Gå til hovedinnhold

Under Mexicos himmel

 


Ken Parker nr. 7: Under Mexicos himmel

av Giancarlo Berardi og Ivo Milazzo

Shadow Zone, 2023


Her i Norge tok vi farvel med Ken Parker med bind 4, «Mord i Washington. Da var det ikke lenger noe marked for den noe utypiske westernhelten her i Tex Willer-landet. Men danskene er mer utholdende, og i slutten av mai ga forlaget Shadow Zone ut bind 7 av denne klassiske westernserien etter noe forsinkelse grunnet papirmangel. 


Würmstuggus lesere har formodentlig fått med seg at jeg satte stor pris på de norske utgavene som kom i løpet av 2021, og etter å ha lest fjerde nummer, som endte med en skikkelig cliffhanger, skrev jeg at det skulle bli spennende å se hva som skjer videre. Det fikk jeg dessverre ikke vite, men da den danske utgaven av Ken Parker nr. 7, med tittelen «Under Mexicos himmel», dukket opp i min postkasse her om dagen, kunne jeg i alle fall konstantere at han fortsatt er i live. Det er imidlertid antagonisten fra nr. 4, Donald Welsh, også. Og det er jakten på ham som danner rammen for denne historien, som utspiller seg i grensetraktene mellom Mexico og USA. 



Etter et dramatisk opptrinn i en mexikansk grenseby får Parker trøbbel med myndighetene og ender opp med å slå seg sammen med et par gjøglere som ikke har nevneverdig respekt for rurales. Det er duket for et drama som ikke bare byr på eksplosiv action, men også eksplosive følelser. Alt sammen i et miljø som virker autentisk, i alle fall for denne leseren. Som i «Mord i Washington», leker Berardi og Milazzo seg også her med historiske hendelser uten å henge seg altfor mye opp i historisitet og kronologi. For det er neppe tilfeldig at skurken i denne historien har påfallende likhetstrekk med en sentral skikkelse fra revolusjonstiden 40 år senere. Dette er jo genrefiksjon, ikke dokudrama, så genretypiske troper har uansett forrang foran historiske fakta.


Noe av det mest interessante med denne serien så langt har vært å følge Ivo Milazzos utvikling. For han har virkelig modnet som tegner, og tegningene i nr. 7 er av et helt annet kaliber enn de i de første bindene. Milazzo har nå en mye løsere, organisk og mer selvsikker strek og har nå utviklet et visuelt formspråk som har mye til felles med tegnere som Hugo Pratt, Jose Muñoz og Alex Toth. Figurene har mer liv i seg, mer ekspressive ansikter, mer tyngdekraft, mer karakter, og miljøene er mer komplekst skildret, selv om Milazzo aldri nøler med å forenkle og abstrahere der det er nødvendig. Han skaper fine kontraster og pøser på med blekk i de scenene som foregår i mørket. 


Ken Parker er som sagt en noe utypisk westernhelt. Han er tilbakeholden med å bruke vold og virker mer som et virkelig menneske enn helter det er naturlig å sammenligne ham med. Serien styrer også unna en del machoklisjeer som er typiske for westerngenren. Men premisset for historien, heltens behov for hevn, er selvfølgelig urtypisk for genren. Man kan vel kalle Ken Parker tradisjonell western med en liten vri, og det er den lille vrien, selvfølgelig i kombinasjon med ypperlig håndverk, som gjør denne serien så fascinerende.



(Jeg leser mye digitalt og pleier vanligvis ikke henge meg opp i tegneserieutgivelsers fysiske fremtoning, men jeg tillater meg å påpeke at denne danske utgaven ser mye bedre ut enn de norske. Formatet er noe mindre, og papiret er mye bedre. Dessuten får vi hele wraparound-omslaget, ikke bare forsiden, som i den norske utgaven.)


Kommentarer

  1. Også de norske Ken Parker utgavene fra Egmont har wrap-around omslag.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib