Gå til hovedinnhold

Kuler, krutt og hekseri i Louisiana

 


Tex Willer nr. 685

«Heksa i sumplandet» av Pasquale Ruju og Bruno Ramella

Egmont, 2021


Da er Tex Willer nr. 685 gjennomlest, og her kommer dommen over Pasquale Ruju og Bruno Ramellas voodoo-historie fra Louisiana. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter. I denne siste episoden av historien om voodoo-revolvermannen Carrillo får vi ikke bare svar på spørsmålene fra forrige episode, vi får også en fartsfylt, lett horrorpreget episode som i hovedsak utspiller seg i Louisianas sumper og skildrer en konflikt mellom ånd og materie, okkultisme og teknologi, makt og rettferdighet.


Det er nok av action her, men også et tykt lag av overnaturlige elementer. Heksen som vi bare så vidt så i forrige episode, spiller nemlig hovedrollen her, og hennes arsenal av okkulte triks skaper nok av problemer for Tex og Kit. Personlig synes jeg det ble litt mye magi i denne historien, for jeg foretrekker en litt mer realistisk tone i Tex Willer. Men historien henger på greip og under all voodooen og hekseriet skjuler det seg en veldig enkel westernhistorie der det handler om å finne ut hvem som er best med revolveren. Mens forrige episode tematiserte rasismen i sørstatene, er ikke dette noe som blitt berørt i denne episoden. Det kan man mene hva man vil om, men personlig synes jeg man kunne gjort mer ut av dette for den sentrale antagonisten er svart, og handlingen utspiller seg tross alt i en delstat som inntil for et par tiår siden tillot slaveri. 


Tegningene til Bruno Ramella er kompetente og velfungerende. Mitt viktigste ankepunkt i forrige episode dreide seg om manglende nyttegjørelse av svart hvitt-formatet. Det synes jeg ikke er noe problem i denne episoden. Kanskje fordi mye av handlingen foregår i sumpen nattestid. Både flora og fauna (og hvis du ikke har lest episoden ennå, kan du jo bare gjette hva slags sumpdyr Tex og Kit må hamle opp med) er godt tegnet, men jeg er fortsatt litt skeptisk til ansiktene og særlig de flatklemte hodene Ramella tegner. Jeg kunne også tenke meg en litt mer selvsikker tusjeteknikk. En ting er å bruke en litt rufsete strek når han tegner figurer og bakgrunner, men linjene som representerer prosjektilers bane gjennom luften (zip!) bør tegnes med én enkelt linje, spør du meg. Det gjør han ikke alltid her.  


Dette er langt fra den beste Tex-historien jeg har lest, men den er mer enn god nok. Og vel verdt de 69 kronene heftet kostet meg.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og forlag. Boken

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H