Würmstuggu

  Vi har mottatt et leserbrev fra en progressiv forening fra Nordland. Vi gjengir brevet i uavkortet form. Kjære Würmstuggu Vi er en inkluderings- dialog- og regnbueforening fra Mosjøen som følger denne «bloggen» med en god blanding av entusiasme og bekymring. Hvorfor vi er bekymret? Vi har ganske enkelt tre spørsmål vi gjerne skulle hatt svar på: 1. Denne «Håkon D. Myhre», er han en virkelig person eller bare et psevdonym redaktøren bruker når han er i det seriøse hjørnet og skriver særlig rigorøse tekster? (Tanken har slått oss fordi vi allerede har har en sterk mistanke om at mange av leserbrevene dere publiserer, i virkeligheten er egenproduserte, dessuten vet vi jo allerede at dere har trollet nyhetsmediene med en rekke oppdiktede «samfunnsdebattanter».) 2. Vi er nå midt inne i den islamske høytiden eid al-adha, men vi kan ikke se at dere har nevnt den med ett eneste ord på denne «bloggen». Det samme gjelder feiringen eid al-fitr, som gikk av stabelen for et par måneder siden. Er

  Religionskrig i Europa 1450-1700  Gunnar W. Knutsen Cappelen Damm, 2013 Gunnar W. Knutsen begynner og avslutter denne utmerkede boken med to militære konfrontasjoner som fikk avgjørende betydning for Europas historie: den osmanske sultan Mehmet IIs erobring av Konstantinopel i 1453, og sultan Mehmet IVs mislykkede forsøket på erobre Wien i 1683. I det første tilfellet var det siste rest av Romerriket som falt for en ny romersk pretendent, og i det siste ble det annet Roms hersker tvunget på retrett av den tysk-romerske keiser. Felles for begge hendelsene var at striden stod mellom kristne og muslimer, og at partene «fremsatte religiøse mål for krigføringen eller religiøse krav til motstanderne i forhandlinger om fred eller overgivelse». Det er nettopp dette som ifølge Knutsen gjør konfliktene til religionskriger, og ikke bare ordinære kriger om territorium eller ressurser med religion som vikarierende motiv eller del av krigspropagandaen. Religionen utgjorde selve kjernen av konflikt

  Tex Willer nr. 707 «Brannen» av Pasquale Ruju og Corrado Mastantuono Egmont, 2023 De siste ukene har vi kunnet lese i nyhetene om store skogbranner i Canada. Men det er ikke bare i det virkelige Canada skogene brenner. Også Tex Willer, som har oppholdt seg i British Columbia de siste par månedene, får kjenne på varmen og røyken fra skoger i full fyr i det siste nummeret av heftet som bærer hans navn. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.  Med «Brannen» avslutter Pasquale Ruju og Corrado Mastantuono sitt Vancouver-eventyr - og for en avslutning det er! Dette er utvilsomt det beste nummeret av Tex Willer så langt i år. Episoden begynner med en brann i indianerlandsbyen der Kit Carsons venninne, den skjønne Angela, holdes i skjul. Deretter kommer en fiksjonalisert versjon av den store bybrannen i 1886 (ja, denne historien bygger på virkelige hendelser), før historien, etter flere

Fra Würmstuggu 7. april 1977: 

  Lille julaften 2018 trådte Håkon Daniel Myhre inn i Würmstuggu- manesjen med et frontalangrep på Bjørn Stærk . Les «Idealdebatten om innvandring» og se om du ikke er enig i hans argumenter. Siden da har den unge historikeren bidratt med en mengde artikler om ymse temaer, og dessuten skyttet sitt verv som redaksjonssekretær på en høyst tilfredsstillende måte. Myhre er ennå ikke fylt 40 år og er således å regne som redaksjonens ungdomsalibi. Man kan godt si at for Würmstuggu har han vært hva Sophie Elise har vært for NRK, uten at vi skal trekke den parallellen videre.  Myhre er kanskje særlig kjent for sine monumentale artikkelserier « Boghossian-affæren » og « Det poliske landskapet korrekt forklart ». Han har også den faste spalten « Kjappe tanker », der han tillater seg å være løsere i snippen mens han tar for seg kulturelle og politiske tendenser i vår samtid med kritisk blikk og originale innfallsvinkler. I tillegg har han levert en rekke bokanmeldelser. Et gjennomgangstema er am

  Fra Würmstuggu 11. mai 1953:  

  Sist desember publiserte vi en oversikt over de diktanmeldelsene vi publiserte sommeren og høsten 2022. Nå er sommeren her, og det er på tide med en gjennomgang av vinteren og vårens anmeldelser av ny, norsk lyrikk på Würmstuggu. (For de av våre lesere som ikke er vant til å lese digitale tekster, gjør vi oppmerksom på at ordene i oransje innholder såkalte «lenker». Det betyr at om du trykker på dem kommer du direkte til anmeldelsen vi viser til. Vi begynte i februar med en temmelig kjølig omtale av Brynjar Jung Tjønns siste diktsamling Kvit, norsk mann . Tematikken han tar opp, utenlandsadopsjon, har fått mye oppmerksomhet i mediene den siste tiden. I mars fikk ytterligere to diktsamlinger den ettertraktede Würmstuggu-behandlingen, Dobbel natur av Janne-Camilla Lyster og Djup redsle. Djup ro av Karl Seglen. Neste bok ut var Kjartan Hatløys Heidegger-inspirerte Vere og døy. Døy og vere . Deretter kom turen til De minste bærer vann av Casper André Lugg. Mot slutten av april anmeld

  Usman M. Chaudhry Kall meg pakkis, jeg vet du vil Ær forlag, 2023 Jeg sitter her med en diktsamling som jeg forleden dag hentet hjem fra mitt lokale bibliotek. Omslaget roper «edgy» lang vei, og da sikter jeg både til tittel og omslagsdesign. Formatet er lite, om lag halvparten av en vanlig bok, og tittelen «Kall meg pakkis, jeg vet du vil» er utformet som det velkjente «Parental advisory»-merket vi kjenner fra amerikanske popalbum der tekstene inneholder fyord og banning. Det er ikke fritt for at man tenker at dette må være lyrikk av det hardtslående slaget. At forfatteren, Usman Chaudhry, antageligvis er en ganske badass fyr som ikke legger noe imellom når han tar i bruk sine poetiske skills. Jaja mensann, her kan vi trolig forvente både uvøren språkbruk, tabuord og usminkede skildringer av den harde virkeligheten.  Vi åpner boken og finner et forord av kjendislegen Wasim Zahid, som slår fast at boken er viktig ettersom den handler om de viktige temaene menn, følelser og psykisk he

  BOKANMELDELSE AV HÅKON D. MYHRE The Machiavellians: Defenders of Freedom James Burnham Det siste halve året har jeg vært ganske opptatt med mye forskjellig. Men jeg har fått lest en ny bok av James Burnham, nemlig The Machiavellians fra 1943. Denne anmeldelsen kan sees på som en fortsettelse av min Machiavelli-anmeldelse , og Burnhams tittel er ikke tilfeldig. Denne boken er en introduksjon til en rekke italienske tenkere fra forrige århundreskifte (1800-1900), som Burnham kaller «The Machiavellians», og som ellers gjerne kalles «den italienske elite-skolen». Disse er Gaetano Mosca, Georges Sorel, Robert Michels og Vilfredo Pareto. Navnet på boken kommer av at disse fire alle var inspirert av Machiavelli, og Burnham regner dem som en fortsettelse av denne tradisjonen.  Første seksjon sammenligner den store poeten Dantes eneste politiske skrift med Det demokratiske partiets partiprogram i valget i 1932. Disse to tekstene virker kanskje fullstendig urelatert, men Burnham mener de begge

  BOKOMTALE AV HÅKON D. MYHRE The Prince Niccolò Machiavelli Oversatt av Peter Bondanella Oxford University Press, 2005 Jeg har for andre gang lest Niccolo Machiavellis «Fyrsten» fra 1532, eller «The Prince», som den heter på engelsk, for det er en engelsk oversettelse jeg har lest. Fyrsten er selvsagt en av de store klassikerne i vestlig politisk tenkning. Dette verket, skrevet mens Machiavelli var i en midlertidig pensjonisttilværelse etter å ha jobbet i administrasjonen til Firenze, har vært diskutert og debattert i lang tid. Det var interessant å gå inn i den på nytt, med mer kunnskap og perspektiv enn da jeg leste den sist. Den er blant de mer lettleste klassikerne, Machiavelli skrev stort sett enkelt, boken er ikke veldig lang, og oversettelsen er god.  Boken var kontroversiell med en gang den ble utgitt, og mange mente at Machiavelli i praksis argumenterte for ondskap. Anklagen er relativt lett å artikulere, da han flere steder i boken påpeker at en fyrstes overlevelse innebærer

  Drama i én akt Dramatis personae: Myhre, redaktionssekretær, forhenværende bibliotekar Dalberg, redaktør En bar med sparsommelig belysning. Myhre sitter ved et af bordene og læser i et tidsskrift. Foran sig på bordet har han et glas brændevin. Myhre. (Resignert) Hm… Alt ser ud til at gå til hunderne! (Tar en slurk.) (Dalberg kommer inn fra venstre.) Dalberg. Nå, så der er De! Jeg har lett byen rundt efter dig. Din husholderske sa’ at De hadde gått ud for at ta’ en pjolter eller to, men hun kunde ikke sige nøyaktigt hvor De skulde. Myhre. Ja, dager som disse krever sin mand. Da kan en styrketaar gjøre sig. Har De læst hvad de skriver i dette tidsskriftet? Det meste ser ud til at gaa ad undas. Dalberg. Nåja, så ille kan det vel ikke være? Og hvad slags blad er det som får dig på slige tanker? (Tar opp bladet og betragter omslaget.) Hm… « Føniks ». Hvad er det for noget? Er det det der bladet De skriver for? Myhre. Ja, et og andet har jeg da skrevet der. (Skyver bladet til side.)  De

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ