Gå til hovedinnhold

En Aand, som blomstrer, mens Evigheder visne?


August nærmer seg slutten, og sommeren er på hell. Her i Würmstuggu har vi satt pris på muligheten til å gå lettkledd eller aldeles uten klær de siste månedene, men om ikke lenge er det på tide å finne frem litt mer solide tekstiler. Her er noen kulturprodukter Würmstuggu-redaksjonen har brukt tid på i det siste. AVDELING FOR SVENSK POWER METAL: De svenske hardrockerne i Twilight Force er ute med sitt tredje album, og Dawn of the Dragonstar er akkurat så feiende flott som forventet. Dette er humørfylt, episk og virtuos «adventure metal» med overdådige, pompøse arrangementer og smektende melodier, akkurat som vi har blitt vant med på de to foregående platene. Den nye vokalistens stemmeleie er litt lavere enn forgjengerens, men har et imponerende stemmeregister og kommer lett opp i de høye tonene. Gitarsoloene er tallrike, og lydbildet fylles godt ut med blåsere, strykere, kor osv. Ja, ofte så mye at dette av og til låter mer som filmmusikk enn metal. Et bunnsolid album. AVDELING FOR POLITIKK. De britiske statsviterne Roger Eatwell og Matthew Goodwin har skrevet en svært leseverdig bok om en politisk bevegelse som har fått stadig fastere grep om europeiske og nordamerikanske velgere se siste årene. I National Populism: The Revolt Against Liberal Democracy (Pelican, 2018) prøver de å gi en forklaring på hvorfor høyrepopulismen har opplevd så stor fremgang det siste tiåret. Forfatterne legger særlig vekt på Donald Trumps valgseier, Rassemblement national/Front nationals fremganger i Frankrike og Brexit. Nasjonalisme, innvandringsmotstand, eliteskepsis og proteksjonisme er fellesnevnere for disse bevegelsene. Hvorfor har disse sakene så stor appell for arbeiderklassevelgere? For det er nettopp denne gruppen som særlig stemmer på disse partiene. Eatwell og Goodwin er ikke ute etter å forklare ideologien, langt mindre å fordømme den (og det vil nok provosere en del lesere), men de ønsker å forklare hvilke sosiologiske mekanismer som skaper oppslutning om disse politiske ideene. Veldig kort sagt er det snakk om en arbeiderklasse som føler seg fremmedgjort i et samfunn  som de opplever som stadig mindre demokratisk og styrt av fjerne eliter som har lite felles med det elektoratet de skal representere. Hurtige demografiske endringer i forbindelse med migrasjon, og diskrepans i forståelsen av hva nasjonen og den nasjonale kulturen er (jf. «debatten» om hvorvidt norsk kultur eksisterer) mellom eliten og «mannen i gata» er også en del av tegningen. Det er sikkert mye å bli provosert over for venstresiden og de som mest lydig følger det offisielle Norges godhetsideologi, med alt hva den innebærer av moralisme, begrepsforskyvninger og sinnelagsetikk, men det er en skarp analyse av et tema som vi vanligvis ikke ser belyst uten hysteriske briller. Jeg skrev at forfatterne ikke er ute etter å fordømme høyrepopulismen, men de forsvarer den heller ikke (selv om det at de kategorisk benekter at den er fascistisk sikkert leses som forsvar i manges øyne). Det de gjør er å presentere en plausibel forklaring på dens tiltrekningskraft slik at leseren kan forstå hvorfor velgere stemmer på disse partiene. Boken er god, men jeg savner mer om høyrepopulisme i Sentral-og Øst-Europa, særlig Ungarn og Polen. AVDELING FOR GRØSSERLITTERATUR FRA MELLOMKRIGSTIDEN: Nå har jeg endelig fått rotet meg til å lese H.P. Lovecrafts kortroman The Shadow over Innsmouth fra 1931. Og jeg er på ingen måte skuffet. Dette er en skikkelig guffen skrekkfortelling om møtet mellom mennesket og den kosmiske nihilismen. Handlingen er lagt til en falleferdig kystby i New England med innbyggere med tvilsom genealogi og like tvilsomme religiøse preferanser, og den høyspente fortelleren pensler ut sine inntrykk og emosjonelle reaksjoner med en palett av arkaiske adjektiver og olfaktorisk sensitivitet. Joda, historien inneholder alle de klassiske høylovecraftianske elementene. Den brukte kanskje litt lang tid på å komme ordentlig i gang, men i det store og hele synes jeg dette var en riktig fornøyelig leseropplevelse. Noen nevnte for meg en likhet med Michel Houellebecqs roman Underkastelse, og den er jeg helt klart med på uten at jeg vil gå mer inn på det her. La meg bare i samme slengen anbefale alle som har litt kjennskap til Lovecraft, å lese Alan Moore og Jacen Burows fantastiske lovecrafianske tegneserieroman Providence. AVDELING FOR ITALIENSKE TEGNESERIER: Tex Willer nummer 657 har et horroraktig omslag med en heks og flaggermus og det hele. Selve historien «Vampyrdronningen» av Gianfranco Manfredi og Alessandro Bocci inneholder skrekkelementer, men minner mest av alt om en Indiana Jones-historie. Handlingen utspiller seg i Mexico der en arkeolog og hans datter skal reddes fra en skummel sekt med tilhold i jungelen. Det som imidlertid imponerer mest, er de fantastiske tegningene. Ikke bare forteller Bocci godt, men han er også en mester med lys og skygge som han maner frem med presise, finmaskede skraveringer. Resultatet er tidvis fotorealistisk, men samtidig dynamisk og hele tiden utrolig stilig å se på. Andre og siste del kommer i neste nummer. Jeg gleder meg.


Forøvrig minner vi om at Norge er et liberalt demokrati. Valgdeltagelse er ikke en plikt, men en rettighet. Det er lov å stå over hvis du ikke synes du vet nok.

Illustrasjon: Theodor Kittelsen

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et