En reise langs NATOs østlige grense

 

BOKANMELDELSE AV HÅKON D. MYHRE

Frihetens grense:

En reise langs NATOs nye frontlinje

Nils Rune Langeland

J.M. Stenersens Forlag, 2024

Jeg har kost meg med Nils Rune Langelands nye bok Frihetens grense. Denne høyst aktuelle boken er dels en reiseskildring fra Øst-Europa, og dels et sett med betraktninger om historien. Boken minner en del om Asle Tojes «Europatrilogi», men i motsetning den har denne en klarere rød tråd, som binder den mer sammen. Hovedtematikken er NATOs nye eksistensberettigelse, begrepet frihet, særlig samvittighetsfriheten, og Vestens politiske teologi. Boken er fabelaktig skrevet, en fornøyelse for alle som setter pris på språkets mange muligheter. Langelands lekne, tidvis ironiske, stil, tar på kornet mange aspekter ved det moderne norske samfunnets insulære provinsialisme, og legger samtidig en gravitas på det moderne Vestens forsøk på å løpe vekk fra historiens skygge. En setning som «Moralsk idealisme er for den norske eliten som blod for en vampyr» er en nydelig presis spidding av tendenser i kulturen.

Langeland reiser fra Kirkenes ved den russiske grensen, gjennom Finland, via de baltiske landene til Polen, Ukraina, Romania, Balkan, Hellas, Tyrkia, og Georgia, før han drar tilbake til Norge. Her utforskes både nåtiden og fortiden, og han vever det sammen i et overordnet inntrykk. Europa og Vesten er involvert i noe pressen behandler som en eksistensiell krig i Ukraina. For Ukrainas del kan dette knapt protesteres mot, men for Vestens side er det kan hende vanskeligere. Langeland hinter her til konseptet politisk teologi, uten å gå for mye inn i teorien bak det. Kort sagt, et samfunn trenger en myte eller et sett med myter, satt sammen i en meningsbærende teologisk fortelling. Dette var for Vesten i gammel tid kristendommen, og deretter opplysningstiden og nasjonalliberalismen.

Dette er noe jeg har fundert en god del på selv, og Langeland utforsker temaet på en god måte. Nasjonalliberalismen i det store og det hele er for tiden død, og samvittighetsfriheten, som han alltid kommer tilbake til, er i samtiden udefinert og usikker. Nasjonalliberalismen er fortsatt i live i Øst-Europa, interessant nok, der deres nyvalgte tilknytning til NATO og Vesten er forstått som en styrkning av deres nasjonale suverenitet fra Russlands multietniske «imperium». Dette er klarest i Liviv i Ukraina, der forfatteren opplever krigens bieffekter over et par dager. Ukrainerne slåss for sin nasjonalstat, slik de ser den, uavhengig av hva vi måtte tenke om krigen som sådan.

Men i Vestens kjerneområder er dette blitt sidesatt. Noe annet har tatt dets plass. Langeland snakket i Kirkenes med en norsk byråkrat som hadde ledet den norske enden av Barentshav-samarbeid, mellom Norge, Finland, Sverige, og Russland, samt Samefolkene. Dette arbeidet har gått noe tungt de siste årene, men det var særlig sammenbruddet til «Barents Pride» som tynger hennes sinn. Langeland plukker opp denne tråden igjen i siste kapittel, i Oslo, der han karakteriserer Pride som «en norske stats feiring av seg selv. Slik begynner han å sirkle rundt noe som kan minne om en politisk teologi. Han forteller om de jødiske juristene fra Lemberg som var med i grunnleggelsen av Folkeforbundet og Weimarrepublikken. Og han forteller om Theodor Adorno og Max Horkheimer i «Lille Weimar» i California, mens krigen raste i Europa, som retolket Odysséen for å holde den «fascistiske ulven» på avstand. Dette forholder Langeland seg til som høyst inderlig - og også dypt tragisk.

Og her kommer vi til veis ende. Vestens politiske teologi er en eksorsisme, av statsmaktens onde ånd. Man har jobbet med dette hvertfall siden første verdenskrig, hvor særlig tysk militarisme ble sett på som kilden til ondskapen. Dette ble til «anti-fascismens teologi» etter andre verdenskrig. Fascismen er ikke her et historisk fenomen, bundet i tid og sted, men et metafysisk fenomen, og der staten og internasjonale institusjoner som «rettighetsgarantist» skal jobbe for å utelukke muligheten for dens tilbakekomst. 

Den tragiske historien om å fikse menneskenaturen og skape en bedre verden har endt opp i farse. Den påfølgende selvmotsigelsen gir seg til rette i bokens siste kapittel. «Bamsemannen», en halvtykk mann i sin beste alder ikledd korsbelter av lær over bar overkropp på lasteplanet i Oslo Pride, «verdens lykkeligste mann», som har «drevet ut sitt fascistiske subjekt».  «Statens siste utopi, uttrykt gjennom Pride, er å ha temmet den hvite varulven, som til syvende og sist er mannen. Frihetens grense er endelig satt fordi den ikke lenger kan sees». Det åpnet bevæpnede politiet som sikrer området rundt paraden, tyder kanskje på at ikke alt er like fullkomment i det nye utopien.