Gå til hovedinnhold

De herskende klasser

 


BOKESSAY AV HÅKON D. MYHRE

Denne våren fikk jeg endelig lest klassikeren The Managerial Revolution, skrevet av den store amerikanske tenkeren James Burnham. Burnham var en tidligere marxist som gradvis ble mer konservativ og endte opp som en av grunnleggerne av The National Review, skjønt han var ofte kritisk til det konservative etablissementet. The Managerial Revolution ble skrevet tidlig i den andre verdenskrigen og var Burnhams post-marxistiske analyse av krigen og den generelle politiske utviklingen i den vestlige verden. Utgaven jeg har lest, inneholder et essay av George Orwell om Burnham, skrevet etter krigen, som et forord. Det er ikke veldig kjent, men Til tross for at for at Orwell var kritisk til Burnham på mange punkter, var han faktisk både fascinert og skremt av Burnhams analyse, og det at boken 1984 ble skrevet etter krigen kan med rimelighet tilskrives Burnham. Samfunnet Orwell skildrer i sin langt mer berømte bok minner strukturelt om fremtidsvisjonen til Burnham i The Managerial Revolution


Burnhams primære tese er at kapitalismens tid er over, men det de fleste (i samtiden) forsto som sosialisme kom ikke til å erstatte den. Snarere kom en ledende klasse (borgerskapet) til å erstattes av en annen («managers», oversettes vanligvis til «leder», men jeg vil her bruke «håndterer»/«administrator», da «leder» på norsk også har assosiasjoner med det engelske ordet «leader», som er noe ganske annet enn en «manager»). «Håndterere» er klassen av profesjonelt utdannede mellomledere eller byråkrater, hvis jobb er å sørge for at mennesker, midler og informasjon går dit det skal. Burnhams kroneksempel på et «håndterer-samfunn» er Sovjetunionen, der det statlige eierskapet til hele økonomien ga de profesjonelle tjenestemennene i statsapparatet de facto kontroll over samfunnets produksjonsmidler. På andreplass setter han Nazi-Tyskland, som tross fortsatt privat eiendomsrett ledet til at kapitalistenes fortsatte medbestemmelse eksisterte utelukkende på «håndterernes» nåde. Også Roosevelts Amerika beveget seg i denne retningen, ifølge Burnham, skjønt de hang strukturelt bak de to andre. Et av Burnhams mantraer er at kontroll er eierskap. Med andre ord hjelper det ikke at kapitalister på papiret fortsatt eier produksjonsmidlene om de ikke faktisk utøver kontroll over disse produksjonsmidlene. 


Burnham er i stor grad beryktet for å ta helt feil om hvordan krigen i praktisk utviklet seg. Han forventer i The Managerial Revolution først at Sovjetunionen og Nazi-Tyskland vil forbli allierte fram til England er fullstendig beseiret, deretter at Nazi-Tyskland vil vinne krigen med Sovjet-Unionen. Etter at det ble klart at nazistene kom til å tape krigen, ble han overbevist om at Sovjet kom til å erobre hele det eurasiske kontinentet. Dette har ledet mange til å fullstendig forkaste hans generelle virkelighetsbeskrivelse, noe jeg mener er forhastet. Hans første og mest åpenbare feil var å undervurdere Amerikas evne og vilje til å kjempe en tofrontskrig, den massive støtten de var villig til å gi Sovjetunionen og russernes egen kampvilje i møte med Nazi-Tyskland. Uansett, å kalle det USA som vant andre verdenskrig for en «håndterer-stat» virker ikke fullstendig feil. Hans hovedpoeng var nå også at de som vant krigen ville gjøre det ved å lene seg på «håndterer»-ideologier. 


Hans andre feil er å undervurdere kapitalistklassens fortsatte evne til å slåss for sine interesser, særlig i USA. Gitt at overgangen fra føydalsamfunn til kapitalsamfunn, som han snakker en hel del om, tok ca 300 år, er det litt pussig at han insisterer på at overgangen til «håndterer-samfunnet» skal gå veldig fort, skjønt en kan forstå det gitt den intense følelsen av forandring som lå over det tidlige tyvende århundret. Om man antar en mer rimelig overgangstid på, si, ca. 100 år, virker mange av hans spådommer mer rimelige. 


Om vi ser rundt oss i dag, selv i USA, virker det som vi lever i det samme kapitalistisk samfunn som eksisterte for 100 år siden? Hvilken større bedrift i USA i dag har ikke et sterkt innfløkt og symbiotisk forhold til Staten? Er det i det hele tatt en hard barriere mellom statsmakt og kapitalmakt i dagens samfunn? Vi ser at de aller fleste som har høye stillinger i samfunnet, har det fordi de er knyttet til en «leder-stilling», gjerne via en formell utdannelse innenfor ett eller annet leder-emne, og knyttet til universitetssystemet. Dette gjelder i næringslivet, i det offentlige og i såkalte frivillige organisasjoner. Selvsagt er det klassiske kapitalister, som både har kontrollerende eierinteresser i og reell, praktisk kontroll over virksomhetene sine, men dette er ikke lengre normen. Elon Musk eier Tesla, men den nåværende sjefen av Disney, Bob Chapek, eier ikke Disney, han er leder, CEO, manager, som Burnham ville sagt. Så å si at det har skjedd en «Managerial» revolusjon virker ikke fullstendig feil, om man aksepterer at den ikke er fullstendig over enda. 


Det virker rimelig i mitt syn å karakterisere vårt nåværende system som en hybrid mellom kapitalisme, der makt kommer fra formelt eierskap, og «håndterer»-system, der makt kommer fra formell ekspertise. Selv om de mektigste enkeltindividene i verden typisk er kapitalister, tenderer store selskaper i stor grad å drives av lederstillingen, på samme måte som staten i stor grad drives av byråkrater. Slik sett er kanskje vårt system en form for desentralisert håndterer-system. Burnham selv regnet med at staten ville ta formelt eierskap over produksjonsmidlene, men hva om det ikke var nødvendig? 


Dette bringer oss over til Mencius Moldbug, som har jobbet med å utviklet nettopp en slik modell. I det siste har jeg lest veldig mye av hans gamle, arkiverte blogg Unqualified Reservations. I de tre e-bøkene An Open Letter to Open-Minded Progressives, How Dawkins Got Pwned og Moldbug on Carlyle, alle publisert på Amazon, legger han ut om sitt syn på de siste par århundrenes historie. Open Letter er den delen som er mest relevant for denne analysen, fordi det er her Moldbug legger frem sin idé om «katedralen». Detter er nettverket av institusjoner som krediterer håndterer-klassen, og definerer områdene de har innflytelse innenfor. Disse består først og fremst av de mest prestisjetunge universitetene, de mest prestisjetunge mediene, og nettverket av NGOer, internasjonale organisasjoner, særlig knyttet til FN, samt de største konsernene, og de dype byråkratiske strukturene i de mektigste vestlige nasjonalstatene, først og fremst USA, og i mindre grad EU. 


Et av Moldbugs grunnbegreper, hentet fra en bloggen til en liberal professor, er «manipulating procedural outcomes». Kort sagt betyr dette at et system, som vårt, som består av veldig mange prosedyrer, altså betingelser og regler for hvordan ting gjøres, vil etterhvert som det utvikler seg bli utsatt for «gaming», dvs. at folk som er gode til å argumentere for seg, ender opp med å utvikle en høy grad av kontroll over systemet, uten å ha høye formelle posisjoner eller eierskap til systemet. Slik kommer vi til slutt til en definisjon av håndterere/managers, som kanskje er mer nyttig i vår moderne kontekts enn Burnhams egen, noe vagere, definisjon. En håndterer er en som står i en posisjon hvor han har makt over en organisasjons arbeid/retning uten at han er i en formell eier-posisjon. Her kommer vi også til svakheten til håndterer-samfunnet, ifølge Moldbug. Dette kobler makt og ansvar vekk fra hverandre, siden konsekvensene av ens handlinger sjelden vil falle tilbake på de som tar avgjørelsene. Dette vil gradvis lede til avgjørelser som i økende grad blir kvalitativt verre, samtidig som de øker innflytelsen til disse menneskene i systemet.


An Open Letter er en gjennomgang av denne tesen, og hvordan dette systemet utviklet seg i løpet av det tyvende århundret. Moldbug identifiserer “katedralen” i stor grad med administrasjonen til Franklin D. Roosevelt, som i stor grad profesjonaliserte, ekspanderte og definerte prosedyrene til den moderne amerikanske staten. Dette flyttet i stor grad makten fra de valgte politikerne og over til nettverket av tjenestemenn og institusjoner som driver staten i praksis, som i overveldende grad heller mot Demokratene i politikken. Kort sagt, Roosevelt skapte «den dype staten». «Katedralen» kan slik defineres som den «dype staten» pluss det nettverket av ikke-statlige institusjoner som har et symbiotisk forhold til staten.  Makt i «katedralen» er primært etablert via prestisje, altså «myk makt», snarere enn hard makt.  


How Dawkins Got Pwned bruker Richard Dawkins som en forteller-bjelke i en beskrivelse av «katedralens» ledende ideologi/teologi/religion. Her legger Moldbug fram et godt gjennomtenkt argument om at moderne menneskerettighetsdiskurs (som Moldbug kaller Universalisme) er en videreutvikling av puritansk tankegods fra det tidlige Massachusetts, tilpasset det moderne samfunnet. Dette er det retningsgivende prinsippet til Pax Americana, og fordi det har kvittet seg med Bibelen som grunnkilde, er det nå fri å følge tendensene (samt interessene) til presteklassen, med andre ord de som har høyest prestisje i «katedralen”. Moldbug on Carlyle er Moldbugs analyse av den nesten glemte engelske essayisten Thomas Carlyle, en av 1800-tallets store konservative tenkere. Her snakker Moldbug om tendens til at historiske konservative tenkere, som Carlyle, Samuel Johnson, og Robert de Maistre, tenderer til å tape kampene de er involvert i, men ha mer rett i sine spådommer om fremtiden enn sine motstandere. 


Mencius Moldbug, som er pseudonymet til den halv-jødiske dataingeniøren Curtis Yarvin, er ikke den klareste fyren å lese. Han tenderer til å vandre rundt etter tangenter, og bruke lang tid til å komme til poenger. Likevel er det en vittighet og snert i pennen hans, som jeg mener det kan være verdt det å få med seg,om man er interessert i temaet. Han har en tendens til å være veldig fokusert på logiske utledninger og systemtenkning, noe som muligens gjør ham litt blind til enkelte deler av den menneskelige sfæren. Han har også klar ideologisk slagside, som en selverklært reaksjonær og monarkist. Hans modellering gir et interessant blikk i hvordan de mer skjulte maktstrukturene i samfunnet kanskje fungerer, uten å falle inn i enkle løsninger og konspirasjonstenkning. Om man skal lese Moldbug, finnes det verre steder å starte enn en av disse tre e-bøkene. 


James Burnham

The Managerial Revolution (1941)


Mencius Moldbug

An Open Letter to Open-Minded Progressives (2015)

Moldbug on Carlyle (2016)

How Dawkins Got Pwned (2016)



Illustrasjon: Pixabay





Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer og levde et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne dan