Gå til hovedinnhold

Tanker om politisk omdreining


Politisk kommentar av Håkon Daniel Myhre

Jeg har en sterk intuisjon at man kommer til å se en kraftig forandring av den viktigste politiske aksen i politikken i store deler av Vesten de neste årene, faktisk tror jeg vi allerede er langt inne i den. Jeg tror dette gjelder særlig anglosfæren og Skandinavia.

Fra ihvertfall andre verdenskrig har linjene i politikken dreid seg om to grupper/allianser, sett i stort. På den ene siden (høyresiden) har folk som er tilhengere av frie markeder stått sammen med nasjonalister og sosialt konservative. På den andre siden (venstresiden) har man hatt sosialister og andre markedskritiske, sammen med sosialt progressive og internasjonalt orienterte mennesker. Her er det selvsagt mange forbehold og unntak, og selvsagt har vi folk (og partier) som er nær sentrum, og kanskje kan være vanskelige å plassere her. 
Likevel, når det gjelder den praktiske politiske drakampen, er dette såpass langt inne i forventningene at det er med i våre grunnforståelser av høyre og venstre i politikken. Om vi tenkte på en borgerlig i Norge, tenker man på noen som er for fri handel, skeptisk til samfunnsforandringer, tilhenger av kongehuset, motstander av andre flagg enn norske i 17. mai-toget, kritisk til FN, og om han er veldig konservativ, vil han kanskje uttrykke litt skepsis til kjønnsnøytralt ekteskap (det er hvertfall sannsynlig at han stemte mot i 2008). Om han er på venstresiden, er han antakelig motstander av konkurranseutsettelse av offentlig sektor, sterk tilhenger av velferdsstaten, kan ha stått på barrikadene for den kjønnsnøytrale ekteskapsloven veldig opptatt av menneskerettigheter, og om han er radikal, tilhenger av Hugo Chavéz og utenlandske flagg 17. mai. Høyresiden var konservativ og kapitalistisk/liberalistisk, venstresiden var progressiv og sosialistisk.

Ihvertfall var denne modellen nyttig inntil nylig. Noe har skjedd, og modellen sliter i sømmene. Hvorfor har den gamle maoisten Pål Steigan og den kristne innvandringskritikeren Hanne Nabintu Herland blitt så gode venner? Jeg tror dette henger sammen med at denne primære aksen vi er så vant med er i ferd med å reorientere seg. De nye alliansene, tror jeg, vil bestå, på “høyre-siden”, av nasjonalister, kulturkonservative og markedsskeptiske mennesker, på venstresiden av pro-marked, anti-nasjonalistiske og progressive mennesker. Dette har allerede begynt blant velgerne, som man kan se i fremveksten av den populistiske høyresiden. Profesjonelle politikere henger etter siden all deres erfaring og trening går den andre veien. Det vil også forbli etterlatt noen gamle internasjonale sosialister, noen prinsipielle libertarianere (som er mer liberale enn progressive) og noen markedsvennelige konservative, men disse vil bli marginale i politikken.

Jeg tror dette vil skje i løpet av de neste 10-20 årene. Dette drives i stor grad av den massive internasjonaliseringen av økonomien som har aksellerert den siste tiden, en overklasse som i økende grad mister sin tilhørighet til landene de kommer fra, en 
demografisk utvikling der de vestlige landene får stadig større innvandrerbefolkninger, som påvirker deres historiske egenart, og en politisk korrekt profesjonsklasse som ikke lenger er interessert i å bevare sine samfunn slik de står, siden (særlig i USA) disse samfunnenes historiske synder nå veier tyngre for dem enn noen godhet og styrke de kunne hatt tidligere. Dette skjer samtidig som “det nye venstre”, ulmende i akademia i 70 år, rundt regnet, kommer fram med en serie dramatiske seire i en tid da venstresiden følte de hadde mistet momentum etter Reagan og Thatcher, med bl.a. homofilt ekteskap i en rekke land, og en økende trans-bevegelse. Dette ga denne delen av venstresiden ny vind i seilene. Artikkelen “When and Why Nationalism beats Globalism” av Jonathan Haidt i The American Interest fra 2016 går en del inn i dette, for å forklare styrken til det populistiske høyre i Europa og USA. Temaet diskuteres mye dypere i Eric Kaufmans bok Whiteshift, som ble utgitt i år.

Hvordan de forskjellige partiene reagerer på dette er usikkert, men jeg har noen spekulasjoner. Mitt skjønn er at HøyreVenstre (om det ikke forsvinner), ArbeiderpartietMiljøpartiet De Grønne, og kanskje Sosialistisk Venstreparti vil gå i progressiv retning, mens Fremskrittspartiet og Senterpartiet vil gå i nasjonalistisk retning. Jeg vet ikke hva Kristelig Folkeparti og Rødt kommer til å gjøre; mitt inntrykk er at de kan svinge begge veier (KrF vil nok kanskje opphøre). Jeg tror også noen av partiene som er marginale nå, vil vokse betraktelig.

Jeg mener dette basert på min forståelse av de forskjellige partiene. Høyre (og Venstre, om de overlever) virker som om de er veldig knyttet til en teknokratiske, profesjons-institusjonssyn, og siden de profesjonelle institusjonene svinger tungt internasjonalt, vil disse partiene gå den veien. Dette gjelder også Arbeiderpartiet, som i tillegg tenderer mot å prioritere progressive venstre-kamper snarere enn arbeiderorienterte venstre-kamper. (De markedsutsatte nesten like mye som Høyre da de var i posisjon.) FrP har en liberalistisk, internasjonal ving, men kjernen i partiet, og særlig velgermassen, slår meg som populistisk, som gjør meg ganske sikker på at de vil svinge for nasjonalisme. Sp vil også svinge nasjonalistisk, skjønt det gjenstår å se hvor lang tid politikernes fordommer vil forhindre et FrP samarbeid. Jeg tror det bare er et spørsmål om tid, egentlig. De er naturlige allierte i fremtiden.

De øvrige partiene er vanskeligere å vurdere med sikkerhet. Jeg tror KrF vil forsvinne, men om de skulle overleve vil de måtte velge hvor de står. (Den vil nok uansett forbli nær sentrum). Jeg tror de må legge seg på en mer konservativ linje, siden KrF uten sin verdikonservatisme risikerer å bare bli ett SV med “kristent” i navnet, men partiet kan svinge begge veier. SV vil gå internasjonalt, siden deres engasjement for progressive idealer virker sterkere enn de andre engasjementene deres. Dette er ihvertfall min vurdering. De vil heller gå i allianse med markedsliberalister som signaliserer sterk for homofiles rettigheter, enn med arbeids-tilhengere som ikke gjør dette. Rødt er kanskje det vanskeligste å forutse. De ligger nå trygt plantet på ytre venstre fløy, delvis fordi de ikke har gitt opp sin tilknytning til arbeiderklassen (selv om det er få arbeidere som stemmer Rødt). Dette kan lede dem mot en allianse med mer nasjonalistiske partier på høyresiden. Men de er fortsatt dypt progressive, som drar andre veien. Mitt inntrykk, basert på perifer kjennskap til folk med kontakter i partiet, er at de er inne i en slags “borgerkrig” nå, denne burde det kanskje vært mer interesse for, siden Rødt har gjort det bra i det siste.

Håkon Daniel Myhre



Bilde: Wikimedia Commons

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et