De siste månedene har jeg lest mye ny, norsk lyrikk, og de som har lest mine rapporter fra denne besynderlige delen av det norske litteraturlandskapet, har sikkert fått med seg at mitt hovedinntrykk snarere er skuffelse enn begeistring. Men nå har jeg omsider lest en diktsamling som jeg med hånden på hjertet kan si begeistrer meg. En hvithai i Venezia av Ulrik Farestad er uten sammenligning den beste lyrikkutgivelsen jeg har lest i år.
Den begynner ikke spesielt imponerende, med et dikt om en iphone, men det er tydelig at vi her har å gjøre med en poet som har et ønske om å kommunisere, og som faktisk har noe å meddele, og det kan sies å være mangelvare blant norske lyrikere. Så kjører han på med noen svært imponerende sonetter i blankvers før det går slag i slag med billedrike, oppfinnsomme og teknisk brilliante dikt med bred motivkrets, fra bronsealderens Egypt, via gresk mytologi og europeisk kunsthistorie, til Oslos indre og østlige bydeler. Ofte er det bestemte artefakter, en mobiltelefon, et gresk relieff, en statue, et maleri etc. som danner utgangspunktet for diktene, som for det meste er utført med streng metrikk, fortrinnsvis jambisk pentameter, og ofte besnærende enderim. Vi har altså å gjøre med en dikter som har et bevisst forhold til tradisjon, både når det gjelder litterær form og innhold. Et gjennomgangstema i disse diktene er nemlig samspillet mellom fortid og nåtid, altså selve grunnbetydningen av det vi kaller kultur.
Anse dette som en oppfording til deg, kjære leser, om å sjekke ut denne poeten, og til forlagenes lyrikkredaksjoner om å kutte ut disse intetsigende, anemiske, ubehjelpelige utgivelsene som dominerer det norske lyrikkmarkedet, og heller gi ut poeter som kan sine saker og har noe på hjertet - som Ulrik Farestad.
En hvithai i Venezia
av Ulrik Farestad
Solum Bokvennen, 2021
Kommentarer
Legg inn en kommentar