønsker å oppnå med dette språklige grepet, er ikke godt å si, for det tilfører ikke tekstene noe nevneverdig, utover å fortelle leseren hvordan forfatteren snakker til daglig. Ofte virker det som han ikke er interessert i kommunisere, og når han faktisk kommuniserer, er det snakk om minner, banaliteter og små observasjoner fra rundt om i det som i 2015 het Hedmark fylke. Skal jeg trekke frem ett dikt som jeg idag, dagen etter at jeg leste boken, husker så godt at dets litterære kvaliteter ikke umiddelbart kan avfeies, er det «Tokstadfurua, ei vandring», som handler om et fredet furutre i Ringsaker. 

Det er ikke så lett å få øye på hva som skiller del «III» fra del «II». Tekstene her er også dels intetsigende, dels uinteressante. En ting jeg merket meg, var en vending i diktet «Tolvåringen tegner», der tolvåringen som tegner «presser blokka brått mot brystene. Altså ikke «mot brystet». Ingen stor sak. Bare en liten ting jeg stusset ved.

Ellers registrerer man at forfatteren av denne boken ikke har den samme aversjonen mot skilletegn som mange andre moderne poeter har. Selv om han er forsiktig med punktum, bruker han andre tegn, som komma, spørsmålstegn, kolon, anførselstegn og tankestrek i tilstrekkelig grad til at tegnenes nærvær gjør dem usynlige i teksten. Men den vilkårlige (dog sparsomme) bruken av punktum er iøynefallende. Forøvrig har forfatteren en lei tendens til å avslutte tekstene sine veldig brått, stundom midt i en setning. Mon tro hvorfor?

I det nest siste diktets første linje dukker bokens tittel opp. «Uroen reiser hodet hver gang jeg tenker på den / da går jeg opp og ned trappene i det gamle huset». Med huset som bilde utforsker Eriksen et sinn som har sitt å streve med. Forøvrig noe man ser lite til ellers i denne samlingen, som i det hele tatt er veldig sprikende med hensyn til tematikk og ser ut til å være skrevet etter innfallsmetoden (uten at det er noe galt med det). Det siste diktet før bokens bakre perm handler om blomster. Boken er paginert opp til s. 70. 

Uroen reiser hodet vil muligens tilfredsstille noen lesere, men neppe mange.