Sist desember publiserte vi en oversikt over de diktanmeldelsene vi publiserte sommeren og høsten 2022. Nå er sommeren her, og det er på tide med en gjennomgang av vinteren og vårens anmeldelser av ny, norsk lyrikk på Würmstuggu. (For de av våre lesere som ikke er vant til å lese digitale tekster, gjør vi oppmerksom på at ordene i oransje innholder såkalte «lenker». Det betyr at om du trykker på dem kommer du direkte til anmeldelsen vi viser til.
Vi begynte i februar med en temmelig kjølig omtale av Brynjar Jung Tjønns siste diktsamling Kvit, norsk mann. Tematikken han tar opp, utenlandsadopsjon, har fått mye oppmerksomhet i mediene den siste tiden. I mars fikk ytterligere to diktsamlinger den ettertraktede Würmstuggu-behandlingen, Dobbel natur av Janne-Camilla Lyster og Djup redsle. Djup ro av Karl Seglen. Neste bok ut var Kjartan Hatløys Heidegger-inspirerte Vere og døy. Døy og vere. Deretter kom turen til De minste bærer vann av Casper André Lugg. Mot slutten av april anmeldte vi Rune Christiansens diktsamling om den svenske lyrikeren og kunstnerinnen Harriet Løwenhjelm, og i mai anmeldte vi Eirik Skredes Ho mor og hann far og Dan Andersens Falt i det fri. Den siste lyrikkutgivelsen vi har omtalt så langt så langt i år, og kanskje, men bare kanskje, noensinne, var Kall meg pakkis, jeg vet du vil av Usman M. Chaudhry.
Vi avslutter denne oversikten med samme ord som den forrige (for fremtiden har vi kun begrenset mulighet til å vite noe om): Kommer vi til å fortsette med dette anmelderiet av bøker som dessverre altfor sjelden innfrir de krav vi stiller til skjønnlitteraturen? Det vil tiden vise!
Foto: Jonathan Wilkins/Wikimedia Commons
https://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0/deed.en
Kommentarer
Legg inn en kommentar