Gå til hovedinnhold

Mono sapiens

 


Runar Tjelta 

Mono sapiens

Vigmostad Bjørke, 2022


Her om dagen var jeg på biblioteket og plukket med meg Lørenskog-forfatteren Rune Tjeltas andre roman, Mono sapiens. Jeg har nå lest den og er klar for å meddele hva den har å by på. Det følgende skal ikke forstås som en underettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter. 


Mono sapiens handler om Geir, en tafatt stakkar uten venner og uten mening i tilværelsen. Livet bruker han på passiv konsumpsjon av meningsløs populærkultur og sutring over egen tilkortkommenhet i den sosiale arena. I søvnløse netter klatrer han i heisekraner for å få sove, eller egentlig for å oppleve noe annet enn den daglige tralten, rett og slett kjenne at han lever.

. En dag kommer hans eneste venn, Morten, på besøk. Han er kriminell, homoseksuell og fysisk imponerende, proppfull som han er av anabole steroider - på mange måter Geirs motpol. Morten innleder etterhvert et forhold til partygutten Simen, og begge to ender opp med å bli boende i Geirs leilighet, til Geirs store glede. Endelig har han andre enn seg selv i sitt liv. 


Bokens store svakhet er den totale mangelen på konflikt de første 120 sidene. Da gjenstår bare 45 sider med litt drama. Et par voldshendelser og litt tidsriktig kritikk av det psykiske helsevernet skaper en mørkere tone i historien, som omsider ender på en poengtert, men ikke spesielt imponerende måte med heisekranmotivet, som forøvrig burde vært mer utviklet som litterært motiv.


Tjelta har utvilsomt noe han vil si med denne romanen, men figurene er både overfladiske og lite troverdige, dessuten er de så lite sympatiske at det er vanskelig å forholde seg til dem som noe mer enn litterære figurer i en problemroman som vil litt mer enn den klarer å oppnå. Dessuten kunne Tjelta godt gjort seg mer flid med dialogen. Den virker ikke særlig realistisk. 


Man kan selvfølgelig gjøre mer meningsløse ting enn å lese Mono sapiens, for eksempel, som Geir, fordype seg i TV-serier og norsk rap, men man bør ikke vente seg noen stor litterær opplevelse av denne trivielle lille saken.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer og levde et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne dan