Dette er fjerde og siste del av Håkon D. Myhres serie om woke og populærkultur.
I denne siste teksten om woke og populærkultur vil jeg forsøke å trekke noen konklusjoner om det vi har snakket om. For å forstå dette, er det kanskje illustrativt å se på George Orwells roman «1984». Etter Trumps valg i 2016 dukket dette verket opp igjen på bestselgerlistene. Tilsynelatende hang dette sammen med Trump og hans lettfeldige forhold til fakta, hvertfall om man skal tro pressen. Selv om man tolker Trump i verst mulig lys, er det vel åpenbart for de fleste at 1984 ikke handler om en demagog og dennes hypnotiserte tilhengere. Partiet i 1984 er institusjonelt, ikke personlig, demonstrert ved at vi aldri får vite om Big Brother faktisk eksisterer, og den mest synlige antagonisten er en klassisk parti-funksjonær. Dette henger sammen med Orwells (kvalifiserte) interesse for James Burnham. Partiet vokste ut fra institusjoner som hadde mer til felles med de som nå står mot Trump, enn de har med Trump selv. (Uten at jeg skal hevde at George Orwell selv ville likt mannen)
I «1984» blir språket forandret og gjort fattigere for å begrense folks evne til å tenke utenfor Partiets foretrukne bokser. «NewSpeak» («nytale») er formet for å gjøre tanken om opprør mot Partiet og dets verdenssyn umulig å artikulere. I virkelighetens Sovjetunionen var det vanlig praksis å retusjere bilder av kommunistledere som var falt i unåde, og slik slette dem fra historien. For ikke så mange år siden, var det en kvinnelig forfatter som tok det på seg å skrive «1984» fra et «kvinneperspektiv». Denne boken ble selvsagt hyllet i prestisjepressen, og beskrevet som et nødvendig korrektiv for Orwells implisitte «misogyni».
Denne «rekontekstualiseringen» er selvsagt gjort i samme ånd som retusjeringen i «1984», skjønt vårt samfunn har foreløpig sperrer mot å gå så drastisk til verks som i boken. Orwells faktiske perspektiver fornærmer hegemoniske narrativer i våre samfunn, spesifikt feminismen, og derfor må vi finne måter å undergrave det han faktisk sier på. (Ikke for å implisere at man trenger å akseptere hans syn på alt, men om man skal forholde seg til hans verk, må en faktisk være innstilt på å lære noe). Det samme ligger bak det meste av det denne artikkelserien har dekket. Noe særlig drastisk som jeg ikke har nevnt fram til nå, fordi det ble mye allerede, er The Tolkien Societys konferanse om «trans» i J.R.R. Tolkiens forfatterskap, som ble holdt ett år etter bortgangen til sønnen, Christopher Tolkien, som ivaretok farens forfatterskap gjennom mange tiår. Dette føles nesten symbolsk, litt som at den tidligere nevnte TV-serien «Rings of Power» hadde premiere på Tolkien juniors dødsdag.
Som de fleste litterære, ikke minst progressive mennesker, liker å påpeke, er skjønnlitteraturens kanskje viktigste rolle å utvide vårt perspektiv, å se ting fra andres perspektiv. Fantasy, science fiction, og historisk fiksjon har også evnen til å forestille ting som ikke eksisterer i vår samtid, både mulige og umulige. Tolkien skrev om verks «anvendelighet», at leseren vil tolke verket i lys av dennes erfaringer og tanker. Dette innebærer ikke, som enkelte postmodernister har hevdet, at alle ting kan tolkes på alle måter, men det betyr et visst tap av forfatterkontroll, og en åpning for å se ting som forfatteren ikke nødvendigvis var bevisst.
For 50 år siden var progressive mer interessert i slik enn konservative. Men etterhvert som deres hold over insititusjonene som produserer og «vetter» intellektuelt og kunstnerisk innhold er blitt sementert, er de mer og mer opptatt av å stoppe folk fra å trekke konklusjoner som går mot progressive sensibiliteter. Woke slik det manifesterer seg i populærkulturen må, i mitt syn, sees i denne sammenhengen. Det man gjør er å «flate» ting ut, homogenisere og velge hvilke ideer som kan trekkes ut. Alt som går imot det progressive må enten vekk, eller «rekontestualiseres». Selv ting som tilhører tidligere progressivisme kan ikke sammenlignes for direkte med moderne progressivisme, for at folk ikke skal merke seg hvor langt unna vi er «Star Treks» utopi. (Med mindre man kan skylde på høyresiden, da) Denne mistroen til fortiden, også deres egen tradisjon, er kanskje det mest slående med woke.
Som i «1984» er fortiden bare en litt vag drøm, som kan omskrives så mye man vil, etter Partiets ønsker. Fortiden er enten et evig mørke, som vi står i absolutt overlegenhet til, i våre stadige fortellinger om feminstiske eller anti-rasistiske helter fra historien, eller den var egentlig alltid likestilt og antirasistisk, som man ser i påstander om kvinnekrigere og svarte Tudorer. Og begge disse perspektivene ser ut til å være «sanne» samtidig. Som i Orwells verk er vi «alltid i krig med Eurasia».
Kommentarer
Legg inn en kommentar