Woke og populærkultur 2: Etnos og demografi i fantasy

 

Dette er andre artikkel i en serie om woke og populærkultur, ført i pennen av Håkon D. Myhre. 

Den fantastiske litteraturen har sine røtter i europeiske myter, legender og eventyr, særlig de mange fortellingene om kong Arthur. Disse fortellingene er, bundet opp i tanker om etnisitet og folkeferd, og selvsagt religion. Kort sagt, de er knyttet til en eldre verden, som etter alle vanlige kriterier er mer høyreorientert enn dagens verden.

Dette ble forsterket av Tolkien, som ved sin store suksess formet mye av fantasylitteraturen som kom etter ham. Tolkien hadde et veldig bevisst forhold til den gamle verden, en av hans viktigste motiver for mytologien sin var å skape en mytologi for England, som han mente var blitt fratatt dette av normanner-invasjonen i 1066. Slik sett er det fullstendig rimelig å se på Ringenes Herre som en fundamentalt (etnisk) engelsk fortelling.

I min anmeldelse av den siste boken til Nils Rune Langeland er jeg inne på tanken om at vårt samfunns samlende «ideologi» er en form for anti-nazisme, eller anti-fascisme. Dette har på sikt ledet til en utvanning og uklarhet i begreper som folk og nasjon. Nazistene hadde et veldig reduksjonistisk syn på dette, hvor alt kokte ned til biologi. I praksis er idéen om et folk eller etnos noe som både er kulturelt og biologisk, og kanskje religiøst også, og ikke reduserbart til noen av delene. Vår «anti-nazisme» har tvunget oss til å fullstendig kutte det biologiske ut av bilde, og dette har ledet oss ned underlige veier.

Tolkien på sin side opererer klart innenfor denne «rike» forståelsen av etnisitet og folkeslag i sine verker. Han nøler ikke med å karakterisere de forskjellige folkeslagene med fysiske kjennetegn, f.eks. er Gondors folk bleke i huden, med mørkt hår og grå øyne, mens rohanerne er blonde med blå øyne. Det etniske har også en etisk dimensjon, og det er klart at Tolkien anser folkeslag som verdifulle i seg selv, og at de har rett til sin egen selvforståelse. Jeg viser til Aragorns lov om at mennesker ikke har lov til å tre inn i Hobsyssel. Hobbitene er provinsielle, og har rett til å være det.

Senere forfattere i denne sjangeren har stort sett fulgt Tolkien her, ikke bare fordi de imiterer han, men også fordi de bruker det samme kildematerialet. Derfor er det også lite demokrati og mye kongedømmer i fantastisk litteratur. Nå er det forfattere som leker med eller i noen tilfeller går helt imot Tolkiens verdissyn (f.eks. Michael Moorcock), men de beste av dem forsøker å gjenskape en eldre verden, også når de er kritiske til den.

Det er denne autensiteten som angripes i dag. TV-serien The Rings of Power (2022), er det tydeligste eksempelet, men andre eksempler er TV-serier som The Witcher (2019-), House of the Dragon (2022) og The Wheel of Time (2021-). I Rings of Power, som baserer seg på appendikset til Tolkiens Ringenes herre, klarte de å gjøre den siste dronningen av Numenor (Tolkiens Atlantis, som Aragorn stammer fra) til en fysisk utfordret melaninrik kvinne, noe som nesten er komisk. Wheel of Time, etter Robert Jordans bøker, var fascinerende, da et sentralt plotpunkt er at hovedpersonen ikke helt ser ut til å komme fra det stedet han kommer fra, fordi han er adoptert. I tv-serien, hvor alle steder har den samme New York/California blandingen av etnisiteter, blir det hevdet at fysisk utseende ikke forteller hvor noen er fra, unntatt (beleilig nok) det røde håret til hovedpersonen, og folkeslaget han stammer fra (som er like multikulturelt som alle andre, bare at alle har rødt hår). House of the Dragon gjør noe lignende med hus Velaryon, som er ment å tilhøre samme etniske gruppe som Targaryarne, kjennetegnet med hvitt hår, hvit hud, lilla øyne. De lilla øynene var ignorert i Game of Thrones, men det blir ganske spesielt når Velaryon-familien er svarte med hvite parykker.

Dette er selvsagt verst i Rings of Power. Det kan fint kalles «kulturell appropriasjon», om det var et genuint forsøk på å beskrive et virkelig fenomen, snarere enn et retorisk våpen mot «høyresiden». Tolkiens verden er basert på nord-europeiske folk og deres tradisjoner. Númenoreere er ganske klart beskrevet i kildematerialet, hvit hud, mørkt eller svart hår, grå øyne. Selvsagt kan individer skille seg ut fra denne arketypen, men de kan ikke ha fullstendig anderledes fenotyper. Dette er klart nordvest-europeere. Den siste dronningen av Númenor var like lite afrikansk som Anne Boleyn, som vi har nevnt tidligere. Alle disse pussigheten reiser også en del underlige spørsmål om genetikk og forplantningstabuer, da et lite samfunn av mennesker med blandet etnisk opphav vil bli samme etnos ganske fort om det ikke er veldig strenge regler for hvem som får barn med hvem.

Et typisk motsvar fra slik kritikk er: «Du tror på drager, men ikke svarte mennesker?» Stort sett mener jeg slik kritikk ikke er i god tro, blant annet ved at de samme folkene vil gå hardt ut mot urealistiske elementer i fantasy som er langt mindre jordnær, som rollespillsettingen Dungeons and Dragons, om disse elementene ikke er ønsket av progressive eller feministiske hensyn. Men til tredjeparten kan jeg påpeke at Tolkiens fantasy, og bøkene som er kildemateriale til de andre seriene, er i en mer jordnær tradisjon, der de fantastiske elementene er introdusert med måte, og med intensjon. Hovedfunksjonen av folkeslag i disse settingene er å bygge en sterk følelse av tid og sted, at det er historie her. Og at denne verdenen, på godt og vondt, eksisterer før moderniteten, hvor alt sauses sammen til en multikulturell suppe, á la Star Trek. Det finnes måter å sørge for representasjon på uten å undergrave materiale. Det finnes rsvarte mennesker i Wheel of Time-bøkene og i verkene til George RR Martin. Ja, de finnes også hos Tolkien, selv om de ikke egentlig dukker opp i verkene. Siden man allerede adapterer løst, hvorfor ikke bare skrive fortellinger der det vil være naturlig for disse å spille en større rolle? Eller enda bedre: Lage adaptasjoner av faktisk afrikansk materiale. Eller mesoamerikansk eller asiatisk. Men jeg forventer meg nok for mye. Om man trener aktivister, får man folk som er gode på aktivisme, ikke å fortelle historier. 

Håkon D. Myhre