Gå til hovedinnhold

Mono sapiens

 


Runar Tjelta 

Mono sapiens

Vigmostad Bjørke, 2022


Her om dagen var jeg på biblioteket og plukket med meg Lørenskog-forfatteren Rune Tjeltas andre roman, Mono sapiens. Jeg har nå lest den og er klar for å meddele hva den har å by på. Det følgende skal ikke forstås som en underettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter. 


Mono sapiens handler om Geir, en tafatt stakkar uten venner og uten mening i tilværelsen. Livet bruker han på passiv konsumpsjon av meningsløs populærkultur og sutring over egen tilkortkommenhet i den sosiale arena. I søvnløse netter klatrer han i heisekraner for å få sove, eller egentlig for å oppleve noe annet enn den daglige tralten, rett og slett kjenne at han lever.


En dag kommer hans eneste venn, Morten, på besøk. Han er kriminell, homoseksuell og fysisk imponerende, proppfull som han er av anabole steroider - på mange måter Geirs motpol. Morten innleder etterhvert et forhold til partygutten Simen, og begge to ender opp med å bli boende i Geirs leilighet, til Geirs store glede. Endelig har han andre enn seg selv i sitt liv. 


Bokens store svakhet er den totale mangelen på konflikt de første 120 sidene. Da gjenstår bare 45 sider med litt drama. Et par voldshendelser og litt tidsriktig kritikk av det psykiske helsevernet skaper en mørkere tone i historien, som omsider ender på en poengtert, men ikke spesielt imponerende måte med heisekranmotivet, som forøvrig burde vært mer utviklet som litterært motiv.


Tjelta har utvilsomt noe han vil si med denne romanen, men figurene er både overfladiske og lite troverdige, dessuten er de så lite sympatiske at det er vanskelig å forholde seg til dem som noe mer enn litterære figurer i en problemroman som vil litt mer enn den klarer å oppnå. Dessuten kunne Tjelta godt gjort seg mer flid med dialogen. Den virker ikke særlig realistisk. 


Man kan selvfølgelig gjøre mer meningsløse ting enn å lese Mono sapiens, for eksempel, som Geir, fordype seg i TV-serier og norsk rap, men man bør ikke vente seg noen stor litterær opplevelse av denne trivielle lille saken.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib