Würmstuggu

  Vi har mottatt et interessant og aktuelt brev fra en velkjent moteforening fra Nedre Romerike. Dette er brevet i noe avkortet form: Kjære Würmstuggu-redaktør, Hei, vi lurer på om du har vært påkledd idag, og om du i så fall kan underrette oss om hva slags outfit du har gått i idag.  Nedre Romerike Fashion Forening Redaktør Dalberg svarer: Idag har jeg brukt tre distinkte antrekk, eller kanskje man skal si tre og en halv. Innerst på kroppen har jeg det meste av dagen hatt sorte sokker, underbukse i svart eller muligens mørk blått stoff og en hvit, ganske tettsittende t-skjorte. Neste lag har bestått av et par nyinnkjøpte sorte «chinos» og en hvit skjorte som i likhet med alle ovennevnte plagg er av bomull.  Utendørs har jeg gått i et par sorte joggesko samt en ytterjakke av sort, syntetisk stoff. På arbeidet, som i all hovedsak foregår innendørs i en kommunal bygning, har jeg gått med en sort (eller kanskje snarere mørk grå) dressjakke. Jeg bruker som regel det samme fottøyet på arbei

  Ulrik Farestad Sangen og katastrofen Solum Bokvennen 2017 T.S. Eliot Det øde landet Gjendiktet av Eirik Røkkum TransFe:r, 2021 Vår søken etter nye, lesbare lyrikkutgivelser på norsk fortsetter, for vi har ennå ikke mistet troen på denne eldste av de litterære formene. Den observante leser vil erindre at jeg for et par uker siden oppdaget den unge tradisjonalisten Ulrik Farestad, som utkom med den formidable samlingen En hvithai i Venezia tidligere i år. Sist jeg var på biblioteket, plukket jeg med meg hans forrige diktsamling Sangen og katastrofen , en utgivelse som gikk meg hus forbi da den utkom i 2017.  Og boken er fin, den. Den består av ambisiøse dikt som ofte, men ikke alltid, er utført i tradisjonell, bunden form - blankvers, sonetter, til og med en velklingende villanelle - samt en del dikt i friere form. Tematisk er det stor spennvidde. En del dikt er inspirert av malerier, og både klassiske og moderne. Spesielt godt likte jeg det om Vermeers «Sovende pike» og de tre sonett

  Gustave Doré Iaften er det 6024 år siden universet ble skapt, i alle fall om vi fortsatt hadde brukt den julianske kalenderen, for det var denne den irske protestantiske teologen og erkebiskopen James Ussher la til grunn da han i sitt verk Annales Veteris Testamenti, a prima mundi origine deducti fra 1650 regnet ut at Gud skapte verden rundt klokken seks om kvelden den 23. oktober år 4004 f.Kr.  I så henseende, skiller hans kronologi seg fra den jødiske kalenderen, som freidig postulerer at skapelsen fant sted i år 3760 f.Kr., Isaac Newton, som opererte med året 4000 f.Kr. i sine utregninger, og John Lightfoot som hårdnakket mente at verdens frembringelse kunne dateres til år 3929 f.Kr. Av disse fire var det trolig Ussher som kom nærmest sannheten, i alle fall om vi skal stole på de videnskapelige oppdagelsene som er gjort i løpet av det siste århundret. Illustrasjoner: Wikimedia Commons 

  Sindre Andersen Blodet i hodet Flamme Forlag, 2019 Så har man atter lest en relativt ny diktsamling, denne gang Blodet i hodet av Sindre Andersen (Flamme Forlag i 2019). Boken er trykt i Latvia og fonten er Mercury Text 10/14,5. Papiret føles behagelig mot fingrene, og boken lukter godt, i alle fall det eksemplaret jeg disponerer. På omslaget kan man lese forfatterens navn to ganger og bokens tittel tre ganger. Hva har så denne Andersen på hjertet?  Fint lite.  I en av tekstene postulerer han at «dikt er fravær og pust / med pust rundt / og ord utenpå der igjen», og akkurat det ser ut til å være programmet hans i denne samlingen. Ordene han bruker er vilkårlige punkter i en kommunikasjonsprosess som etter hva jeg forstår, handler om å synliggjøre vilkårligheten i språket, kanskje som en motpol til tittelens «blodet i hodet», som kanskje kan tenkes å vise til tankene, men da tanker i en slags isolert urtilstand, løsrevet fra språk og logikk, for «Rasjonalitet er et pinnespill med t

  Eiliv Grue Frå løynde kjelder Efrem, 2021 Hehe: «Med musikalitet og inderleg formidlingsvilje står lyrikken fram som var det Olav H. Hauge, Hans Børli eller Johan Falkberget som held i diktarhanda,» heter det freidig på baksiden av Eiliv Grues første diktsamling. Det er imidlertid ikke så mye som minner om disse dikterne i denne boken, selv om Grue prøver seg på både dypsindig livsvisdom og transcendental naturmystikk i diktene sine. For dette er tekster som først og fremst utmerker seg ved sin banalitet og sitt overtydelige, upoetiske språk.  I det store og hele synes tekstene å være skrevet etter innfallsmetoden, med tematikk transplantert direkte fra de store, kanoniserte etterkrigspoetene, og uten den disiplin og idémessige konsentrasjon som poesien fordrer. De første diktene i boken tar utgangspunkt i de ovennevnte dikterne og ender opp som lite mer enn pastisjer, uten originalitet og kunstferdighet. Jeg tenker mer på inderlige, men enkle norsktopptekster enn på lyrikk når jeg l

  Tex Willer nr. 685 «Heksa i sumplandet» av Pasquale Ruju og Bruno Ramella Egmont, 2021 Da er Tex Willer nr. 685 gjennomlest, og her kommer dommen over Pasquale Ruju og Bruno Ramella s voodoo-historie fra Louisiana. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter. I denne siste episoden av historien om voodoo-revolvermannen Carrillo får vi ikke bare svar på spørsmålene fra forrige episode, vi får også en fartsfylt, lett horrorpreget episode som i hovedsak utspiller seg i Louisianas sumper og skildrer en konflikt mellom ånd og materie, okkultisme og teknologi, makt og rettferdighet. Det er nok av action her, men også et tykt lag av overnaturlige elementer. Heksen som vi bare så vidt så i forrige episode, spiller nemlig hovedrollen her, og hennes arsenal av okkulte triks skaper nok av problemer for Tex og Kit. Personlig synes jeg det ble litt mye magi i denne historien, for jeg foretrekke

  Kjære Würmstuggu Jeg er en pensjonert skolemann som i embeds medfør, via anonyme kilder, har fått nyss om nettpublikasjonen Würmstuggu. Ja, jeg har til og med konferert med personer som med egne øyne har lest tekstene som publiseres på denne såkalte «bloggen», og jeg må si at det de har å fortelle, bekymrer meg. De kan nemlig fortelle at de to hovedmennene bak «bloggen» arbeider i det norske skolevesenet. Slik jeg forstår det, er innholdet de produserer ikke forenlig med undervisningsarbeid og formidling av litteratur for ungdom. Jeg har hørt at det på denne «bloggen» fra tid til annen publiseres tekster med tabuord, og ikke nok med det: Enkelte av tekstene skal visstnok være vanskelige å forstå, ikke bare for barn og minoritetsspråklige, men også for høyskoleutdannede kommunale mellomledere. Etter hva jeg har blitt fortalt, skal dere i enkelte av tekstene deres benytte dere av såkalte «litterære virkemidler», nærmere bestemt «sitater», «ironi» og noe som kalles «humor». Da stiller j

  De siste månedene har jeg lest mye ny, norsk lyrikk, og de som har lest mine rapporter fra denne besynderlige delen av det norske litteraturlandskapet, har sikkert fått med seg at mitt hovedinntrykk snarere er skuffelse enn begeistring. Men nå har jeg omsider lest en diktsamling som jeg med hånden på hjertet kan si begeistrer meg. En hvithai i Venezia av Ulrik Farestad er uten sammenligning den beste lyrikkutgivelsen jeg har lest i år.  Den begynner ikke spesielt imponerende, med et dikt om en iphone, men det er tydelig at vi her har å gjøre med en poet som har et ønske om å kommunisere, og som faktisk har noe å meddele, og det kan sies å være mangelvare blant norske lyrikere. Så kjører han på med noen svært imponerende sonetter i blankvers før det går slag i slag med billedrike, oppfinnsomme og teknisk brilliante dikt med bred motivkrets, fra bronsealderens Egypt, via gresk mytologi og europeisk kunsthistorie, til Oslos indre og østlige bydeler. Ofte er det bestemte artefakter, en

  Negro Romance nr. 1 av Roy Ald og Alvin Hollingsworth (og sannsynligvis en til) Fawcett Publications, 1950 Atter har jeg latt meg forføre av en populærkulturell artefakt fra etterkrigstidens Amerika. På 1950-tallet var tegneseriehefter for piker og unge kvinner en viktig inntektskilde for forlag som spesialiserte seg på folkelig tekst- og billedbasert underholdning. Historiene i disse heftene handlet vanligvis om mellommenneskelige forhold og konflikter, ytre og indre, knyttet til sosiale forhold, følelser og ritualer knyttet til reproduktiv aktivitet og emosjonell tilknytning.  Jeg har tidligere omtalt et nummer av Negro Romance fra Fawcett. Her kommer noen kjappe tanker om det første nummeret av denne antologien, som kun kom ut med tre nummer, alle sammen i 1950. Det spesielle med dette heftet er er at alle figurene er svarte. Faktisk er det ikke en eneste hvit person å se på noen av sidene. Dette har selvfølgelig å gjøre med at forlaget så et potensielt marked i den svarte befolk

  BOKESSAY AV HÅKON D. MYHRE Etter mange oppfordringer fra redaktøren har jeg nå lest National Populism: The Revolt Against Liberal Democracy (2017) av Roger Eatwell og Matthew Goodwin , to akademikere som forsker på temaet nasjonalpopulisme. Boken er veldig interessant, og ligger nær tradisjonen til arbeidene til Jonathan Haidt og Karen Stenner , som er interessert i å forstå de som tenker annerledes, snarere enn å fordømme dem. Dette er for tiden dårlig vare, særlig i akademia, for det kan virke som om akademikere flest er for involvert i de nåværende politiske konfliktene til å kunne studere dem. Men denne boken er slikt sett et lysglimt, og er en veldig god gjennomgang av noe av grunnpilarene til nasjonalpopulismen, og hvorfor denne bevegelsen eller tendensen kommer til å være en del av det politiske landskapet i lang tid fremover.  Deres hovedfokus er å fokusere på fire temaer som de mener er grunnleggende for nasjonal populisme, det de kaller de fire D-ene(MØDD på norsk).

  Mye har vært skrevet i norske medier om den svenske kunstneren Lars Vilks siden hans dødsfall på søndag. De fleste artiklene har fått med at han har levd under politibeskyttelse siden 2007, og bakgrunnen for truslene og terrorangrepet har naturlig nok fått bred omtale, i skrifts form, vel å merke.  For det er en ting som synes å mangle hos nesten samtlige norske nyhetsmedier, nemlig bilde av årsaken til at han fikk disse drapstruslene. Med unntak av Document og Human Rights Service (og jada, jeg vet det ikke er ordentlige nettaviser men «[sett inn ønsket adjektiv] blogger» etc.) har ingen norske medier, så langt jeg kan se, gjengitt disse tegningene, der islams grunnlegger Muhammed fremstilles som en hund.  Er ikke det i grunnen litt rart? Det er ganske vanlig å illustrere nyhetssaker som har med kontroversielle tegninger å gjøre, med nettopp de tegningene som har skapt reaksjoner. Det er jo helt naturlig, for da kan jo leserne danne seg et bilde av saken. Se for eksempel saker o

  Neida, det er vi ikke, men vi har lest et par bøker med angivelig lyrisk innhold som vi har til hensikt å uttale oss om. Og ja, kjære leser, vi bryr oss faktisk ikke om hva De mener.  Nå har man, og med «man» menes i dette tilfellet Gyldendal, altså funnet det for godt å utgi diktet den unge, amerikanske poeten Amanda Gorman fremførte under innsettelsen av president Joe Biden , i norsk gjendiktning. Berget vi bestiger er den norske tittelen på dette politiske leilighetsdiktet som på engelsk bærer tittelen The Hill We Climb.  Det ble som kjent endel baluba rundt gjendiktningene til nederlandsk og katalansk på grunn av forlagenes manglende rasebevissthet. I Norge ser det imidlertid ut til å ha gått smertefritt å få en produsert en godkjent norsk utgave. Jeg aner ingenting om Marjam Idriss , som står for gjendiktningen her, men jeg antar at hun har riktig raseprofil, for jeg har ikke fått med meg noen kontroverser rundt Gyldendals valg av gjendikter Hvordan er så diktet? Ikke spesielt