Würmstuggu

Nå som desember er rett rundt hjørnet, er det atter på tide med julekalender her i Würmstuggu. I fjor var vårt tema populærmusikk, og selv om det vakte begeistring og lovprisning fra våre lesere, skal vi selvfølgelig ikke ikke gjenta det i år, for vi er som kjent opptatt av variasjon og mangfold. Årets tema blir av mer politisk og historisk art, noe vi så visst ikke er fremmede for i denne redaksjonen.  De neste dagene vil vi nemlig henlede våre leseres oppmerksomhet mot den den revolusjonære sosialismens helter fra Den store oktoberrevolusjonen for et drøyt århundre siden og frem til våre dager, ett innlegg hver dag frem mot Frelserens fødselsdag. Mange av navnene vil være velkjente for den allminnelig opplyste leser, mens andre trolig ikke være mer enn et navn man har hørt, og knapt nok det.  Før vi begynner, vil vi gjøre oppmerksom på at julekalenderen utelukkende vil handle om folk som tilhører den marxistiske, såkalt videnskapelige sosialisme, primært forstått gjennom Lenins f

Vi har mottatt et leserbrev fra en samfunnsdebattant fra Oslo. I dette i innlegget viser han til denne saken fra Aftonbladet . Kjære Würmstuggu Ved et gymnas i Sollentuna i Sverige har det kommet kritikk mot skoleleiinga for å ha tillatt at en av korridorene har blitt pynta med visuelle representasjoner av bananer og aper. Kritikken er blitt framsatt av lærere og elever som mener at dekorasjonene kan oppfattes som rasistiske av nyankomne, melaninrike elever. Dette er et framskritt med tanke på at lærere og gymnasiaster tradisjonelt sett er prega av småborgerlige verdier og sånn sett har vært opprettholdere av den systemiske rasismen i vesten. Vi ser at saka har vekt både latter (demonstrativ latter, vel å merke) og irritasjon fra kvite middelaldrende gubber på internettet. De sier de ikke ser koblinga mellom rasefremmede ungdommer og aper som spiser bananer, og de velter seg i ironi og stikk mot antirasistene. Dette er bare den samme gamle «fargeblindheta» som rammer alle på høyresida

  Idag er det fem år siden Fidel Castro, det sosialistiske Cubas mangeårige president, døde, 140 år siden pave Johannes XXIII, som skrev seg inn i kirkehistorien ved å innkalle til Det annet vatikankonsil, ble født, og 85 år siden Anti-Komintern-pakten mellom Tyskland og Japan ble undertegnet. Og nettopp på denne høstdagen, av kalendrister kalt 25. november, har jeg lest nok en diktsamling. Denne er faktisk enda eldre enn den jeg leste igår, for det er hele seks år siden Hav, sløyd av Erlend Wichne kom ut. Dette er en ganske forglemmelig sak som, i likhet ned gårsdagens diktsamling , har et maritimt tema, men denne gangen er temaet helt eksplisitt. Denne boken handler om havet, ikke øyer eller kystsamfunn eller de saktmodige, hardtarbeidende menneskene som lever ute i havgapet, men de fysiske vannmassene som omgir kontinentene. Den er full av fjasete, muntlig pregede tekster om hav og saltvann, fjære, fisk, hval, maneter, tang, tare og alt man gjerne tenker at folk langs kysten er op

  Hans Anton Grønskag Tida søv aleine Bokvennen 2016 Vi fortsetter vår lesning av nyere norsk lyrikk, men denne gangen skrur vi tiden noen år tilbake, nærmere bestemt til 2016, for det var da Hans Anton Grønskag kom ut med diktsamlingen Tida søv aleine . Boken består av 54 dikt som samlet utgjør et portrett av et ikke navngitt øysamfunn. Åpningsdiktet  begynner med et geologisk genesis der øya «steig frå hav / Den store breen skreiv avskjed / ruren dekkjer arr i flomålet / Svaberg / livlaust /salt i såra». Så følger ymse vignetter om øyas beboere, fellesskapet dem imellom, natur, værforhold og så videre. Mye har et nostalgisk preg, men Grønskag har også øye for de mørkere sidene ved tilværelsen.  Personlig synes ikke jeg dette er spesielt interessant som litteratur. Det blir liksom litt for mye av den poetiseringen av hverdagsliv og slit som er så typisk for mye av den kanoniserte norske lyrikken fra det siste århundret. Jeg lar meg ganske enkelt ikke bevege nevneverdig av denne lyrisk

  Tex Willer nr. 686 «Manuela Montoya» av Mauro Boselli, Carlo Monni og Mauro Laurenti Det er få kvinner i Tex Willer-universet, og hvis man ser bort fra «skjørtejegeren» Kit Carsons angivelige kvinnekjærhet, som for det meste virker teoretisk og sjelden får utløp i mer enn en og annen kommentar, viser seriens heroiske menasjeri sjelden interesse for å inngå romantiske og erotiske forbindelser med det motsatte kjønn.  I denne historien treffer imidlertid Kit Willer en gammel flamme, en ung og vakker arving som selvfølgelig er i vanskeligheter, og kjærligheten blusser opp i den grad at de to går så langt som til å utveksle kroppsvæsker (orale, vel å merke). Ellers handler dette om intriger i det meksikansk-amerikanske miljøet og banditter som jaktes på av Tex og Carson i det sørvestlige USA. Ikke spesielt originalt, kanskje, men drivende godt fortalt av ringreven Mauro Boselli , som her har fått hjelp til manusarbeidet av Carlo Monni . Selv om tegner Mauro Laurenti får rikelig anlednin

  Vi har mottatt et brev fra en av våre lesere: Kjære Würmstuggu Jeg er en pensioneret Skolemand der undres: Hvad er Eders Syn paa den moderne antirasistiske Bevægelse slik den har manifestert sig i den offentlige Debat de senere Aar? Er I paa Parti med Fremtiden, eller tilhører I det socio-økonomiske Bundfald der kaldes «hvite, privilegerte Gubber»? De der bad Mig skrive dette Brev, opplyste Mig om at I tidvis publiserer meget avancered Stof der vanskeligt laar sig processere af unge Sind samt Sindene til eldre Borgere der plages af noget der visstnok kaldes «intellektuell Ladskab». Kan De venligst give Mig et svar paa dette? Med venlig hilsen «Pensioneret Skolemand» Redaktør Dalberg svarer: Jamal Sheik fikk mye oppmerksomhet for et års tid siden da han via sin Instagram-konto « rasisme_i_norge » kritiserte TV Norges fjernsynsserie « Nissene over skog og hei » for å ha med en «rasistisk» figur, Espen Eckbo s «Ernst Øystein», og sågar klarte å få strømmetjenesten D-Play til å av

  Vasilij Veresjtsjagin (1842-1904) var en russisk maler som er kjent for sine krigsskildringer samt sine bilder med motiver fra Sentral-Asia samt det russiske imperiets nærområder i Asia. Her har han skildret en dagligdags, men fra et vestlig perspektiv eksotisk, scene fra sin samtids Sentral-Asia: En eldre tyrkisk mann inspiserer en liten slavegutt som han tydeligvis vurderer å kjøpe. Bildet malte Veresjtsjagin i 1872, etter et lengre opphold i Turkestan. Da hadde Vesten for lengst sluttet med slavehandel, men i Østen hadde man ingen illusjoner om menneskets ukrenkelighet og kunne fritt omsette menn, kvinner og barn på det åpne markedet.

  Tex Willer: Spøkelsesmorderen av Gianfranco Manfredi og Ugolino Cossu Egmont, 2021 En ny «avsluttet historie i farger» er ute, folkens. Disse bøkene er et fint supplement til til hverdags-Tex, spør du meg, med jevnt god standard både på manus og tegninger og muligheten til å oppleve Tex’ skjorte i all sin gloriøse gulhet. Personlig liker jeg best bøkene med korte historier av forskjellige forfattere og tegnere, fordi jeg liker variasjonen, og fordi man da ikke nødvendigvis har kjøpt katta i sekken om man misliker en av historiene.  «Spøkelsesmorderen» er en lang historie fra to serieskapere som er kjent for grøssertegneserier. Gianfranco Manfredi er mannen bak Magisk Vind ( Magico Venti, utgitt på norsk i Tex presenterer og Pioner presenterer ) som blander skrekk med western, og Ugolini Cossu er mest kjent for sitt arbeid på grøsserserien Dylan Dog , som fikk en håndfull norske utgivelser i 1991.  Også «Spøkelsesmorderen» er full av uhygge og grøsserelementer. Her er det slasher-

  Gajto Gazdanov Gjenferdet av Alexander Wolf Oversettelse: Dagfinn Foldøy Cappelen Damm, 2021 Jeg innrømmer gladelig at jeg mer enn gjerne leser russisk litteratur, både de store 1800-tallsforfatterne og sovjettidens «ingeniører av den menneskelige sjel». Men de franskbaserte eksilrusserne er temmelig fremmed land for meg. Så da en fugl hvisket meg i øret at den for meg helt ukjente Gajto Gazdanov (1903-1971) muligens kunne være noe som passet min litterære smak, gikk jeg til det skritt å plukke opp et digitalt eksemplar av hans roman Gjenferdet av Alexander Wolf fra1948, som ble utgitt for første gang på norsk tidligere i år i Dagfinn Foldøy s oversettelse. Denne forholdsvis korte romanen tar utgangspunkt i en dramatisk hendelse under den russiske borgerkrigen, da bokens forteller i en alder av 16 år drepte en fiende på kloss hold i selvforsvar. Mange år senere, i Paris, kommer han over en bok der han til sin store forbauselse oppdager at denne episoden er beskrevet i detalj

  Is This Tomorrow: America Under Communism Manus: F. Robert Edman og Francis McGrade Tegninger: Charles M. Schulz m.fl Catechetical Guild Educational Society, 1947 Her om dagen ble jeg på en av de internettbaserte sosiale plattformene jeg frekventerer, gjort oppmerksom på den amerikanske tegneserieutgivelsen Is This Tomorrow fra 1947. De som følger denne bloggen vet at jeg i utgangspunktet er interessert i kuriøse tegneserieutgivelser fra forgangen tid (se f.eks. vår omtale av Negro Romance ) og når det i tillegg ble opplyst at selveste Charles Schulz , mannen bak Peanuts (Knøttene) er en av tegnerne, var ikke veien lang til den eminente nettsiden Comic Book Plus , som faktisk viste seg å ha den i sitt virtuelle bibliotek. Det er selvfølgelig ikke bare Schulz’ rolle som gjør dette til en interessant utgivelse, også tematikken og den historiske konteksten gjør dette heftet til et historisk dokument det er vel verdt å bruke en halvtime på å lese om man interesserer seg for den slags.