Würmstuggu

  Øverst til venstre på omslaget står det «Nils Chr. Moe-Repstad». Det er forfatterens navn. Øverst til høyre står det «F˚482». Det er formodentlig et nummereringssystem som benyttes av forlaget.  Nederst på omslaget, med hvite bokstaver som er omtrent 1/3 av høyden til boken, står det «DEVON». Dette er bokens tittel. Alle bokstavene på omslaget er hvite. Ellers er omslaget helt grønt. På ryggen står navnet på forfatteren, tittelen (men her med små bokstaver) og «Flamme Forlag», som altså er forlagets navn. På baksiden står en kort tekst om altertavler og fortidligfødte barn. Denne er identisk med teksten på side 18. Boken er i såkalt liggende format. Her har vi å gjøre med en bok som synes å handle om regionen Devon i det sydøstlige England, men det står ikke mye direkte om stedet her. På åpningssiden står det «The white cliffs of Devon», og man må anta at det er med referanse til de hvite klippene forfatteren skriver: «Det er ikke hardt, men det er hvitt, hvitere enn hvitt kan være,

  Tex Willer nr. 708 «Redselsberget» av Moreno Burattini og Michele Rubini Egmont, 2023 Clay Allison nr. 12 «Showdown i Cheyenne» av Louis Masterson Kjell Hallbings Forlag, 1976 De fleste Würmstuggu-lesere som er opptatt av slikt, har vel fått med seg at det er et nytt Tex Willer ute nå. Det aner meg at jeg ikke er den eneste som ble litt skaptisk av å se Morisco på omslaget, for den forrige historien han var med i, var ikke mye å skryte av og dessuten fryktelig lang. Når «El Brujo», dukker opp, kan vi jo forvente at det overnaturlige spiller en viss rolle. Og selv om jeg kan leve med litt overnaturlige elementer fra tid til annen, foretrekker jeg Tex Willer så realistisk som mulig.  I historien «Redselsberget» har manusforfatter Moreno Burattini  og tegner Michele Rubini hentet frem en velkjent figur fra moderne latinamerikansk folketro, den blodsugende chupacabraen. Nå kom riktignok de første rapportene om chupacabraen over 100 år etter Tex Willers tid, men det kan leve godt med om

  Olaf, Alfhild, Ingeborg og Hemming Würmstuggus Ibsen-prosjekt ruller videre, og også denne gangen har vi hentet frem et drama fra Ibsens tidlige, nasjonalromantiske periode, nærmere bestemt Olaf Liljekrans . Stykket ble skrevet i 1856 og oppført første gang i 1857. I bokform ble det ikke utgitt før i 1902. Dette er med andre ord ikke et av Ibsens hovedverker, og for meg er det helt nytt. Hva synes jeg så om dette skuespilllet? Se det, kjære leser, må De lese videre for å finne ut av!  Olaf Liljekrans henter inspirasjon fra middelalderballaden med samme navn, der protagonisten blir forsøkt fristet av alvedronningen til å ta del i alvedansen, og straffes med sykdom og død når han avslår. Sagnet om Jostedalsrypa er en annen viktig inspirasjonskilde. Og spør De, meg virker det også som Ibsen hadde Shakespeares En midsommernatts drøm i bakhodet mens han skrev dette stykket.   Ibsen benytter her både vers og prosa i dialogen litt om hverandre, uten at jeg gjenkjente noe spesielt mø

  Kæmpehøjen Henrik Ibsen 1850/1853/1904 De trodde kanskje vi hadde gjort oss ferdig med vårt Ibsen-prosjekt ? Det er jo en stund siden forrige gang . Men den gang ei! Nå er det på tide med enda et drama signert kjøpmannssønnen fra Skien. Denne gangen er det ungdomsverket Kæmpehøjen som står på programmet. Kømpehøjen ble ferdigskrevet og oppført i 1850, bare måneder etter utgivelsen av debutstykket Catilina . Denne omtalen baserer seg imidlertig ikke på originalversjonen, men på den kraftig omskrevne versjonen fra 1853. Selve boken jeg har lest, er en utgave fra 1904 (der stykket ble publisert sammen med Olaf Liljekrans ), som også har modernisert ortografi, i alle fall benyttes den moderne bolle-å. Dette er det første Ibsen-stykket i denne artikkelserien jeg ikke har lest fra før. Jeg leser den derfor med et jomfruelig og ikke så rent lite sultent blikk. Det nye og fremmede har jo noe forlokkende ved seg. Og jeg lar meg gjerne forføre. Kæmpehøjen er et kort stykke, ikke mer enn 40 s

  Vi er halvvejs ud i Maaneden der er oppkallet efter Roms ukronede Konge, Gallias Erobrer, Folkets Haab, Julis Cæsar, hvis tragiske død for alltid skal tilskrives den nedrige Brutus og hans kobbel af Svigefulde Hunde. Det er paa Tide at skrive nogle Linier om Modebilledet slig det arter sig på det Centrale Østlandet nu i disse Dage. Denne Text er baseret paa Observationer gort i Løbet af de sidste Par Uger på udvalgte Steder i Fylkerne Viken, Oslo og Vestfold og Telemark. Vi observerer at mange vælger en let Beklædning naar de skal bevæge sig udendørs. Man viser gerne Hud og væktlegger Comfort og Luftighed fremfor Isolation mod Elementerne. Kortermede Overdele og korte Bukser er populære Plag for tiden, især blandt Herrer, gerne supleret med Kasket og Solbriller. Qvinderne en kan paatræffe ude i Solen vælger gerne lignende Plag, men da udført i et mer feminint snit. Vi ser også at stadig fler sverger til Kjoler og Skørt i lette Materialer. Farvene skal være lyse, og mange, særlig det

  Idag, 14. juli, feirer franskmennene sin Fête de la Fédération til minne om stormingen av Bastillen i 1789, i Irak er det Republikkens dag , der man minnes avskaffelsen av monarkiet i 1958, og alle gode mennesker i vår del av verden forventes å markere den internasjonale dagen for «ikke-binære» med flagg og varme hyllester til de modige ungdommene som hverken vil være gutt eller pike i vår cis-normative verden. Her i Würmstuggu finner vi det imidlertid mer betimelig å markere at det idag er 90 år siden den tyske nasjonalsosialistiske regjeringen under ledelse av rikskansler Adolf Hitler formaliserte forbudet mot andre politiske partier enn NSDAP. Gjennom våren og sommeren 1933 ble de tyske partiene undertrykket og oppløst av myndighetene, først venstrepartiene, og så høyrepartiene. 14 juli 1933 ble Loven mot nydannelse av partier ( Gesetz gegen die Neubildung von Parteien)  vedtatt av regjeringen (som ikke lenger trengte å innhente Riksdagens godkjennelse av nye lover).  Ifølge den

  Mikhail Nesterov, «Den unge Bartoloeus’ visjon», 1889-1890 Mikhail Nesterov ble født i 1862 i byen Ufa i Ural. I løpet av sin karriere, som begynte å skyte fart på 1880-tallet, opparbeidet han seg status som en av Russlands fremste malere. Han er kjent for sine symbolistiske malerier, men også for sine mer tradisjonelle religiøse verker. Blant annet arbeidet han med utsmykking av St. Vladimir-katedralen i Kiev samt en rekke andre kirker og klostre i det russiske riket.  Dette maleriet forestiller scene fra barndommen til den russiske helgenen St. Sergius av Radonezj. St. Sergius, som gikk under navnet Bartolomeus før han avga munkeløftet, grunnla klosteret Troitse-Sergijeva Lavra i 1345. Dette skulle etterhvert bli det viktigste klosteret i Russland og Den russisk-ortodokse kirkes åndelige sentrum. På bildet ser vi den unge Bartolomeus, som møter en munk som står under et eiketre og ber. Han forteller munken at hans største ønske er å lære å kjenne de hellige skrifter. Problemet er

  Følgende tekst er ikke forfattet av en kunstig intelligens, men av en levende, organisk intelligens (og tilhørende fysisk kropp) med tilhørighet til Vestens kulturkrets, nærmere bestemt det nordvestlige Europa, og med «jeg» (og tidvis «vi») som foretrukket pronomen. De siste dagene har jeg lest noen tekster som har gitt meg noen tanker jeg vil gjøre rede for her. Det følgende skal ikke forstås som en underettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter. Vi begynner med I svarte skogen inne av Jon Fosse. Dette er ganske enkelt en dramaversjon av «romanen» Kvitleik , som vi tidligere har omtalt på Würmstuggu. Eller er Kvitleik romanversjonen av I svarte skogen inne ? Ikke vet jeg, og det samme kan det være, for selve historien er den samme, selv om skuespillformatet stiller andre krav enn romanen. Det handler i praksis om å eksternalisere og objektivisere en fortelling som i utgangspunktet fokuserer på det indre og den subjektive

  Würmstuggu har gjennom årenes løp viet en god del plass til den kristne kirke, Jesu Kristi mystiske legeme, og dens ledere og lærere, særlig i forgangen tid. Formålet med denne teksten er å gi leserne en oversikt over artiklene vi har publisert om kirkehistorie. Og ikke nok med det - teksten inneholder en rekke hypertekstuelle snarveier, såkalte «lenker». Klikk på ordene i oransje, og De vil, nærmest på magisk vis, få opp de aktuelle tekstene på skjermen.  Vi har skrevet om Åge Haukens bok om de apostoliske fedrene Ignatius av Antiokia og Polykarp av Smyrna , som led martyrdøden i det annet århundre. Vi har også skrevet om en påskepreken av den lilleasiatiske biskopen Meliton av Sardes  (eller snarere en bok av Oskar Skarsaune om nevnte preken) og om apologeten Justin Martyr , også de fra det annet århundre. Videre har vi skrevet om to av tekstene til kartageren Tertulian , den første teologen som skrev på latin. Skal vi bevege oss litt frem i tid, kommer vi ikke utenom biskop Niko

  AV HÅKON D. MYHRE De siste ukene har jeg lest det historiske verket Bekjennelser av kirkefaderen St. Augustin. Dette er et veldig sentralt verk i kristendommens historie og i historien til vesten generelt. Augustin var biskop i Hippo i Afrika fra 396 til sin død i 430. Han regnes som en av den katolske kristenhetens aller viktigste teologer. Den utgaven jeg har lest, er en engelsk oversettelse fra 2008 av Henry Chadwick, som også har skrevet en biografi om kirkefaderen. Bekjennelser er en slags selvbiografi. Den er adressert til Gud, som en serie med tilståelser om forfatterens eget syndige liv før han konverterte til kristendommen. Mesteparten av verket går gjennom livet hans, men de siste kapitlene går han inn i en eksplisitt teologisk diskusjon, særlig knyttet til tolkninger av Første Mosebok, kapittel 1.  I diskusjonen om livet snakker han om vennskap, sitt forhold til moren, karrieren i den romerske utdannelsessektoren, og sin intellektuelle reise. Augustin ble tidlig involve