Gå til hovedinnhold

Brutal justis i fire farver


Tex Willer nr. 656, juli 2019
«Pawnee-skatten» av Mauro Boselli og Fabio Civitelli

Würmstuggu kaster nok en gang et granskende blikk på piktografisk western fra det fottøyformede landet som skjenket Europa sivilisasjon, kristendom og pizza. Tex Willer er ute med et nytt farvenummer! 

I nr. 656 får vi en avsluttet historie av Mauro Boselli og Fabio Civitelli fra den 700. utgaven av den regulære Tex-tittelen i Italia, derav farvene. «Pawnee-skatten» er en brutal fortelling om lojalitet, svik, heltemot og straff i en del av Amerika som selv etter den industrielle revolusjons gjennombrudd kun hadde et tynt ferniss av sivilisasjon. 

Selve handlingen knytter an til hendelser i Tex Willers ungdom, og det er flere referanser til tidligere historier og fra parallelserien Ukjente historier. Intertekstualiteten står imidlertid aldri i veien for fortellingen, slik vi gjerne ser i amerikanske superhelttegneserier, der det ofte forventes at leseren har intim kjennskap til heltens tidligere eventyr gjennom flere tiår. For det handler om å fortelle en engasjerende historie som skal kunne leses på egen hånd. Og det er noe ringrevene Boselli og Civitelli kan. Her handler det om en indianerskatt som må beskyttes fra en multikulturell bandittgjeng og en indianerpike som har en lang historie med vår helt. 

Nå er jo ikke Tex og hans følgesvenner, som denne gang er fulltallige, spesielt komplekse figurer rent psykologisk, de er rettskafne helter med moral og ferdigheter langt utover det realistiske, men det er heller ikke poenget. De fungerer fint som actionhelter. De har personlighet, og de har en fin dynamikk seg imellom. Intrigen og handlingen er det viktigste, og den holder i fullt monn her, selv om historien tar noen omveier som i mine øyne er unødvendige. Historien bruker kanskje litt lang tid på å komme ordentlig i gang, og den er litt forutsigbar, men den fungerer.

Civitelli har en veldig ren tegnestil som skiller seg en god del fra andre Tex-tegnere som f. eks. Giovanni Ticci og Alfonso Font. Ikke bare er tusjingen mer kontrollert og presis, men menneskene er også vakrere og renere. Det blir litt som forskjellen mellom Dan Barry og Joe Kubert. Personlig foretrekker jeg en mer skitten og dynamisk tegnestil i slike tegneserier, men Civitelli forteller godt, og han tegner flotte landskapsbilder fra ørkenstrøkene i det sørvestlige USA. Farveleggingen er også meget smakfult utført, med duse, flate, uspektakulære valører som aldri distraherer og aldri gjør det vanskelig å se hva som foregår (et gjentagende problem i moderne amerikanske serier).

Dette er på ingen måte noen perfekt Tex Willer-historie, men den er underholdende og vellaget, og særlig slutten er drivende god. Også er det jo artig å få Tex i farver!

(La meg til slutt nevne at selv om Tex Willer-serien behandler de nordamerikanske urinnvånerne på en respektfull måte, brukes termer som «indianer» og «rødhud» med den største selvfølgelighet. Trenden med å erstatte det «rasistiske» ordet indianer med politisk korrekte neologismer som «urfolk», eller hva det nå er, har altså ikke nådd Tex-redaksjonen, og det er like greit.)


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib