Gå til hovedinnhold

En dobbel Tex, takk!

 


Tex Willer nr. 720

«Piratene»

av Mauro Boselli og Andrea Venturi

Egmont, 2024


Maxi Tex nr. 31

«Helvetesskvadronen»

av Claudio Nizzi og Ugolio Cossu

Egmont, 2013



Howdy! Det er tid for Tex igjen, og idag tar jeg for meg hele to utgivelser. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter. 


Den siste Tex Willer-føljetongen begynte ikke særlig bra, men den tok seg opp, og avslutningen, som altså står å lese i nr. 720 av månedsheftet, er riktig så bra. Handlingen utspiller seg på Borneo, der den nederlandske tronrøveren Van Gulik får føle på kraften i Sumankans antikolonialistiske nasjonalisme. Tex og gjengen må manøvrere i maktspillet mellom de to hovedskurkene, og selv om ondskapen som vanlig straffes ved historiens avslutning, sitter jeg igjen med en følelse av at Boselli har utfordret seg selv litt ekstra med denne fortellingen, for han har utstyrt persongalleriet med litt mer nyanser enn hva vi er vant med i Tex Willer-universet. Uten at jeg skal spoile for mye, er det særlig en av skurkene som kommer bedre ut av det enn man kunne forvente etter første episode. Alt i alt er dette en fin historie, selv om oppstarten var unødvendig lang og treg. Fire episoder er mye. Denne hadde klart seg fint med tre.


Andrea Venturis forteller godt med sine tegninger. På overflaten er han ikke spesielt imponerende, men han har et godt billedspråk og bruker billedutsnitt, perspektiv og «kameravinkler» på en måte som skaper engasjement og spenning hos leseren. Dette er noe jeg la særlig merke til fordi rett før jeg leste Tex nr. 720, leste jeg et gammelt Maxi Tex fra 2013. Denne historien, som har tittelen «Helvetesskvadronen», er tegnet av Ugolio Cossu, mest kjent for sitt arbeid på Bonelli-serien Dylan Dog. Cossu tegner veldig «pent», med stor detaljrikdom og en veldig tynn strek, som nok hadde passet bedre i farver. Hovedproblemet er imidlertid at Cossu har veldig lite variasjon når det gjelder billedutsnitt. Han bruker nesten bare hel-og halvfigurer, slik at hele historien oppleves på avstand. Dermed forsvinner både den emosjonelle slagkraften og mye av den visuelle spenningen. Dessuten utfordres øynene til leseren unødig mye, særlig med tanke på den jevne Tex-lesers alder. Sånn sett er Venturi langt å foretrekke. Utover det er Claudio Nizzis fortelling om et militærkompani som har «gone rogue» og viet seg til kriminalitet, riktig så underholdende. 


Neste måned er mestertegneren Alfonso Font tilbake. Inntil da, adios amigos!


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og...

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å...

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge...