Tex Willer nr. 720
«Piratene»
av Mauro Boselli og Andrea Venturi
Egmont, 2024
Maxi Tex nr. 31
«Helvetesskvadronen»
av Claudio Nizzi og Ugolio Cossu
Egmont, 2013
Howdy! Det er tid for Tex igjen, og idag tar jeg for meg hele to utgivelser. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter.
Den siste Tex Willer-føljetongen begynte ikke særlig bra, men den tok seg opp, og avslutningen, som altså står å lese i nr. 720 av månedsheftet, er riktig så bra. Handlingen utspiller seg på Borneo, der den nederlandske tronrøveren Van Gulik får føle på kraften i Sumankans antikolonialistiske nasjonalisme. Tex og gjengen må manøvrere i maktspillet mellom de to hovedskurkene, og selv om ondskapen som vanlig straffes ved historiens avslutning, sitter jeg igjen med en følelse av at Boselli har utfordret seg selv litt ekstra med denne fortellingen, for han har utstyrt persongalleriet med litt mer nyanser enn hva vi er vant med i Tex Willer-universet. Uten at jeg skal spoile for mye, er det særlig en av skurkene som kommer bedre ut av det enn man kunne forvente etter første episode. Alt i alt er dette en fin historie, selv om oppstarten var unødvendig lang og treg. Fire episoder er mye. Denne hadde klart seg fint med tre.
Andrea Venturis forteller godt med sine tegninger. På overflaten er han ikke spesielt imponerende, men han har et godt billedspråk og bruker billedutsnitt, perspektiv og «kameravinkler» på en måte som skaper engasjement og spenning hos leseren. Dette er noe jeg la særlig merke til fordi rett før jeg leste Tex nr. 720, leste jeg et gammelt Maxi Tex fra 2013. Denne historien, som har tittelen «Helvetesskvadronen», er tegnet av Ugolio Cossu, mest kjent for sitt arbeid på Bonelli-serien Dylan Dog. Cossu tegner veldig «pent», med stor detaljrikdom og en veldig tynn strek, som nok hadde passet bedre i farver. Hovedproblemet er imidlertid at Cossu har veldig lite variasjon når det gjelder billedutsnitt. Han bruker nesten bare hel-og halvfigurer, slik at hele historien oppleves på avstand. Dermed forsvinner både den emosjonelle slagkraften og mye av den visuelle spenningen. Dessuten utfordres øynene til leseren unødig mye, særlig med tanke på den jevne Tex-lesers alder. Sånn sett er Venturi langt å foretrekke. Utover det er Claudio Nizzis fortelling om et militærkompani som har «gone rogue» og viet seg til kriminalitet, riktig så underholdende.
Neste måned er mestertegneren Alfonso Font tilbake. Inntil da, adios amigos!
Kommentarer
Legg inn en kommentar