Gå til hovedinnhold

I Hans Børli og Olav H. Hauges fotspor?

 


Eiliv Grue

Frå løynde kjelder

Efrem, 2021


Hehe: «Med musikalitet og inderleg formidlingsvilje står lyrikken fram som var det Olav H. Hauge, Hans Børli eller Johan Falkberget som held i diktarhanda,» heter det freidig på baksiden av Eiliv Grues første diktsamling. Det er imidlertid ikke så mye som minner om disse dikterne i denne boken, selv om Grue prøver seg på både dypsindig livsvisdom og transcendental naturmystikk i diktene sine. For dette er tekster som først og fremst utmerker seg ved sin banalitet og sitt overtydelige, upoetiske språk. 


I det store og hele synes tekstene å være skrevet etter innfallsmetoden, med tematikk transplantert direkte fra de store, kanoniserte etterkrigspoetene, og uten den disiplin og idémessige konsentrasjon som poesien fordrer. De første diktene i boken tar utgangspunkt i de ovennevnte dikterne og ender opp som lite mer enn pastisjer, uten originalitet og kunstferdighet. Jeg tenker mer på inderlige, men enkle norsktopptekster enn på lyrikk når jeg leser dem. Så kommer det endel dikt med kristen tematikk som fungerer mye bedre. Å gjengi religiøse opplevelser med språket er en vanskelig øvelse, men akkurat her synes jeg det fungerer sånn måtelig bra, særlig i de diktene som omhandler påskemysteriet. Så kommer det en en del dikt som kretser om naturen og dens innvirkning på det akk så sarte diktersinnet, før Grue avslutter med noen tekster der han forsøker å formidle livsvisdom til sine lesere. 

Han skal ha for forsøket, men jeg tror ikke man blir så mye visere av å lese disse diktene, som angivelig «formidlar ein takk for dei løynde kjeldene langs livsvegen vår der konsentrasjon og stille kan opne oss mot skattane som alt er nær oss». Det er i alle fall det som står på baksiden. 


Jeg fikk fint lite ut av disse diktene, men det faktum at Grue har noe han ønsker å formidle, må anses som en formildende omstendighet, for akkurat det er mangelvare hos mange moderne lyrikere. Jeg likte ikke boken nevneverdig, men hvis du synes disse greiene høres alle tiders ut, er det fullt mulig at denne diktsamlingen er midt i blinken for deg.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og...

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å...

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge...