Gå til hovedinnhold

Anmeldelse: Negro Romance nr. 1

 

Negro Romance nr. 1

av Roy Ald og Alvin Hollingsworth (og sannsynligvis en til)

Fawcett Publications, 1950


Atter har jeg latt meg forføre av en populærkulturell artefakt fra etterkrigstidens Amerika. På 1950-tallet var tegneseriehefter for piker og unge kvinner en viktig inntektskilde for forlag som spesialiserte seg på folkelig tekst- og billedbasert underholdning. Historiene i disse heftene handlet vanligvis om mellommenneskelige forhold og konflikter, ytre og indre, knyttet til sosiale forhold, følelser og ritualer knyttet til reproduktiv aktivitet og emosjonell tilknytning. 


Jeg har tidligere omtalt et nummer av Negro Romance fra Fawcett. Her kommer noen kjappe tanker om det første nummeret av denne antologien, som kun kom ut med tre nummer, alle sammen i 1950. Det spesielle med dette heftet er er at alle figurene er svarte. Faktisk er det ikke en eneste hvit person å se på noen av sidene. Dette har selvfølgelig å gjøre med at forlaget så et potensielt marked i den svarte befolkningen, som ellers hadde vært kraftig underrepresentert i tegneseriene hittil, annet enn som karikerte stereotyper. Det var altså ønsket om profitt som lå bak dette forsøket på å «representere» den svarte minoriteten, naturlig nok for et kommersielt forlag. Det var et interessant eksperiment, men noen suksess ble Negro Romance aldri, for Fawcett la ned bladet etter tre nummer. (Et nr. 4 ble utgitt fem år senere av Charlton, men det var bare et opptrykk av nr. 2 med ny forside.) Alle historiene, som visstnok er skrevet av Roy Ald (ingen av serieskaperne er kreditert) er trekantdramaer der en ung kvinnelig protagonist tar dumme valg som får uheldige konsekvenser for henne selv og omgivelsene. Alle historiene er fortalt i førsteperson og har form av bekjennelser slik av den typen  man gjerne finner i publikasjoner ment for et kvinnelig publikum.



I «My Heart’s Dilemma» nekter den unge kvinnen i hovedrollen å godta at tanten, som hun bor sammen med, har fått en kjæreste. Hun lar de egoistiske instinktene ta overhånd og er i ferd med å ødelegge forholdet til alle rundt seg, før hun omsider innser sine feil og forsones med dem. Dette er en klassisk historie om å akseptere det ansvaret det innebærer å bli et voksent, selvstendig menneske. Noen vil kanskje reagere på den store tekstmengden, men i en historie som har minimalt med action og i stedet fokuserer på indre spenning, fungerer det fint.



Den andre historien, «A Tragic Vow» handler om en ung kvinne som takket være ubesluttsomhet og manglende evne til å være ærlig ødelegger forholdet til sin venn, og karrieren hans også. Han vil gifte seg, men hun har alltid en unnskyldning for å utsette bryllupet. Det han ikke innser, er at han er blitt «friendzonet». Dette er en historie som ikke skyr unna å sette hovedpersonen i et dårlig lys. Sånn sett er den et stykke unna samtidige helteserier for gutter når det gjelder psykologisk dybde og kompleksitet, selv om det ikke nødvendigvis sier så mye om kvalitet som tegneserie. Også her er det mye tekst og ikke så veldig mye visuelt spennende som skjer, men deg fungerer fint og ser proft ut.



Den siste historien, «Too Late For Love», er kanskje den grimmeste. Her forlater en ung kvinne sin forlovede for å hjelpe en gammel flamme med å ta seg av barnet hans som lider av alvorlig omsorgssvikt. Barnets far er nemlig et ordentlig rasshøl som kun tenker på seg selv. Protagonisten ser ikke dette først, hun synes det er storartet at de to kan være sammen igjen. Men etterhvert oppdager hun hva slags fyr hun er sammen med og videre, hvordan har sviktet forloveden sin. Historien slutter overraskende, ikke med en het omfavnelse og kjærlighetserklæringer, men med en enslig, innbitt kvinne som etter å ha innsett sine feiltrinn er bestemt på å endre livet sitt.


Alle historiene handler om velstående middelklassemennesker med en materiell velstand som ser ut til å være betraktelig høyere enn den gjennomsnittsnordmannen hadde på samme tid. Mennene her er høyt utdannede, eller i ferd med å ta høyere utdannelse, noe som sannsynligvis ikke var særlig representativt for Amerikas svarte befolkning på denne tiden. Men nå er det jo heller ikke noe nytt at at seriehelter både er rikere og mer velutdannede enn leserne. Dette er jo underholdningstegneserier og dermed en form for eskapisme. Og var det noen som trengte eskapisme i en tid da det fremdeles var raseskille i mange delstater, var det negrene, Negro Romances målgruppe.


Ifølge mine kilder på internettet er det Alvin Hollingsworth som står bak tegningene i dette heftet. Jeg kjøper imidlertid ikke uten videre at han har tegnet alle tre historiene, for den første historien ser ikke ut til å være tegnet av den samme som tegnet de to siste. «My Heart’s Dilemma» er mer naturalistisk tegnet og slickere tusjet enn de to andre historiene. Men når det gjelder billedutsnitt, kameravinkler og sidekomposisjon er det ikke mye forskjell. Tegningene er helt fine uten å være spektakulære. Dette er et stykke unna EC-nivå, men tegningene til Hollingsworth og den eventuelt andre tegneren her er fullt på høyde med det de andre store forlagene ga ut på denne tiden. Jeg har imidlertid et par innvendinger til det visuelle. Figurene er ofte vanskelige å skille fra hverandre. Kroppsfasong og frisyre finnes i to versjoner, en kvinnelig og en mannlig. Dessuten har alle svart hår. Og farveleggingen er usedvanlig fantasiløs.


Er Negro Romance verdt å lese? Tja. Hvis man interesserer seg for amerikanske romantikktegneserier fra begynnelsen av 1950-tallet og kanskje særlig de som er laget for et svart, kvinnelig publikum, finnes det definitivt verre ting man kan lese.


(Om noen lurer, har jeg ingen anelse om hvem som er avbildet på omslaget. Jeg tipper det er noen tilfeldige fotomodeller.)

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib