Brutal justis i fire farver

Tex Willer nr. 656, juli 2019

«Pawnee-skatten» av Mauro Boselli og Fabio Civitelli

Würmstuggu kaster nok en gang et granskende blikk på piktografisk western fra det fottøyformede landet som skjenket Europa sivilisasjon, kristendom og pizza. Tex Willer er ute med et nytt farvenummer! 

I nr. 656 får vi en avsluttet historie av Mauro Boselli og Fabio Civitelli fra den 700. utgaven av den regulære Tex-tittelen i Italia, derav farvene. «Pawnee-skatten» er en brutal fortelling om lojalitet, svik, heltemot og straff i en del av Amerika som selv etter den industrielle revolusjons gjennombrudd kun hadde et tynt ferniss av sivilisasjon. 

Selve handlingen knytter an til hendelser i Tex Willers ungdom, og det er flere referanser til tidligere historier og fra parallelserien Ukjente historier. Intertekstualiteten står imidlertid aldri i veien for fortellingen, slik vi gjerne ser i amerikanske superhelttegneserier, der det ofte forventes at leseren har intim kjennskap til heltens tidligere eventyr gjennom flere tiår. For det handler om å fortelle en engasjerende historie som skal kunne leses på egen hånd. Og det er noe ringrevene Boselli og Civitelli kan. Her handler det om en indianerskatt som må beskyttes fra en multikulturell bandittgjeng og en indianerpike som har en lang historie med vår helt. 

Nå er jo ikke Tex og hans følgesvenner, som denne gang er fulltallige, spesielt komplekse figurer rent psykologisk, de er rettskafne helter med moral og ferdigheter langt utover det realistiske, men det er heller ikke poenget. De fungerer fint som actionhelter. De har personlighet, og de har en fin dynamikk seg imellom. Intrigen og handlingen er det viktigste, og den holder i fullt monn her, selv om historien tar noen omveier som i mine øyne er unødvendige. Historien bruker kanskje litt lang tid på å komme ordentlig i gang, og den er litt forutsigbar, men den fungerer.

Civitelli har en veldig ren tegnestil som skiller seg en god del fra andre Tex-tegnere som f. eks. Giovanni Ticci og Alfonso Font. Ikke bare er tusjingen mer kontrollert og presis, men menneskene er også vakrere og renere. Det blir litt som forskjellen mellom Dan Barry og Joe Kubert. Personlig foretrekker jeg en mer skitten og dynamisk tegnestil i slike tegneserier, men Civitelli forteller godt, og han tegner flotte landskapsbilder fra ørkenstrøkene i det sørvestlige USA. Farveleggingen er også meget smakfult utført, med duse, flate, uspektakulære valører som aldri distraherer og aldri gjør det vanskelig å se hva som foregår (et gjentagende problem i moderne amerikanske serier).

Dette er på ingen måte noen perfekt Tex Willer-historie, men den er underholdende og vellaget, og særlig slutten er drivende god. Også er det jo artig å få Tex i farver!

(La meg til slutt nevne at selv om Tex Willer-serien behandler de nordamerikanske urinnvånerne på en respektfull måte, brukes termer som «indianer» og «rødhud» med den største selvfølgelighet. Trenden med å erstatte det «rasistiske» ordet indianer med politisk korrekte neologismer som «urfolk», eller hva det nå er, har altså ikke nådd Tex-redaksjonen, og det er like greit.)