Gå til hovedinnhold

En Aand, som blomstrer, mens Evigheder visne?


August nærmer seg slutten, og sommeren er på hell. Her i Würmstuggu har vi satt pris på muligheten til å gå lettkledd eller aldeles uten klær de siste månedene, men om ikke lenge er det på tide å finne frem litt mer solide tekstiler. Her er noen kulturprodukter Würmstuggu-redaksjonen har brukt tid på i det siste. AVDELING FOR SVENSK POWER METAL: De svenske hardrockerne i Twilight Force er ute med sitt tredje album, og Dawn of the Dragonstar er akkurat så feiende flott som forventet. Dette er humørfylt, episk og virtuos «adventure metal» med overdådige, pompøse arrangementer og smektende melodier, akkurat som vi har blitt vant med på de to foregående platene. Den nye vokalistens stemmeleie er litt lavere enn forgjengerens, men han har et imponerende stemmeregister og kommer lett opp i de høye tonene. Gitarsoloene er tallrike, og lydbildet fylles godt ut med blåsere, strykere, kor osv. Ja, ofte så mye at dette av og til låter mer som filmmusikk enn metal. Et bunnsolid album. AVDELING FOR POLITIKK. De britiske statsviterne Roger Eatwell og Matthew Goodwin har skrevet en svært leseverdig bok om en politisk bevegelse som har fått stadig fastere grep om europeiske og nordamerikanske velgere se siste årene. I National Populism: The Revolt Against Liberal Democracy (Pelican, 2018) prøver de å gi en forklaring på hvorfor høyrepopulismen har opplevd så stor fremgang det siste tiåret. Forfatterne legger særlig vekt på Donald Trumps valgseier, Rassemblement national/Front nationals fremganger i Frankrike og Brexit. Nasjonalisme, innvandringsmotstand, eliteskepsis og proteksjonisme er fellesnevnere for disse bevegelsene. Hvorfor har disse sakene så stor appell for arbeiderklassevelgere? For det er nettopp denne gruppen som særlig stemmer på disse partiene. Eatwell og Goodwin er ikke ute etter å forklare ideologien, langt mindre å fordømme den (og det vil nok provosere en del lesere), men de ønsker å forklare hvilke sosiologiske mekanismer som skaper oppslutning om disse politiske ideene. Veldig kort sagt er det snakk om en arbeiderklasse som føler seg fremmedgjort i et samfunn som de opplever som stadig mindre demokratisk og styrt av fjerne eliter som har lite felles med det elektoratet de skal representere. Hurtige demografiske endringer i forbindelse med migrasjon, og diskrepans i forståelsen av hva nasjonen og den nasjonale kulturen er (jf. «debatten» om hvorvidt norsk kultur eksisterer) mellom eliten og «mannen i gata» er også en del av tegningen. Det er sikkert mye å bli provosert over for venstresiden og de som mest lydig følger det offisielle Norges godhetsideologi, med alt hva den innebærer av moralisme, begrepsforskyvninger og sinnelagsetikk, men det er en skarp analyse av et tema som vi vanligvis ikke ser belyst uten hysteriske briller. Jeg skrev at forfatterne ikke er ute etter å fordømme høyrepopulismen, men de forsvarer den heller ikke (selv om det at de kategorisk benekter at den er fascistisk sikkert leses som forsvar i manges øyne). Det de gjør er å presentere en plausibel forklaring på dens tiltrekningskraft slik at leseren kan forstå hvorfor velgere stemmer på disse partiene. Boken er god, men jeg savner mer om høyrepopulisme i Sentral-og Øst-Europa, særlig Ungarn og Polen. AVDELING FOR GRØSSERLITTERATUR FRA MELLOMKRIGSTIDEN: Nå har jeg endelig fått rotet meg til å lese H.P. Lovecrafts kortroman The Shadow over Innsmouth fra 1931. Og jeg er på ingen måte skuffet. Dette er en skikkelig guffen skrekkfortelling om møtet mellom mennesket og den kosmiske nihilismen. Handlingen er lagt til en falleferdig kystby i New England med innbyggere med tvilsom genealogi og like tvilsomme religiøse preferanser, og den høyspente fortelleren pensler ut sine inntrykk og emosjonelle reaksjoner med en palett av arkaiske adjektiver og olfaktorisk sensitivitet. Joda, historien inneholder alle de klassiske høylovecraftianske elementene. Den brukte kanskje litt lang tid på å komme ordentlig i gang, men i det store og hele synes jeg dette var en riktig fornøyelig leseropplevelse. Noen nevnte for meg en likhet med Michel Houellebecqs roman Underkastelse, og den er jeg helt klart med på uten at jeg vil gå mer inn på det her. La meg bare i samme slengen anbefale alle som har litt kjennskap til Lovecraft, å lese Alan Moore og Jacen Burows fantastiske lovecrafianske tegneserieroman Providence. AVDELING FOR ITALIENSKE TEGNESERIER: Tex Willer nummer 657 har et horroraktig omslag med en heks og flaggermus og det hele. Selve historien «Vampyrdronningen» av Gianfranco Manfredi og Alessandro Bocci inneholder skrekkelementer, men minner mest av alt om en Indiana Jones-historie. Handlingen utspiller seg i Mexico der en arkeolog og hans datter skal reddes fra en skummel sekt med tilhold i jungelen. Det som imidlertid imponerer mest, er de fantastiske tegningene. Ikke bare forteller Bocci godt, men han er også en mester med lys og skygge som han maner frem med presise, finmaskede skraveringer. Resultatet er tidvis fotorealistisk, men samtidig dynamisk og hele tiden utrolig stilig å se på. Andre og siste del kommer i neste nummer. Jeg gleder meg.


Forøvrig minner vi om at Norge er et liberalt demokrati. Valgdeltagelse er ikke en plikt, men en rettighet. Det er lov å stå over hvis du ikke synes du vet nok.

Illustrasjon: Theodor Kittelsen

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og forlag. Boken

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H