Bokomtale: Resten brenner vi

Birger Emanuelsen var et navn som var fremmed for meg inntil jeg forleden dag kom over hans siste bok, novellesamlingen «Resten brenner vi», på mitt lokale bibliotek. Boken så interessant nok ut til at jeg tok den med hjem, uten at jeg hadde noen videre forventninger til innholdet. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.

«Resten brenner vi» består av 19 noveller, eller «fortellinger» som det står på bokomslaget og i innholdsfortegnelsen. Novellene er av sterkt varierende lengde, noen så korte som én side, mens andre er ganske lange. Sant å si kjedet jeg meg en smule gjennom mesteparten av boken. Tekstene forekom meg litt repetitive, som om forfatteren har kommet seg inn på et spor han ikke klarer å komme seg ut av. Men så virket det som jeg penset meg inn på Emanuelsens spor. For «Emissærens datter», godt over halvveis inn i boken, er en nydelig, velskrevet novelle om en omreisende predikant. Deretter får vi den tankevekkende «Gutten med det interessante ansiktet» og «Visning», en flott familiesaga på tolv sider. Det kan tenkes at jeg har rett i min oppfatning av den siste tredjedelen er mye bedre enn de to første, men den oppfatningen kan jo også skyldes at jeg bare ikke hadde kommet på rett spor tidligere. Når jeg tenker meg om er nok noen av novellene egentlig ganske hode, som «Grunnstøting» og «Arvingen». Kanskje var det noe jeg overså i «Karl Token» også? Ellers er det en del dilldall innimellom. Det står jeg for.

Emanuelsen bruker et velfungerende riksmål med enkelte dialektale trekk som gir et visst muntlig preg uten å si stort om hvor i landet karakterene er fra. I flere av historiene møter vi mennesker som står i et motsetningsfylt forhold til sine omgivelser, og til seg selv. Ofte handler historiene om drap, sykdom, død og ødeleggelse, ofte i landlige omgivelser, skog og fjell. Noen av fortellingene har noe nesten mytisk over seg, med handling ubundet av naturlovene og lagt til udefinert tid og sted. Dessverre er noen av novellene, som «Verden av øyer» litt banale, og noen av de korte snuttene mellom de lengre novellene mangler substans. Kanskje det hadde vært bedre å kutte dem ut? Men alt i alt er dette en ganske god bok av en forfatter jeg ikke har sterke motforestillinger mot å lese mer av om en av hans hans tidligere bøker dukker opp i min umiddelbare nærhet når jeg ikke har noe annet å lese.

Resten brenner vi

Birger Emanuelsen

Bonnier , 2024

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet: «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og...

Les mer

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen? Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å...

Les mer

Når #metoo dreper

Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer. I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge...

Les mer

Würmstuggu

Søk i denne bloggen