Gå til hovedinnhold

Brutal justis i fire farver


Tex Willer nr. 656, juli 2019
«Pawnee-skatten» av Mauro Boselli og Fabio Civitelli

Würmstuggu kaster nok en gang et granskende blikk på piktografisk western fra det fottøyformede landet som skjenket Europa sivilisasjon, kristendom og pizza. Tex Willer er ute med et nytt farvenummer! 

I nr. 656 får vi en avsluttet historie av Mauro Boselli og Fabio Civitelli fra den 700. utgaven av den regulære Tex-tittelen i Italia, derav farvene. «Pawnee-skatten» er en brutal fortelling om lojalitet, svik, heltemot og straff i en del av Amerika som selv etter den industrielle revolusjons gjennombrudd kun hadde et tynt ferniss av sivilisasjon. 

Selve handlingen knytter an til hendelser i Tex Willers ungdom, og det er flere referanser til tidligere historier og fra parallelserien Ukjente historier. Intertekstualiteten står imidlertid aldri i veien for fortellingen, slik vi gjerne ser i amerikanske superhelttegneserier, der det ofte forventes at leseren har intim kjennskap til heltens tidligere eventyr gjennom flere tiår. For det handler om å fortelle en engasjerende historie som skal kunne leses på egen hånd. Og det er noe ringrevene Boselli og Civitelli kan. Her handler det om en indianerskatt som må beskyttes fra en multikulturell bandittgjeng og en indianerpike som har en lang historie med vår helt. 

Nå er jo ikke Tex og hans følgesvenner, som denne gang er fulltallige, spesielt komplekse figurer rent psykologisk, de er rettskafne helter med moral og ferdigheter langt utover det realistiske, men det er heller ikke poenget. De fungerer fint som actionhelter. De har personlighet, og de har en fin dynamikk seg imellom. Intrigen og handlingen er det viktigste, og den holder i fullt monn her, selv om historien tar noen omveier som i mine øyne er unødvendige. Historien bruker kanskje litt lang tid på å komme ordentlig i gang, og den er litt forutsigbar, men den fungerer.

Civitelli har en veldig ren tegnestil som skiller seg en god del fra andre Tex-tegnere som f. eks. Giovanni Ticci og Alfonso Font. Ikke bare er tusjingen mer kontrollert og presis, men menneskene er også vakrere og renere. Det blir litt som forskjellen mellom Dan Barry og Joe Kubert. Personlig foretrekker jeg en mer skitten og dynamisk tegnestil i slike tegneserier, men Civitelli forteller godt, og han tegner flotte landskapsbilder fra ørkenstrøkene i det sørvestlige USA. Farveleggingen er også meget smakfult utført, med duse, flate, uspektakulære valører som aldri distraherer og aldri gjør det vanskelig å se hva som foregår (et gjentagende problem i moderne amerikanske serier).

Dette er på ingen måte noen perfekt Tex Willer-historie, men den er underholdende og vellaget, og særlig slutten er drivende god. Også er det jo artig å få Tex i farver!

(La meg til slutt nevne at selv om Tex Willer-serien behandler de nordamerikanske urinnvånerne på en respektfull måte, brukes termer som «indianer» og «rødhud» med den største selvfølgelighet. Trenden med å erstatte det «rasistiske» ordet indianer med politisk korrekte neologismer som «urfolk», eller hva det nå er, har altså ikke nådd Tex-redaksjonen, og det er like greit.)


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og forlag. Boken

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H