Würmstuggu

  Dette er fjerde og siste del av Håkon D. Myhres serie om woke og populærkultur . I denne siste teksten om woke og populærkultur vil jeg forsøke å trekke noen konklusjoner om det vi har snakket om. For å forstå dette, er det kanskje illustrativt å se på George Orwells roman «1984». Etter Trumps valg i 2016 dukket dette verket opp igjen på bestselgerlistene. Tilsynelatende hang dette sammen med Trump og hans lettfeldige forhold til fakta, hvertfall om man skal tro pressen. Selv om man tolker Trump i verst mulig lys, er det vel åpenbart for de fleste at 1984  ikke handler om en demagog og dennes hypnotiserte tilhengere. Partiet i 1984 er institusjonelt, ikke personlig, demonstrert ved at vi aldri får vite om Big Brother faktisk eksisterer, og den mest synlige antagonisten er en klassisk parti-funksjonær. Dette henger sammen med Orwells (kvalifiserte) interesse for James Burnham . Partiet vokste ut fra institusjoner som hadde mer til felles med de som nå står mot Trump, enn de h...

  Dette er tredje artikkel i en serie om woke og populærkultur ført i pennen av Håkon D. Myhre.  Mad Max -prequel filmen Furiosa  gjorde minimal suksess nylig, tross av generell positiv omtale, både av kritikere og publikum. Hvorfor var denne filmen så lite sett? Det er selvfølgelig mange grunner. Det har gått nær ti år siden Mad Max: Fury Road. M ange ønsket å se en ny film om Max Rockatansky snarere enn en av  Fury Roads bifigurer. K inofilmer generellt må kjempe en oppadgående kamp mot strømmetjenester, og Fury Road  selv var ikke en massiv publikumsuksess, selv om den tjente inn en grei profitt. Alle disse grunnene, og antakelig flere, bidro til at filmen ikke gjorde det bra på kino. Men jeg vil postulere at å ha en Mad Max -film uten tittel-karakteren, med en «sterk kvinne» i hovedrollen, som konfronterer mange fæle menn, var kanskje det som gjorde at den ikke solgte noe særlig. Det har vært en betydelig feminisering av action-sjangeren fra Hollywoods s...

  Dette er andre artikkel i en serie om woke og populærkultur , ført i pennen av Håkon D. Myhre.  Den fantastiske litteraturen har sine røtter i europeiske myter, legender og eventyr, særlig de mange fortellingene om kong Arthur. Disse fortellingene er, bundet opp i tanker om etnisitet og folkeferd, og selvsagt religion. Kort sagt, de er knyttet til en eldre verden, som etter alle vanlige kriterier er mer høyreorientert enn dagens verden. Dette ble forsterket av Tolkien, som ved sin store suksess formet mye av fantasylitteraturen som kom etter ham. Tolkien hadde et veldig bevisst forhold til den gamle verden, en av hans viktigste motiver for mytologien sin var å skape en mytologi for England, som han mente var blitt fratatt dette av normanner-invasjonen i 1066. Slik sett er det fullstendig rimelig å se på Ringenes Herre som en fundamentalt (etnisk) engelsk fortelling. I min anmeldelse av den siste boken til Nils Rune Langeland er jeg inne på tanken om at vårt samfunns s...

  Dette er første artikkel i en serie om woke og populærkultur ført i pennen av Håkon D. Myhre. Vi publiserte en introduksjon til artikkelserien for halvannen uke siden. En påstand man ofte møter når man kritiserer noe for å ha blitt woke , er at det man kritiserer alltid har vært woke.  Dette har vært særlig tydelig i diskursen omkring den engelske tv-serien «Dr Who», men siden jeg ikke er veldig kjent med denne, vil jeg ikke snakke om den her. Jeg kommer til å komme tilbake til dette temaet gjennom denne føljetongen, men tenkte å bruke denne første til å legge frem hovedargumentene mot dette. Jeg vil her angripe denne påstanden på to grunnlag. Jeg vil trekke frem eksempler på viktig science fiction og Fantasy med tematikk som i noen tilfeller er klart høyreorienterte, og hvertfall inneholder elementer som går mot gjeldende progressiv filosofi, verdisyn og virkelighetssyn. Jeg vil også påpeke at mens å være «woke» er progressivt, er ikke progressivt nødvendigvis woke. Dette ...

  Dette en introduksjon til en ny artikkelserie av foreløbig uviss lengde og publiseringsfrekvens. Her vil Håkon D. Myhre skrive om hvordan woke-ideologien påvirker populærkulturen. Nylig leste jeg gjennom regelboken til det nye rollespillet basert på Frank Herberts klassiske science fiction-roman Dune . I denne boken, som ble utgitt i 2020, gjøres det klart at alle roller i denne settingen kan være begge (alle?) kjønn, og at dette er bare helt normalt. For å forsikre seg om at leserne får det med seg, gis det mange eksempler på kvinnelige og mannlige karakterer i alle mulige valg av yrker og posisjoner, unntatt, selvfølgelig, Bene Gesserit. For de som ikke er kjent med Dune, foregår den i en fremtid hvor de sosiale strukturene er føydalistiske. Bene Gesseritene er en kvinnelig kvasi-religiøs orden, innvevd i politikken ved å spille roller i adelshusholdninger, ofte som konkubiner, eller i noen tilfeller ektefeller. Deres makt ligger i manipulasjon og andre indirekte metoder, o...