Tanker om politisk omdreining

Politisk kommentar av Håkon Daniel Myhre

Jeg har en sterk intuisjon at man kommer til å se en kraftig forandring av den viktigste politiske aksen i politikken i store deler av Vesten de neste årene, faktisk tror jeg vi allerede er langt inne i den. Jeg tror dette gjelder særlig anglosfæren og Skandinavia.

Fra ihvertfall andre verdenskrig har linjene i politikken dreid seg om to grupper/allianser, sett i stort. På den ene siden (høyresiden) har folk som er tilhengere av frie markeder stått sammen med nasjonalister og sosialt konservative. På den andre siden (venstresiden) har man hatt sosialister og andre markedskritiske, sammen med sosialt progressive og internasjonalt orienterte mennesker. Her er det selvsagt mange forbehold og unntak, og selvsagt har vi folk (og partier) som er nær sentrum, og kanskje kan være vanskelige å plassere her. 

Likevel, når det gjelder den praktiske politiske drakampen, er dette såpass langt inne i forventningene at det er med i våre grunnforståelser av høyre og venstre i politikken. Om vi tenkte på en borgerlig i Norge, tenker man på noen som er for fri handel, skeptisk til samfunnsforandringer, tilhenger av kongehuset, motstander av andre flagg enn norske i 17. mai-toget, kritisk til FN, og om han er veldig konservativ, vil han kanskje uttrykke litt skepsis til kjønnsnøytralt ekteskap (det er hvertfall sannsynlig at han stemte mot i 2008). Om han er på venstresiden, er han antakelig motstander av konkurranseutsettelse av offentlig sektor, sterk tilhenger av velferdsstaten, kan ha stått på barrikadene for den kjønnsnøytrale ekteskapsloven veldig opptatt av menneskerettigheter, og om han er radikal, tilhenger av Hugo Chavéz og utenlandske flagg 17. mai. Høyresiden var konservativ og kapitalistisk/liberalistisk, venstresiden var progressiv og sosialistisk.

Ihvertfall var denne modellen nyttig inntil nylig. Noe har skjedd, og modellen sliter i sømmene. Hvorfor har den gamle maoisten Pål Steigan og den kristne innvandringskritikeren Hanne Nabintu Herland blitt så gode venner? Jeg tror dette henger sammen med at denne primære aksen vi er så vant med er i ferd med å reorientere seg. De nye alliansene, tror jeg, vil bestå, på “høyre-siden”, av nasjonalister, kulturkonservative og markedsskeptiske mennesker, på venstresiden av pro-marked, anti-nasjonalistiske og progressive mennesker. Dette har allerede begynt blant velgerne, som man kan se i fremveksten av den populistiske høyresiden. Profesjonelle politikere henger etter siden all deres erfaring og trening går den andre veien. Det vil også forbli etterlatt noen gamle internasjonale sosialister, noen prinsipielle libertarianere (som er mer liberale enn progressive) og noen markedsvennelige konservative, men disse vil bli marginale i politikken.

Jeg tror dette vil skje i løpet av de neste 10-20 årene. Dette drives i stor grad av den massive internasjonaliseringen av økonomien som har aksellerert den siste tiden, en overklasse som i økende grad mister sin tilhørighet til landene de kommer fra, en 

demografisk utvikling der de vestlige landene får stadig større innvandrerbefolkninger, som påvirker deres historiske egenart, og en politisk korrekt profesjonsklasse som ikke lenger er interessert i å bevare sine samfunn slik de står, siden (særlig i USA) disse samfunnenes historiske synder nå veier tyngre for dem enn noen godhet og styrke de kunne hatt tidligere. Dette skjer samtidig som “det nye venstre”, ulmende i akademia i 70 år, rundt regnet, kommer fram med en serie dramatiske seire i en tid da venstresiden følte de hadde mistet momentum etter Reagan og Thatcher, med bl.a. homofilt ekteskap i en rekke land, og en økende trans-bevegelse. Dette ga denne delen av venstresiden ny vind i seilene. Artikkelen “When and Why Nationalism beats Globalism” av Jonathan Haidt i The American Interest fra 2016 går en del inn i dette, for å forklare styrken til det populistiske høyre i Europa og USA. Temaet diskuteres mye dypere i Eric Kaufmans bok Whiteshift, som ble utgitt i år.

Hvordan de forskjellige partiene reagerer på dette er usikkert, men jeg har noen spekulasjoner. Mitt skjønn er at Høyre, Venstre (om det ikke forsvinner), Arbeiderpartiet, Miljøpartiet De Grønne, og kanskje Sosialistisk Venstreparti vil gå i progressiv retning, mens Fremskrittspartiet og Senterpartiet vil gå i nasjonalistisk retning. Jeg vet ikke hva Kristelig Folkeparti og Rødt kommer til å gjøre; mitt inntrykk er at de kan svinge begge veier (KrF vil nok kanskje opphøre). Jeg tror også noen av partiene som er marginale nå, vil vokse betraktelig.

Jeg mener dette basert på min forståelse av de forskjellige partiene. Høyre (og Venstre, om de overlever) virker som om de er veldig knyttet til en teknokratiske, profesjons-institusjonssyn, og siden de profesjonelle institusjonene svinger tungt internasjonalt, vil disse partiene gå den veien. Dette gjelder også Arbeiderpartiet, som i tillegg tenderer mot å prioritere progressive venstre-kamper snarere enn arbeiderorienterte venstre-kamper. (De markedsutsatte nesten like mye som Høyre da de var i posisjon.) FrP har en liberalistisk, internasjonal ving, men kjernen i partiet, og særlig velgermassen, slår meg som populistisk, som gjør meg ganske sikker på at de vil svinge for nasjonalisme. Sp vil også svinge nasjonalistisk, skjønt det gjenstår å se hvor lang tid politikernes fordommer vil forhindre et FrP samarbeid. Jeg tror det bare er et spørsmål om tid, egentlig. De er naturlige allierte i fremtiden.

De øvrige partiene er vanskeligere å vurdere med sikkerhet. Jeg tror KrF vil forsvinne, men om de skulle overleve vil de måtte velge hvor de står. (Den vil nok uansett forbli nær sentrum). Jeg tror de må legge seg på en mer konservativ linje, siden KrF uten sin verdikonservatisme risikerer å bare bli ett SV med “kristent” i navnet, men partiet kan svinge begge veier. SV vil gå internasjonalt, siden deres engasjement for progressive idealer virker sterkere enn de andre engasjementene deres. Dette er ihvertfall min vurdering. De vil heller gå i allianse med markedsliberalister som signaliserer sterk for homofiles rettigheter, enn med arbeids-tilhengere som ikke gjør dette. Rødt er kanskje det vanskeligste å forutse. De ligger nå trygt plantet på ytre venstre fløy, delvis fordi de ikke har gitt opp sin tilknytning til arbeiderklassen (selv om det er få arbeidere som stemmer Rødt). Dette kan lede dem mot en allianse med mer nasjonalistiske partier på høyresiden. Men de er fortsatt dypt progressive, som drar andre veien. Mitt inntrykk, basert på perifer kjennskap til folk med kontakter i partiet, er at de er inne i en slags “borgerkrig” nå, denne burde det kanskje vært mer interesse for, siden Rødt har gjort det bra i det siste.

Håkon Daniel Myhre

Bilde: Wikimedia Commons