Kuler, krutt og hekseri i Louisiana

 

Tex Willer nr. 685

«Heksa i sumplandet» av Pasquale Ruju og Bruno Ramella

Egmont, 2021

Da er Tex Willer nr. 685 gjennomlest, og her kommer dommen over Pasquale Ruju og Bruno Ramellas voodoo-historie fra Louisiana. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter. I denne siste episoden av historien om voodoo-revolvermannen Carrillo får vi ikke bare svar på spørsmålene fra forrige episode, vi får også en fartsfylt, lett horrorpreget episode som i hovedsak utspiller seg i Louisianas sumper og skildrer en konflikt mellom ånd og materie, okkultisme og teknologi, makt og rettferdighet.

Det er nok av action her, men også et tykt lag av overnaturlige elementer. Heksen som vi bare så vidt så i forrige episode, spiller nemlig hovedrollen her, og hennes arsenal av okkulte triks skaper nok av problemer for Tex og Kit. Personlig synes jeg det ble litt mye magi i denne historien, for jeg foretrekker en litt mer realistisk tone i Tex Willer. Men historien henger på greip og under all voodooen og hekseriet skjuler det seg en veldig enkel westernhistorie der det handler om å finne ut hvem som er best med revolveren. Mens forrige episode tematiserte rasismen i sørstatene, er ikke dette noe som blitt berørt i denne episoden. Det kan man mene hva man vil om, men personlig synes jeg man kunne gjort mer ut av dette for den sentrale antagonisten er svart, og handlingen utspiller seg tross alt i en delstat som inntil for et par tiår siden tillot slaveri. 

Tegningene til Bruno Ramella er kompetente og velfungerende. Mitt viktigste ankepunkt i forrige episode dreide seg om manglende nyttegjørelse av svart hvitt-formatet. Det synes jeg ikke er noe problem i denne episoden. Kanskje fordi mye av handlingen foregår i sumpen nattestid. Både flora og fauna (og hvis du ikke har lest episoden ennå, kan du jo bare gjette hva slags sumpdyr Tex og Kit må hamle opp med) er godt tegnet, men jeg er fortsatt litt skeptisk til ansiktene og særlig de flatklemte hodene Ramella tegner. Jeg kunne også tenke meg en litt mer selvsikker tusjeteknikk. En ting er å bruke en litt rufsete strek når han tegner figurer og bakgrunner, men linjene som representerer prosjektilers bane gjennom luften (zip!) bør tegnes med én enkelt linje, spør du meg. Det gjør han ikke alltid her.  

Dette er langt fra den beste Tex-historien jeg har lest, men den er mer enn god nok. Og vel verdt de 69 kronene heftet kostet meg.