Gå til hovedinnhold

I Hans Børli og Olav H. Hauges fotspor?

 


Eiliv Grue

Frå løynde kjelder

Efrem, 2021


Hehe: «Med musikalitet og inderleg formidlingsvilje står lyrikken fram som var det Olav H. Hauge, Hans Børli eller Johan Falkberget som held i diktarhanda,» heter det freidig på baksiden av Eiliv Grues første diktsamling. Det er imidlertid ikke så mye som minner om disse dikterne i denne boken, selv om Grue prøver seg på både dypsindig livsvisdom og transcendental naturmystikk i diktene sine. For dette er tekster som først og fremst utmerker seg ved sin banalitet og sitt overtydelige, upoetiske språk. 


I det store og hele synes tekstene å være skrevet etter innfallsmetoden, med tematikk transplantert direkte fra de store, kanoniserte etterkrigspoetene, og uten den disiplin og idémessige konsentrasjon som poesien fordrer. De første diktene i boken tar utgangspunkt i de ovennevnte dikterne og ender opp som lite mer enn pastisjer, uten originalitet og kunstferdighet. Jeg tenker mer på inderlige, men enkle norsktopptekster enn på lyrikk når jeg leser dem. Så kommer det endel dikt med kristen tematikk som fungerer mye bedre. Å gjengi religiøse opplevelser med språket er en vanskelig øvelse, men akkurat her synes jeg det fungerer sånn måtelig bra, særlig i de diktene som omhandler påskemysteriet. Så kommer det en en del dikt som kretser om naturen og dens innvirkning på det akk så sarte diktersinnet, før Grue avslutter med noen tekster der han forsøker å formidle livsvisdom til sine lesere. 

Han skal ha for forsøket, men jeg tror ikke man blir så mye visere av å lese disse diktene, som angivelig «formidlar ein takk for dei løynde kjeldene langs livsvegen vår der konsentrasjon og stille kan opne oss mot skattane som alt er nær oss». Det er i alle fall det som står på baksiden. 


Jeg fikk fint lite ut av disse diktene, men det faktum at Grue har noe han ønsker å formidle, må anses som en formildende omstendighet, for akkurat det er mangelvare hos mange moderne lyrikere. Jeg likte ikke boken nevneverdig, men hvis du synes disse greiene høres alle tiders ut, er det fullt mulig at denne diktsamlingen er midt i blinken for deg.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib