Bokomtale: Tilintetgjøre

 

Hvis faren hans kunne få ereksjon, hvis han både kunne lese og betrakte løvet som svaiet i vinden, da, tenke Paul, da manglet han absolutt ingenting i livet.

Tilintetgjøre

Michel Houllebecq

Oversatt av Tom Lotherington

Cappelen Damm, 2022

I og med at jeg er ganske godt kjent med Michel Houellebecqs forfatterskap og mer enn gjerne gjerne begir meg inn på samtaler om bøkene hans når jeg møter folk som har lest noe av ham, er det slett ikke usannsynlig at jeg før eller siden konfronteres med replikken «Jaså, De liker Houellebecq? Hva synes De så om hans siste roman, Tilintetgjøre?». Dette er et spørsmål som lett kan besvares med noen enkle fraser som «bra», «en av hans bedre», eller «litt annerledes», gjerne fulgt av en kort kommentar om hvor denne boken står i forhold til hans tidligere utgivelser, eller kanskje med en kortfattet redegjørelse for tematikken i boken. Det er nettopp for å forberede meg på en hypotetisk fremtidig samtale av denne art jeg har valgt å forfatte denne teksten, som altså må forstås som en anmeldelse av angjeldende roman. 

Tilintetgjøre er Houellebecqs niende roman (i alle fall om man medregner kortromanen Lanzarote, og det synes jeg man bør gjøre) siden debuten i 1994. Han kan ikke kalles en utpreget produktiv romanforfatter - ni romaner på 30 år er ikke mye - men til gjengjeld skriver han usedvanlig gode romaner. Dette gjelder også Tilintetgjøre. Fortellingen begynner litt forvirrende. Vi treffer noen unge hackere som arbeider for den franske etterretningstjenesten, deretter får vi vite om en besynderlig aksjon mot den franske finansministeren utført av en hemmelighetsfull terrorgruppe som i løpet av boken gjennomfører en rekke stadig mer spektakulære aksjoner. Etterretningstjenesten fortsetter å spille en rolle i bakgrunnen gjennom romanen, men hovedhandlingen har fint lite med dette å gjøre. I kapittel 3 introduseres vi for finansinspektøren Paul, og det er han denne boken handler om. Paul virker i utgangspunktet som en vanlig Houellebecq-karakter. Han er en middelaldrende mann som jobber i finansdepartementet, lever i et kjærlighetsløst ekteskap, har forfinede matvaner og fremstår som en ganske kynisk og lidenskapsløs type. Men etter at faren rammes av hjerneslag, og søskenflokken, som i flere år har levd uten nevneverdig kontakt med hverandre, gjenforenes, settes en rekke prosesser i gang som litt etter litt avslører at vi her har å gjøre med en litt annen type figur enn de vi vanligvis påtreffer i Houellebecqs romaner. Der han tidligere har dvelet ved det individuelle mennesket i et atomisert samfunn, gjør Houellebecq her noe så uhørt som å hylle kjernefamilien. Det er nemlig familien som vekker Pauls tro på at livet handler om mer enn karriere og konsum. Ja, dette er i sannhet fransk litteraturs evige enfant terrible, folkens. Men Houllebecq nøyer seg ikke med det. Den mest kapable og sympatiske i søskenflokken er søsteren Cecile som ikke bare er uuttdannet husmor, men også inderlig katolikk og Le Pen-tilhenger. 

Houellebecq er mer forsonende i denne boken enn han pleier å være. Selv om han også her retter kritikk mot aktiv dødshjelp og fransk innvandringspolitikk, er ikke kritikken så eksplisitt, selv om man selvfølgelig ikke kan unngå å merke seg pessimismen over Vestens tiltagende sjelløshet. Det er jo det som er grunntonen i Houellebecqs forfatterskap. Likevel er det som slår meg og ja, faktisk overrasker meg, ved denne romanen, de vakre skildringene av kjærligheten. Og da snakker jeg ikke bare om suge- og samleieteknikkene som beskrives, men først om fremst om kjærligheten som sammenbindende kraft i et stadig mer umenneskelig samfunn. Og da er det ikke bare snakk om den platoniske kjærligheten, men vel så mye den seksuelle. Både elteskapelig kjønnsliv, prostitusjon og sågar incest får sin plass her.

Ved siden av kjærligheten er det døden som bokens hovedtema, og da snakker vi både om den tilsnikende døden vi forbinder med kroppslig forfall, og den brå døden som må tilskrives det menneskelige initiativ. Dette berører særlig de siste 100 sidene, der en av bokens sentrale karakterer går døden i møte og samtidig får erfare kjærlighetens lindrende kraft på veien mot livets avslutning. Det er ikke oppløftende lesning, men likevel er det mye vakkert i skildringene av kjærligheten i møte med det kroppslige forfallet.

Utover dette synes jeg det er nødvendig å opplyse om at dette er en fremtidsroman, handlingen utspiller seg i 2026-27. Mye av handlingen dreier seg rundt presidentvalget. Noen vil kanskje irritere seg over at enkelte plotelementer aldri blir fullendt, uten at det nødvendigvis er til romanens forringelse. Den har et visst episodisk preg. Først handler boken om én ting, så handler den om noe annet, og så om noe annet igjen. Gjennom hele boken byr Houellebecq på underfundige observasjoner, referanser fra høyt og lavt og ikke minst velformulerte passasjer der han går i dybden på tematikken. Jeg lo høyt flere ganger mens jeg leste denne boken, men jeg ble også gamg på gang imponert over alvoret Houellebecq beskriver verden og våre forestillimger om den med. Han leker seg også med det fortellertekniske. Det meste fortelles fra Pauls synsvinkel, men her og der hopper han også inn i andre romanfigurenes hoder. I noen partier brukes også en allvitende fortellerstemme som kommenterer hendelsesforløpet «utenfra».

I «Tilintetgjøre» møter vi en litt annerledes Houellebecq som likevel er lett gjenkjennelig. Han er både gravalvorlig og kødden, både kynisk og sentimental, han videreutvikler og utvider det idémessige repertoaret sitt, og hele veien imponerer han med sin briljante skrivekunst. Les den gjerne.