Morten Claussen
Skogene
Bokvennen, 2015
Cornelius Jakhelln
Lysbilder
Cappelen Damm, 2015
Vi fortsetter vårt pågående prosjekt med å omtale diktsamlinger fra 2015. Idag er turen kommet til Skogene av Morten Claussen og Lysbilder av Cornelius Jakhelln. Hvorfor akkurat disse to? Først og fremst handler det om tilfeldigheter. Claussen kjenner jeg fra før, og Jakhellns bok inneholder en del fotografier som gjør den mer visuelt interessant enn de dølt designede bøkene fra Bokvennen, men det skal ikke stikkes under stol at disse samlingene har endel fellestrekk, både tematisk og med hensyn til det formale.
For å ta det siste først: Både Claussen og Jakhelln opererer innenfor det som må kunne kalles en slags moderne ortodoksi når det gjelder interpunksjon og bruk av majuskler. Begge to sløyfer alt som heter skilletegn, kanskje for å få teksten til å se mer «poetisk» ut, eller for å sette ned lesehastigheten og «utfordre leseren» ved å «åpne teksten» eller «skape umiddelbarhet» eller «trekke leseren inn i skriveprosessen» eller noe sånt. Jeg ser uansett ikke poenget. Nå må det nevnes at selv om Jakhelln, sløyfer punktum, starter han, i motsetning til Claussen, setningene sine med stor forbokstav, selv midt inne i diktet. Det gjør lesningen lettere, men det ser ikke bra ut.
Tematisk handler det i begge samlingene om død, erindring, familie, natur. Claussens lyriske jeg i Skogene er alvorlig syk og i diktene beveger han seg mellom sykesengen og skogene rundt Oslo, selv om motivet tittelen viser viser til nok må forstås på en mer abstrakt måte. Dødsbevisstheten, eller kanskje vi snarere skal si dødsangsten, er tilstede hele tiden, og bildet av «skogene», ofte kombinert med «vindene» og «vannene», gjentas igjen og igjen, uten at det egentlig ser ut til å denotere noe fast. Det blir et fleksibelt bilde på noe som, relatert til de andre naturfenomenene, er ubevegelig og mørkt, men samtidig fortrøstningsfullt og fullt av liv. Personlig synes jeg det blir litt klamt og introspektivt, litt som når unge popsangerinner lager sanger om følelser og parforhold. Selv om Claussen hadde et omfattende forfatterskap bak seg da denne boken kom ut, var Skogene hans debut som lyriker. Jeg har tidligere omtalt hans siste diktsamling, Elementene. Naturlig nok har begge bøkene mange av de samme kvalitetene.
Også i Jakhellns bok har trær og natur en sterk tilstedeværelse, men her er det større geografisk spennvidde. Vi er innom flere land, men det er særlig Island som blir skildret som natur, altså ikke som menneskeskapte kulisser rundt menneskenes liv. Ellers handler det mye om død, familie og minner. Blodsbånd i en mye videre forstand enn det vi tradisjonelt regner som familie, spiller også en viktig rolle her. For her er det snakk om forbindelser som som til tross for geografiske, temporale og språklige barrierer er høyst reelle. «Islendingen er min bror og taler en tunge jeg ikke forstår,» heter det i et dikt som korresponderer med et av fotografiene i boken. Menneskenes forbindelse med hverandre på tvers av tid og rom gjennom blodsbånd blir videre behandlet i et av diktene, der det heter: «Asketre og eiketre, slektsgreinene / bølger bakover, vi er løv / som rasler i tidens bris». Det blir litt Blut und Boden over det når Jakhelln skiver «Hører du røttene gro / stemmen fra jorden / en visken en vind».
Men ingenting varer evig. Til syvende og sist er tiden alle tings ødelegger. I et dikt slås det fast at «Du skal ikke ta tiden, den skal ta deg / Bein blir sprøe, knekker stille / Slekten knaser av frost». Det er i det hele tatt en ganske fatalistisk undergangs- og endetidsstemning som går gjennom diktene, med referanser til Harmageddon, hodeskaller og avslutninger. Det er vel også derfor han siterer Ezra Pounds linjer om Troja i starten (for siden å inkorporere dem i et av diktene). Det er klart at noe snart er forbi. For alltid. Personlig synes jeg noen av diktene virker litt for personlige, andre veldig vage og ufokuserte, og atter andre en anelse banale. Videre kan ikke diktene påstås å være spesielt imponerende med tanke på komposisjon og bruk av lyriske virkemidler.
Jeg synes ingen av disse bøkene var spesielt interessante. Om forfatterne har fremragende skills som poeter, har de begge satt sitt lys under en skjeppe i dette tilfellet. Les heller en god roman, eller en virkelig forseggjort diktsamling om du absolutt skal lese noe skjønnlitteratur.
Kommentarer
Legg inn en kommentar