Gå til hovedinnhold

En betingelsesløs anbefaling

 


De siste månedene har jeg lest mye ny, norsk lyrikk, og de som har lest mine rapporter fra denne besynderlige delen av det norske litteraturlandskapet, har sikkert fått med seg at mitt hovedinntrykk snarere er skuffelse enn begeistring. Men nå har jeg omsider lest en diktsamling som jeg med hånden på hjertet kan si begeistrer meg. En hvithai i Venezia av Ulrik Farestad er uten sammenligning den beste lyrikkutgivelsen jeg har lest i år. 


Den begynner ikke spesielt imponerende, med et dikt om en iphone, men det er tydelig at vi her har å gjøre med en poet som har et ønske om å kommunisere, og som faktisk har noe å meddele, og det kan sies å være mangelvare blant norske lyrikere. Så kjører han på med noen svært imponerende sonetter i blankvers før det går slag i slag med billedrike, oppfinnsomme og teknisk brilliante dikt med bred motivkrets, fra bronsealderens Egypt, via gresk mytologi og europeisk kunsthistorie, til Oslos indre og østlige bydeler. Ofte er det bestemte artefakter, en mobiltelefon, et gresk relieff, en statue, et maleri etc. som danner utgangspunktet for diktene, som for det meste er utført med streng metrikk, fortrinnsvis jambisk pentameter, og ofte besnærende enderim. Vi har altså å gjøre med en dikter som har et bevisst forhold til tradisjon, både når det gjelder litterær form og innhold. Et gjennomgangstema i disse diktene er nemlig samspillet mellom fortid og nåtid, altså selve grunnbetydningen av det vi kaller kultur.


Anse dette som en oppfording til deg, kjære leser, om å sjekke ut denne poeten, og til forlagenes lyrikkredaksjoner om å kutte ut disse intetsigende, anemiske, ubehjelpelige utgivelsene som dominerer det norske lyrikkmarkedet, og heller gi ut poeter som kan sine saker og har noe på hjertet - som Ulrik Farestad.


En hvithai i Venezia

av Ulrik Farestad

Solum Bokvennen, 2021


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer og levde et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne dan

Fra Würmstuggus postkasse: Om språket, historien og Instagram-antirasismen

  Vi har mottatt et brev fra en av våre lesere: Kjære Würmstuggu Jeg er en pensioneret Skolemand der undres: Hvad er Eders Syn paa den moderne antirasistiske Bevægelse slik den har manifestert sig i den offentlige Debat de senere Aar? Er I paa Parti med Fremtiden, eller tilhører I det socio-økonomiske Bundfald der kaldes «hvite, privilegerte Gubber»? De der bad Mig skrive dette Brev, opplyste Mig om at I tidvis publiserer meget avancered Stof der vanskeligt laar sig processere af unge Sind samt Sindene til eldre Borgere der plages af noget der visstnok kaldes «intellektuell Ladskab». Kan De venligst give Mig et svar paa dette? Med venlig hilsen «Pensioneret Skolemand» Redaktør Dalberg svarer: Jamal Sheik fikk mye oppmerksomhet for et års tid siden da han via sin Instagram-konto « rasisme_i_norge » kritiserte TV Norges fjernsynsserie « Nissene over skog og hei » for å ha med en «rasistisk» figur, Espen Eckbo s «Ernst Øystein», og sågar klarte å få strømmetjenesten D-Play til å av