Gå til hovedinnhold

Død, erindring og skogens trær

 

Morten Claussen

Skogene

Bokvennen, 2015


Cornelius Jakhelln

Lysbilder

Cappelen Damm, 2015


Vi fortsetter vårt pågående prosjekt med å omtale diktsamlinger fra 2015. Idag er turen kommet til Skogene av Morten Claussen og Lysbilder av Cornelius Jakhelln. Hvorfor akkurat disse to? Først og fremst handler det om tilfeldigheter. Claussen kjenner jeg fra før, og Jakhellns bok inneholder en del fotografier som gjør den mer visuelt interessant enn de dølt designede bøkene fra Bokvennen, men det skal ikke stikkes under stol at disse samlingene har endel fellestrekk, både tematisk og med hensyn til det formale. 


For å ta det siste først: Både Claussen og Jakhelln opererer innenfor det som må kunne kalles en slags moderne ortodoksi når det gjelder interpunksjon og bruk av majuskler. Begge to sløyfer alt som heter skilletegn, kanskje for å få teksten til å se mer «poetisk» ut, eller for å sette ned lesehastigheten og «utfordre leseren» ved å «åpne teksten» eller «skape umiddelbarhet» eller «trekke leseren inn i skriveprosessen» eller noe sånt. Jeg ser uansett ikke poenget. Nå må det nevnes at selv om Jakhelln, sløyfer punktum, starter han, i motsetning til Claussen, setningene sine med stor forbokstav, selv midt inne i diktet. Det gjør lesningen lettere, men det ser ikke bra ut.


Tematisk handler det i begge samlingene om død, erindring, familie, natur. Claussens lyriske jeg i Skogene er alvorlig syk og i diktene beveger han seg mellom sykesengen og skogene rundt Oslo, selv om motivet tittelen viser viser til nok må forstås på en mer abstrakt måte. Dødsbevisstheten, eller kanskje vi snarere skal si dødsangsten, er tilstede hele tiden, og bildet av «skogene», ofte kombinert med «vindene» og «vannene», gjentas igjen og igjen, uten at det egentlig ser ut til å denotere noe fast. Det blir et fleksibelt bilde på noe som, relatert til de andre naturfenomenene, er ubevegelig og mørkt, men samtidig fortrøstningsfullt og fullt av liv. Personlig synes jeg det blir litt klamt og introspektivt, litt som når unge popsangerinner lager sanger om følelser og parforhold. Selv om Claussen hadde et omfattende forfatterskap bak seg da denne boken kom ut, var Skogene hans debut som lyriker. Jeg har tidligere omtalt hans siste diktsamling, Elementene. Naturlig nok har begge bøkene mange av de samme kvalitetene.


Også i Jakhellns bok har trær og natur en sterk tilstedeværelse, men her er det større geografisk spennvidde. Vi er innom flere land, men det er særlig Island som blir skildret som natur, altså ikke som menneskeskapte kulisser rundt menneskenes liv. Ellers handler det mye om død, familie og minner. Blodsbånd i en mye videre forstand enn det vi tradisjonelt regner som familie, spiller også en viktig rolle her. For her er det snakk om forbindelser som som til tross for geografiske, temporale og språklige barrierer er høyst reelle. «Islendingen er min bror og taler en tunge jeg ikke forstår,» heter det i et dikt som korresponderer med et av fotografiene i boken. Menneskenes forbindelse med hverandre på tvers av tid og rom gjennom blodsbånd blir videre behandlet i et av diktene, der det heter: «Asketre og eiketre, slektsgreinene / bølger bakover, vi er løv / som rasler i tidens bris». Det blir litt Blut und Boden over det når Jakhelln skiver «Hører du røttene gro / stemmen fra jorden / en visken en vind». 


Men ingenting varer evig. Til syvende og sist er tiden alle tings ødelegger. I et dikt slås det fast at «Du skal ikke ta tiden, den skal ta deg / Bein blir sprøe, knekker stille / Slekten knaser av frost». Det er i det hele tatt en ganske fatalistisk undergangs- og endetidsstemning som går gjennom diktene, med referanser til Harmageddon, hodeskaller og avslutninger. Det er vel også derfor han siterer Ezra Pounds linjer om Troja i starten (for siden å inkorporere dem i et av diktene). Det er klart at noe snart er forbi. For alltid. Personlig synes jeg noen av diktene virker litt for personlige, andre veldig vage og ufokuserte, og atter andre en anelse banale. Videre kan ikke diktene påstås å være spesielt imponerende med tanke på komposisjon og bruk av lyriske virkemidler.


Jeg synes ingen av disse bøkene var spesielt interessante. Om forfatterne har fremragende skills som poeter, har de begge satt sitt lys under en skjeppe i dette tilfellet. Les heller en god roman, eller en virkelig forseggjort diktsamling om du absolutt skal lese noe skjønnlitteratur.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib