Gå til hovedinnhold

Mono sapiens

 


Runar Tjelta 

Mono sapiens

Vigmostad Bjørke, 2022


Her om dagen var jeg på biblioteket og plukket med meg Lørenskog-forfatteren Rune Tjeltas andre roman, Mono sapiens. Jeg har nå lest den og er klar for å meddele hva den har å by på. Det følgende skal ikke forstås som en underettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter. 


Mono sapiens handler om Geir, en tafatt stakkar uten venner og uten mening i tilværelsen. Livet bruker han på passiv konsumpsjon av meningsløs populærkultur og sutring over egen tilkortkommenhet i den sosiale arena. I søvnløse netter klatrer han i heisekraner for å få sove, eller egentlig for å oppleve noe annet enn den daglige tralten, rett og slett kjenne at han lever.


En dag kommer hans eneste venn, Morten, på besøk. Han er kriminell, homoseksuell og fysisk imponerende, proppfull som han er av anabole steroider - på mange måter Geirs motpol. Morten innleder etterhvert et forhold til partygutten Simen, og begge to ender opp med å bli boende i Geirs leilighet, til Geirs store glede. Endelig har han andre enn seg selv i sitt liv. 


Bokens store svakhet er den totale mangelen på konflikt de første 120 sidene. Da gjenstår bare 45 sider med litt drama. Et par voldshendelser og litt tidsriktig kritikk av det psykiske helsevernet skaper en mørkere tone i historien, som omsider ender på en poengtert, men ikke spesielt imponerende måte med heisekranmotivet, som forøvrig burde vært mer utviklet som litterært motiv.


Tjelta har utvilsomt noe han vil si med denne romanen, men figurene er både overfladiske og lite troverdige, dessuten er de så lite sympatiske at det er vanskelig å forholde seg til dem som noe mer enn litterære figurer i en problemroman som vil litt mer enn den klarer å oppnå. Dessuten kunne Tjelta godt gjort seg mer flid med dialogen. Den virker ikke særlig realistisk. 


Man kan selvfølgelig gjøre mer meningsløse ting enn å lese Mono sapiens, for eksempel, som Geir, fordype seg i TV-serier og norsk rap, men man bør ikke vente seg noen stor litterær opplevelse av denne trivielle lille saken.

Etiketter:

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og...
Legg inn en kommentar
Les mer

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å...
Legg inn en kommentar
Les mer

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge...
Legg inn en kommentar
Les mer