Arven etter Machiavelli

 

BOKANMELDELSE AV HÅKON D. MYHRE

The Machiavellians: Defenders of Freedom

James Burnham

Det siste halve året har jeg vært ganske opptatt med mye forskjellig. Men jeg har fått lest en ny bok av James Burnham, nemlig The Machiavellians fra 1943. Denne anmeldelsen kan sees på som en fortsettelse av min Machiavelli-anmeldelse, og Burnhams tittel er ikke tilfeldig. Denne boken er en introduksjon til en rekke italienske tenkere fra forrige århundreskifte (1800-1900), som Burnham kaller «The Machiavellians», og som ellers gjerne kalles «den italienske elite-skolen». Disse er Gaetano Mosca, Georges Sorel, Robert Michels og Vilfredo Pareto. Navnet på boken kommer av at disse fire alle var inspirert av Machiavelli, og Burnham regner dem som en fortsettelse av denne tradisjonen. 

Første seksjon sammenligner den store poeten Dantes eneste politiske skrift med Det demokratiske partiets partiprogram i valget i 1932. Disse to tekstene virker kanskje fullstendig urelatert, men Burnham mener de begge er perfekte eksempler på hvordan de fleste mennesker tenker om politikk, og ikke minst hvordan de fleste aktører kommenterer sine politiske handlinger. Hovedsakelig ved at ingen av tekstene har noen form for relasjon hverken til realitetene slik det eksisterer, eller forfatternes egne intensjoner når de oppnår makt. Dette er særlig åpenbart i Demokratenes partiprogram, ettersom det den hevder, og det FDR faktisk gjorde da han kom til makten, er nesten diametralt motsatt. Folk som tenker om politikk, blander sammen, ifølge Burnham, verden slik den er, og verden slik den burde være, noe som begrenser deres evne til å utvikle en systematisk, vitenskapelig idé om hvordan politikk faktisk fungerer. 

Burnham setter opp Machiavelli som motgiften, den første tenkeren om politikk som satte det som er, foran det de ønsker. Ifølge Burnhams er Machiavelli fengslende nettopp fordi han drives av en lidenskapelig dragning mot det sanne, uansett hva han måtte tenke om det. Burnham selv sier klart at enkelte tidligere tenkere, bl.a. Aristoteles, var nær ved å utvikle en mer realistisk forståelse av politikk, men de var alltid undergravd av deres idealistiske prosjekter for hvordan politikk burde gjøres. Machiavelli er derimot klarøyd i sin forståelse av politikk, ifølge Burnham. Videre, hans faktiske mål (samlingen av Italia) er et politisk realistisk, om ambisiøst, mål, ikke absurd og fantastisk, som Dantes formål om å skape Guds rike på jord. Før man kritiserer Burnham for presentisme, mener han Dantes tradisjon eksisterer i sin samtid i høyeste grad, både i det overnevnte Demokratiske parti, og i de utopiske drømmene til det sovjetiske Kommunistiske partiet. 

Boken er delt opp i seksjoner som hver dekker en tenker, de to første dekker Dante og Machiavelli. Deretter tar han opp de fire som jeg nevnte innledningsvis. Gaetano Mosca artikulerte ideen om «den styrende klassen», at alle samfunn styres av en godt organisert minoritet, og dennes formål vil alltid først og fremst handle om å styrke sin egen makt. Disse «elitene» har alltid de samme tendensene, skjønt i varierende grad. Eliter har forskjellige måter å sikre sin legitimitet, og disse vil ha en viss effekt på hvordan samfunnene fungerer. De vil også ha «aristokratiske» eller «demokratiske» tendenser, altså i hvor stor grad de inviterer dyktige medlemmer av lavere sjikt inn i sine sirkler, eller ikke. Han mener også at frihet i samfunn bare kan sikres av en grad av konflikt innad i eliten, da makt bare kan holdes i sjakk av en annen makt. Han mener også at utopiske mål i elitenes legitimering vil lede til stadig mer maktmisbruk, da man kan bruke den manglende måloppnåelsen som en unnskyldning til å samle mer makt og bruke hardere midler. 

George Sorel er strengt tatt ikke helt i samme gruppe som resten av disse tenkerne, da han var en sosialist hele sitt liv. Men han hadde viktige kommentarer til bruken av myter og bruken av vold i samfunn, som han så på som essensielt. En myte kan som regel ikke bli bevist eller motbevist. Den fungerer som en samlende fortelling som knytter sentimentene og overbevisningene til en gruppe sammen, intuitivt. En myte er ikke et utopia, skjønt den kan ha utopiske elementer. I mange tilfeller er den ikke ment for å «oppfylles», bare å arbeides mot. Om vold hevder Sorel at den alltid er fundamental, og at de pasifistiske idealene som hadde spredd seg (Sorel skrev noen tiår før den første verdenskrigen) bare reflekterte at volden i samfunnet var blitt «abstrahert bort». Sorel så på dette som stort sett positivt, men det var viktig å huske at volden alltid lå der. Han mente at å glemme voldens funksjon, ville på sikt lede til en mer dramatisk voldsbølge, og brukte den franske revolusjonen som et eksempel. Å forholde seg mer ærlig til vold, var nødvendig for på sikt å holde voldsnivået nede. (I denne delen har Burnham noen utvalgte ord for en type akademikere som går gjennom en idé med en lupe for å finne ubetydelige feil, uten å forsøke å forstå hva ideen egentlig handler om. De har, ifølge Burnham, blandet vitenskap med pedanteri.)

Robert Michels, en tidligere sosialist, fant begrensningene til demokratiske institusjoner ved å følge nøye med på den europeiske fagbevegelsen. Han la merke til at fagforeninger, uavhengig av hvor demokratiske de var til å begynne med, på sikt alltid endte opp med å bli ledet av en relativt liten klikk, som gjorde det til heltidsjobben, og ga seg selv store lønninger, relativt sett. Dette styrket det generelle argumentet til «eliteskolen». De var stort sett enige i den negative kritikken marxistene rettet mot samfunnet, men å fjerne privat eiendomsrett, enten ved å spre det ut i kommuner, som anarkistene ville, eller samle det i staten, ville ifølge dem ikke avskaffe klassene. I stedet ville en ny, styrende elite samle seg rundt de nye eierforholdene. Michels kalte det «oligarkiets jernlov».  

Vilfredo Pareto, den siste tenkeren Burnham tar opp, er mannen bak Pareto-prinsippet, at mesteparten av produktivt arbeid, uansett felt, vil bli utført av mellom 10% og 1% av de som jobber med det. Paretos hovedfokus er menneskelig rasjonalitet. Hans konklusjon er at rasjonelle vurderinger bare er en veldig liten del av hva mennesker bruker sitt intellekt til. Det er ingen sammenheng mellom hva folk sier de ønsker, og hvordan de faktisk handler. I stedet snakker Pareto om «residues», som er de underliggende drivkreftene, og «derivations» som er de eksplisitte reglene og rettferdiggjørelsene laget på basis av «residuene». En «residue» er for eksempel behovet et samfunn har i å kontrollere seksualitet. «Derivasjonene» er de spesifikke reglene rundt sex et bestemt samfunn har utviklet, og spesifikke forklaringer for disse reglene. «Derivasjonene» er ikke vilkårlige, men de følger ikke direkte fra «residuene» heller. Et annet poeng for Pareto er at sosial nytteverdig og individuell nytteverdig er forskjellige ting, og ofte i konflikt med hverandre. Han er også opptatt av sirkulasjonen av eliter, at en elite som mister styringsdyktighet vil gradvis eller plutselig bli byttet ut av nye eliter. 

Burnham avslutter boken med en slags konklusjon, der han funderer over muligheten for frihet og sannhet i et såpass dystert rammeverk, der han ender på en forsiktig optimistisk tone. Denne boken er blant de mest interessante jeg har lest, og den er en om mulig bedre oppfølger av «The Managerial Revolution». Den bruker et klart og tydelig språk, og hans resonnement er lette å følge. Jeg tror at Burnham, og den italienske eliteskolen, gir noen klare briller som kan hjelpe til å se litt forbi mye av propagandaen og dobbeltmoralen som eksisterer blant våre politikere, journalister og akademikere i våre dager. Perspektivet kan noen ganger bli litt vel kynisk, men det fungerer likevel som en realistisk kalddusj i dagens landskap. 

Boken kan leses gratis her.