Gå til hovedinnhold

Størrelsen teller!

 



Howdy! Det er atter på tide med en liten rapport fra min lesning av westerntegneserier fra det italienske forlaget Bonelli. Det følgnde skal ikke forstås som en redegjørelse for personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter.


Tex Willer er tydeligvis inne i en gullalder i Norge for tiden. I gjennomsnitt publiseres det flere hundre sider Tex hver måned. Det nyeste tilskuddet i floraen av norske Tex-utgivelser er Tex Willer Gigantbok, som er ute med bok nummer 1 i disse dager. Boken har samme, store format som det gamle Tex Willer spesial, som kom ut mellom 2000 og 2014, men papir og trykk er bedre, og det, kjære leser, er noe første bok, «Tex - den nådeløse», drar fordel av. For tegningene i denne boken er nemlig utført av den formidable Claudio Villa, mannen som til vanlig tegner omslagene til det vanlige Tex Willer-heftet. Jeg tror ikke jeg har sett ham tegne noe annet enn forsider og enkeltillustrasjoner før, men her har han altså satt seg ned og tegnet en hel historie, og resultatet, kjære leser, er intet mindre enn imponerende. 


Det store formatet gjør at Villa kan tillate seg å gå bananas med detaljer og finlinjede skraveringer som bare ville forsvunnet i det vanlige Tex-formatet. Villas delikate og utpreget realistiske strek plasserer ham i den fornemme fotorealistiske tradisjonen fra Alex Raymond via Al Williamson til Neal Adams. Særlig de to sistnevnte ser ut til å ha påvirket Villa mye. Jeg er stort sett godt fornøyd med tegningene i hverdags-Tex i det lille formatet, men det er virkelig artig å se noe så forseggjort som det vi ser her. De detaljerte tegningene senker lesehastigheten noe sammenlignet med hverdags-Tex, som vanligvis prioriterer effektiv historiefortelling fremfor imponerende illustrasjoner. 


Selve historien er imidlertid upretensiøs og i grunnen ganske enkel. Her resirkulerer Mauro Boselli troper og situasjoner vi kjenner godt fra før, uten å tilføre noe nytt eller overraskende. Ikke det at historien ikke fungerer, men man sitter igjen med følelsen av at Boselli har endel sjekkpunkter han liksom må igjennom. Spør du meg, kunne mellompartiet med blodtørstige apasjer godt vært sløyfet, eller aller helst vært erstattet med noe med mer relevans for hovedhistorien. Men selv om historien bare er så der, er boken vel verdt å få med seg på grunn av Villas nydelige tegninger. 


Det kommer neppe til å gå automatikk i at meg kjøper disse bøkene, til det er formatet for stort, og jeg er en som setter pris på all plass i min bolig som ikke opptas av fysiske objekter, men at jeg kjøper en og annen bok, er ikke utenkelig. Jeg synes i det hele tatt det lille, billige formatet til det månedlige Tex-heftet er rimelig optimalt for denne typen underholdningsserier. Det samme gjelder forsåvidt underholdningslitteratur generelt. Det kunne for eksempel ikke falt meg inn å kjøpe en westernroman med stive permer og smussomslag. 


Jeg var også skeptisk til det store, lettere luksuriøse formatet til Ken Parker, som dessverre gikk inn etter kun fire utgaver i fjor. Selve serien synes jeg imidlertid var top notch, og da jeg her om dagen fikk fatt på nummer 5 og 6 fra den forrige norske utgivelsesrunden av denne serien, altså fra 1979, fikk jeg bekreftet mine antagelser om at at Ken Parker egner seg best i lite format. Nå må det nevnes at 1979-utgaven er sterkt skjemmet av den grufulle maskintekstingen som ble brukt i omtrent alle norske tegneserieutgivelser frem til årtusenskiftet. Men om man ser bort fra dette, er det klart at tegningene kommer mer til sin rett når de presenteres i dette formatet, som de jo er laget for. Det er jo en grunn til at Ivo Milazzo ikke fyller sidene sine med bittesmå detaljer.


Nummer 5 inneholder historien «Chemako», en flott og gripende historie om indianerkrigene sett fra siouxenes perspektiv. I denne fortellingen lider vår helt av hukommelsestap etter kulen han ble truffet av i forrige nummer, noe som i praksis gjør ham til en slags hypotetisk versjon av seg selv i et alternativt univers, à la Elseworlds eller What if?. Uansett er det en flott historie med nyanserte karakterer,  menneskelige øyeblikk, sterke følelser og brutal vold. Dette er ganske enkelt mye bedre enn Tex Willer, i hvert fall rent litterært. 


Nummer 6, «Blodig stjerne» er en litt mer tradisjonell western. Her blir Parker hyret som marshal i en lovløs, men velstående by som synes å være modellert etter Dodge City. I denne historien, som inneholder endel hjerteskjærende øyeblikk, spiller vår helt rollen som bytemmer, en kløktig og rettskaffen badass som gjør det som må til for å gjenopprette lov og orden i en by der borgerskapets  profittbegjær har gått ut over allmuens rettsfølelse. Vi aner en viss politisk tendens… Dette er det første avsnittet i serien som ikke er tegnet av Milazzo, for her er det Giancarlo Alessandrini, kjent fra Martin Mystere, som står for det visuelle. Alessandri er ganske forskjellig fra Milazzo, mer skissepreget og karikert, men tegningene fungerer bra, ingen tvil om det. Det er imidlertid manusforfatter Giancarlo Berardi som imponerer mest i denne serien så langt. Historiene er frittstående, fullendte narrativer, samtidig som det det er kontinuitet fra episode til episode. Helten er sympatisk og kompetent, men ikke perfekt, og motspillerne hans står ofte utenom god/ond-dikotomien.  Man sitter aldri igjen med følelsen av å ha kastet bort tiden når man er ferdig med en episode av Ken Parker


Tex Willer Gigantbok 1: 

«Tex - den nådeløse»

av Mauro Boselli og Claudio Villa

Egmont, 2022


Ken Parker nr. 5: 

«Chemako - han som ikke husker»

av Giancarlo Berardi og Ivo Milazzo

Semic, 1979


Ken Parker nr. 6

«Blodig stjerne»

av Giancarlo Berardi og Giancarlo Alessandrini

Semic, 1979


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib