Gå til hovedinnhold

Vi er rasende!

 

Neida, det er vi ikke, men vi har lest et par bøker med angivelig lyrisk innhold som vi har til hensikt å uttale oss om. Og ja, kjære leser, vi bryr oss faktisk ikke om hva De mener. 


Nå har man, og med «man» menes i dette tilfellet Gyldendal, altså funnet det for godt å utgi diktet den unge, amerikanske poeten Amanda Gorman fremførte under innsettelsen av president Joe Biden, i norsk gjendiktning. Berget vi bestiger er den norske tittelen på dette politiske leilighetsdiktet som på engelsk bærer tittelen The Hill We Climb. 


Det ble som kjent endel baluba rundt gjendiktningene til nederlandsk og katalansk på grunn av forlagenes manglende rasebevissthet. I Norge ser det imidlertid ut til å ha gått smertefritt å få en produsert en godkjent norsk utgave. Jeg aner ingenting om Marjam Idriss, som står for gjendiktningen her, men jeg antar at hun har riktig raseprofil, for jeg har ikke fått med meg noen kontroverser rundt Gyldendals valg av gjendikter


Hvordan er så diktet? Ikke spesielt bra. Dette er en lettere hysterisk hyllest til den bevegelsen som sikret seg makten i Washington D.C. sist høst. Team Bidens retorikk om å befri seg fra historien, bygge broer, og bevege seg fremover fra fortidens mørke osv. får en poetisk, pseudoreligiøs innpakning i dette 18 sider lange diktet. Det lyriske subjektet er et triumfalistisk vi (altså Det demokratiske partiet) som endelig har overvunnet mørket (altså Det republikanske partiet) og nå skal innlede en ny tid preget av lys, samhold, rettferdighet og kjærlighet(!). Offerrollen har de siste årene vært attraktiv for de på den amerikanske venstresiden som vil bli hørt, og allerede på fjerde side iscenesetter Gorman seg selv som «en spinkel, svart jente/nedstammet fra slaver, forsørget av en alenemor» som med ærefrykt og takknemlighet står foran foran mannen med verdens mektigste embede. Selvfølgelig lytter vi når den forrige innehaver av dette embedet får passet sitt påskrevet: «Vi har sett en kraft som ville smadre/nasjonen heller enn å samle/ville knuse landet hvis det kunne/hindre demokratiet». Neida, jeg skal ikke påstå at diktet er subtilt.


Selve gjendiktningen ivaretar innholdet i diktet på en helt grei måte, men av og til skurrer rimene litt. Idriss tyr av og til til halvrim der originalen har fullrim, og enkelte steder må hun lete godt ned i nødrimordboken for å finne noe som passer. Atter andre steder bruker hun rim der originalen ikke har det. Kanskje det kunne vært en idé å forholde seg litt friere til originalteksten for å kunne ivareta de poetiske virkemidlene? Men et kanskje viktigere spørsmål er: Var det virkelig nødvendig å gi ut dette diktet i norsk gjendiktning?


Jeg har også lest diktsamlingen Det høres alltid ut som om det regner når jeg er med deg av Lukas Rotevatn. Dette er en utpreget intetsigende samling tekster uten identifiserbar substans. Rotevatns korte tekster har noen gjentagende motiver knyttet til søvn og drøm, i tillegg kommer havet, økser og sikkert noen til som jeg ikke husker just nu. Det er et  lyrisk jeg som, uvisst om det er det samme hele samlingen gjennom, kan være en kyborg eller et helt vanlig menneske, og et du som synes å ha et forhold til jeg-et som både er preget av fortrolighet og avstand. Utover dette finner jeg liten mening i disse gåtefulle tekstene. Det kan virke som unge Rotevatn (jeg aner ikke hvor gammel han er, men jeg antar at han er en ungdom eller en svært ung mann) er mindre interessert i å kommunisere noe enn å utforske teksten som tekst, eller forholdet mellom drøm og litteratur, eller spenningen mellom lyriske bilder, eller noe i den duren. Som lyrikk fungerer det uansett ikke. Nei, dette var ikke mye å skryte av.


Du vil neppe få tilfredsstilt særlig mange behov ved å lese disse bøkene. En kort joggetur eller litt elskov vil antageligvis gi deg mer.


Berget vi bestiger 

av Amanda Gorman

 gjendiktet av Marjam Idriss

Gyldendal, 2021


Det høres alltid ut som om det regner når jeg er med deg 

av Lukas Rotevatn

Flamme Forlag, 2020



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer og levde et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne dan

Fra Würmstuggus postkasse: Om språket, historien og Instagram-antirasismen

  Vi har mottatt et brev fra en av våre lesere: Kjære Würmstuggu Jeg er en pensioneret Skolemand der undres: Hvad er Eders Syn paa den moderne antirasistiske Bevægelse slik den har manifestert sig i den offentlige Debat de senere Aar? Er I paa Parti med Fremtiden, eller tilhører I det socio-økonomiske Bundfald der kaldes «hvite, privilegerte Gubber»? De der bad Mig skrive dette Brev, opplyste Mig om at I tidvis publiserer meget avancered Stof der vanskeligt laar sig processere af unge Sind samt Sindene til eldre Borgere der plages af noget der visstnok kaldes «intellektuell Ladskab». Kan De venligst give Mig et svar paa dette? Med venlig hilsen «Pensioneret Skolemand» Redaktør Dalberg svarer: Jamal Sheik fikk mye oppmerksomhet for et års tid siden da han via sin Instagram-konto « rasisme_i_norge » kritiserte TV Norges fjernsynsserie « Nissene over skog og hei » for å ha med en «rasistisk» figur, Espen Eckbo s «Ernst Øystein», og sågar klarte å få strømmetjenesten D-Play til å av