En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter. Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:
«Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress og omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc. Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og forlag. Boken er inndelt i tre avdelinger, hvorav den første er den klart lengste.
Den første heter «Korte dikt», eller snarere «(korte dikt)», - i poesien handler det jo om å vise seg fra sin lekne side - og inneholder utelukkende dikt bestående av tre verselinjer. På hver side er det to slike. Her presenterer Konupek små bilder som er mer assosiative enn direkte meningsbærende. Det ser ut som han forsøker å få leseren med på lekeni første linje, før han, av og til på elegant vis, men like gjerne helt abrupt, går over til noe helt annet på andre eller tredje linje. Noen ganger beskriver han fornemmelser som er lettere gjenkjennelige, ja til og med forslitte. Noen av diktene er forsøksvis vittige på poesiens vegne, uten at de kan sies å vekke nevneverdig munterhet, i alle gal, i mitt sinn. Det er også noen dikt som minner om tekstlinjer fra overfølsomme poptekster I noen tilfeller åpner Konupeks kortlyrikk tanken på en måte som bare lyrikken kan gjøre. Et eksempel er «Charon avspaserer / svømmeringer utdeles ved Styx / alt før og etter er ditt problem». En god del av tekstene skildrer urbane miljøer, med gater, caféer, trafikklys og stillaser. I noen av dem er det tydelig at det handler om Oslo, i andre er byatmosfæren mer anonym.
Avdeling to heter «Lengre dikt», eller «(lengre dikt)». Diktene her er lengre enn i første avdeling, men de er fortsatt korte - fra fire til åtte (korte) linjer. Noen av diktene utstyres med tittel. Vi befinner oss fortsatt i byen, men nå er diktene lettere tilgjengelige, og behovet for å få leseren til metaforisk å klø seg i hodet er ikke så synlig. Om man skal sette en merkelapp på disse diktene, sett under ett, må det være «urban nostalgi», men uten det klisjepreget som ofte hefter ved lyriske beskrivelser av det som er forbi.
I tredje og siste avdeling, som inneholder det forfatteren kaller «lange dikt» (selv om de fortsatt ikke er særlig lange), forsterkes følelsen av forgangen tid. I flere av diktene er det Tsjekkoslovakia som helt tydelig er åsted. Vi får noen inntrykk av en oppvekst i og rundt Praha, og i et av diktene handler det om den skjebnesvangre datoen 21. august 1968. Men helt tsjekkoslovakisk er det ikke. Det er også et dikt om Aksel Jensen som serverer sin ørkenvisdom på Theatercafeéen, og et der det fyres i peisen med Heideggers Væren og tid, formodentlig en slags oppsummering av den gjennomgående tematikken i boken. «Vi eller oss» er et fint kjærlighetsdikt som i alle fall fikk meg til å stoppe opp etter siste linje. Boken avsluttes med et dikt om Ukrainas ulykkelige skjebne.
Ugress & omstendigheter er en diktsamling som nok kan leses med glede av folk som følger med på norsk samtidslyrikk. Hva jeg synes selv? Over middels.»
Ugress & omstendigheter
Michael Konupek
Solum Bokvennen, 2024
Kommentarer
Legg inn en kommentar