BOKESSAY AV HÅKON D. MYHRE
Etter mange oppfordringer fra redaktøren har jeg nå lest National Populism: The Revolt Against Liberal Democracy (2017) av Roger Eatwell og Matthew Goodwin, to akademikere som forsker på temaet nasjonalpopulisme. Boken er veldig interessant, og ligger nær tradisjonen til arbeidene til Jonathan Haidt og Karen Stenner, som er interessert i å forstå de som tenker annerledes, snarere enn å fordømme dem. Dette er for tiden dårlig vare, særlig i akademia, for det kan virke som om akademikere flest er for involvert i de nåværende politiske konfliktene til å kunne studere dem. Men denne boken er slikt sett et lysglimt, og er en veldig god gjennomgang av noe av grunnpilarene til nasjonalpopulismen, og hvorfor denne bevegelsen eller tendensen kommer til å være en del av det politiske landskapet i lang tid fremover.
Deres hovedfokus er å fokusere på fire temaer som de mener er grunnleggende for nasjonal populisme, det de kaller de fire D-ene(MØDD på norsk). Detter er mistro (distrust), ødeleggelse (destruction), deprivasjon (deprivation) og dejustering (de-alignment). Deres poeng er at alt dette er legitime spørsmål, behov og klagemål, og om de ikke blir adressert, vil ikke de underliggende konfliktene bak populisme roe seg ned.
Mistro refererer til en generell oppfatning, ofte rimelig, om at de som tar avgjørelser og presenteres som eksperter i mediene, og som har viktige jobber i politikk og næringsliv, ikke deler verdier med eller tar behovene til «vanlige folk» på alvor. Ødeleggelse refererer til en frykt eller fornemmelse av at den kulturelle tilhørigheten en er født inn i, og som disse menneskene deriverer sin mening fra, står i fare for å bli ødelagt. Deprivasjon refererer til økonomiske vanskeligheter som delvis henger sammen med det ovennevnte. Dejustering refererer til at de etablerte partiene i Vesten mister sitt hold på velgerne, og politikken blir mer kaotisk og uberegnelig.
Alt i alt er dette en veldig god bok, bygget opp med mye data samt et fokus på lange linjer. Mesteparten av den generelle analysen er godt kjent for meg og andre som er sympatiske til populismen, bredt forstått. Den er veldig anbefalt folk som er usikre i møte med fenomener som Trump eller Brexit, og også for de som klør seg i hodet og genuint ikke forstår populariteten til disse bevegelsene, og faktisk er interessert i å lære mer om det. (Boken har tidligere vært omtalt på denne bloggen.)
Jeg har også lest en bok som heter The Age of Entitlement: America Since the Sixties (2020), av Christopher Caldwell. Denne boken handler om hvordan borgerrettsloven av 1964 redefinerte amerikansk rett for all fremtid, og i praksis lagde en «skygge-grunnlov», som styrte parallelt med og i kontrast til den formelle grunnloven. Denne rettighets-grunnloven ble etterhvert utvidet i jussen til å definere stadig flere grupper, og i økende grad undergrave de gamle demokratiske rettighetene til hvite amerikanere. Hver gang denne rettighets-grunnloven kom i konflikt med den formelle grunnloven, var det den nye loven som vant. Ifølge Caldwell er det først i de siste årene at denne konflikten har blitt tydelig, om ikke nødvendigvis helt klar, som har ledet først til Tea Party-bevegelsen og deretter til Trump.
Boken går nøye gjennom sitt poeng, og følger den rettslige historien de siste 60 årene i USA. Caldwell tar ofte opp argumenter fra den politiske venstresiden for å forklare hvordan resultatene av borgerrettsrevolusjonen alltid var nødt til å bli mer radikale enn det som var vidt innrømmet i samtiden. Han skyr ikke å male et nøkternt og komplekst bilde av situasjonen, og viser i utgangspunktet sympati med de forskjellige interessegruppene som sto for disse «opprørene». Men han legger ikke skjul på at han har sin tilhørighet og grunnleggende lojaliteter til det gamle Amerika. Underveis kritiserer han en god del hellige kuer, selvsagt på venstresiden, men også Ronald Reagan og Ayn Rand får gjennomgå. Hans analyse av Rand er gjennomtrengende, men han er kanskje litt vel hard mot Reagan.
Alt i alt vel verdt å lese, og bør plukkes opp ved din nærmeste bokhandel.
Jeg har også lest det banebrytende verket til filosofen Judith Butler, Gender Trouble fra 1990. Judith Butler er den viktigste teoretikeren til såkalt «skeiv teori» («queer theory»). «Skeiv teori» er bygget på den aksiomatiske antagelsen at kjønnsroller og selve ideen om kjønn er undertrykkende, og at de som ønsker å stå for frigjøring, må «skeive» (på engelsk, “queer”, brukt som verb) livene og identitetene sine, og oppfordre andre til å gjøre det samme, med formålet å avsløre de påståtte underliggende selvmotsigelsene i vår konseptualisering av kjønn.
Om en lurer på hvor alle disse nye definisjonene av kjønn som har dukket opp de siste årene, kommer fra, er det i stor grad «skeiv teori» som kan ta den noe tvilsomme æren. Og om ideen om å demonstrere underliggende motsetninger høres litt marxistisk ut for enkelte av dere, er det ingen tilfeldighet, siden Marx er både en direkte og indirekte inspirator for disse idéene. En av tradisjonene skeiv teori lener seg på er faktisk marxistisk feminisme. Mer presist er det en form for dialektisk hegelianisme, der «skeiv teori» setter seg opp som antitesen, og klassiske kjønnsforståelser (samt eldre feminisme) er tesen.
Boken selv er strukturert som et sett med referanser til og kritikk av tidligere feministiske tenkere, der de mest prominente er Julia Kristeva, Luce Irigiray og Monique Wittig. Hun lener seg også tungt på postmodernisten Michel Foulcault og Sigmund Freud.
Boken er antageligvis den særeste akademiske bok jeg har lest. Dette er i stor grad på grunn av Butlers berømte tendens til å skrive utrolig kronglete og obskurt, som om hun forsøker så godt hun kan å få inn flest mulig fremmedord i hver setning. Men det er i mitt syn først og fremst fordi hennes underliggende premisser er så langt fra de fleste andre menneskers underliggende premisser. Ideen om at heteroseksualitet er et naturlig instinkt for å bringe arten inn i neste generasjon er ikke noe hun ser ut til å ta seriøst overhodet. Snarere er heteroseksualitet regnet som den grunnleggende patologien, og om jeg har lest henne riktig, er dette knyttet til incest-tabuet, som hun ser ut til å behandle som noe dårlig. Freud er som nevnt over en stor innflytelse, og mange av Freuds mest bisarre ideer, som Ødipus-komplekset, er her behandlet som vitenskapelig kunnskap. Hun er også klart inne i den foucaultianske synet om at objektiv kunnskap bare er et maktmiddel for å holde det som er annerledes nede.
Boken slår meg egentlig som en behandling av egne problemer og patologier, gjort gjennom intens nærlesning av sære politiske filosofer. At hun benytter seg av intersex-mennesker som et bevis på at tokjønnsmodellen er feilaktig, er også noe jeg ville regnet som absurd for alle som har peiling på hvordan evolusjon og biologi fungerer i praksis, skjønt jeg har hørt dette argumentet overraskende ofte nylig fra folk som burde visst bedre. For meg er det enda et argument for at noe er fundamentalt galt i akademia, men vi får se hvordan det går de neste årene. Jeg kan ikke akkurat anbefale denne, men den gir ihvertfall en slags forklaring på hvor disse nye ideene om kjønn kommer fra. Skjønt den kan ikke forklare hvorfor de blir tatt så seriøst som de blir.
Til slutt har jeg også lest Critical Race Theory: An Introduction (2017), skrevet av Richard Delgado og Jean Stefanjic. Kritisk raseteori er i det siste blitt en ganske het potet i amerikansk skolevesen, jeg har derfor lest en introduksjonsbok til faget. Denne er heldigvis ikke så altfor vanskelig, og er helt overkommelig for godt beleste mennesker uten spesialkompetanse. Den forklarer litt om utviklingen til «kritisk raseteori», men utelater også mye. Den fokuserer på juss, siden dette er hovedstrømningen i dette idékomplekset. Forfatterne er klare på at «kritisk raseteori» står i opposisjon til mer ortodoks borgerrettighets-tankegang, og mener at rasisme er bygd inn i hele det amerikanske lovsystemet (og implisitt i beslektede lovsystemer), og må derfor finnes, og graves opp ved roten.
Selv om de underliggende premissene i denne boken ikke er like ekstreme som i Gender Trouble (mange av disse ideene kan og bør kanskje tas alvorlig), lider den av mye av det samme problemet, knyttet til manglende refleksjon over andre forklaringer. Det er godt kjent at vi mennesker er flinke til å oppdage det vi ønsker å oppdage, og en modell som «kritisk raseteori», som postulerer at rasismen er der, vil nesten helt sikkert finne rasisme, siden den verken har en klar definisjon av hva rasisme er, eller kriterier for hva en finner om en ikke har rasisme.
Mest grunnleggende resonnerer Delgado og Stefanjic mye bakover, fra resultater til årsak. Derfor blir enhver forskjell i resultater knyttet til forskjellige etniske grupper automatisk tilskrevet rasisme. Delgado og Stefanjic snakker imidlertid ikke noe særlig om bevegelsens tilknytning til «kritisk teori» bredere forstått, det kan nok forsvares ved at dette er en lett introduksjonsbok. De refererer til skikkelser som Karl Marx og herr kulturmarxist Antonio Gramsci som folk som har påvirket landskapet «kritisk raseteori» oppstod i, men uten å gå noe dypere inn enn dette.
Til avslutning vil jeg si at denne boken kan være en grei innføring om du er interessert i hva «kritisk raseteori» er, skjønt den går i liten grad i konteksten til bevegelsen. Jeg skriver selv en del om det i min artikkel for det konservative magasinet Føniks. Denne kommer med i det tredje nummeret av magasinet, som vil være tilgjengelig i løpet av denne høsten.
Illustrasjon: Thomas Eakins, 1876
Kommentarer
Legg inn en kommentar