Menneske, ikke maskin

 

Følgende tekst er ikke forfattet av en kunstig intelligens, men av en levende, organisk intelligens (og tilhørende fysisk kropp) med tilhørighet til Vestens kulturkrets, nærmere bestemt det nordvestlige Europa, og med «jeg» (og tidvis «vi») som foretrukket pronomen. De siste dagene har jeg lest noen tekster som har gitt meg noen tanker jeg vil gjøre rede for her. Det følgende skal ikke forstås som en underettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter.

Vi begynner med I svarte skogen inne av Jon Fosse. Dette er ganske enkelt en dramaversjon av «romanen» Kvitleik, som vi tidligere har omtalt på Würmstuggu. Eller er Kvitleik romanversjonen av I svarte skogen inne? Ikke vet jeg, og det samme kan det være, for selve historien er den samme, selv om skuespillformatet stiller andre krav enn romanen. Det handler i praksis om å eksternalisere og objektivisere en fortelling som i utgangspunktet fokuserer på det indre og den subjektive opplevelsen av virkeligheten. Her er det ikke rom for indre monolog, selv om hovedpersonens snakking med seg selv er en slags erstatning. Dessuten blir handlingen mer håndfast når den er skrevet for skuespillere på en scene. Den hvite skikkelsen, som så vidt jeg husker var kjønnsløs i romanen, er her en «yngre kvinne i kvit lang kjole». Rollen hennes er også mer sentral i skuespillet. Ellers er alt som det pleier å være i Fosses dramatiske univers, med tallrike «ganske kort pause», «bryt seg av» og replikker som begynner med «ja». Han gjør ikke mye nytt, nei. Han gjør ikke det. Men for all del, teksten er interessant lesning. Jon Fosse er en stenhård stilist enten han skriver romaner eller skuespill, og her er han like «on-brand» som han pleier å være. 

Jeg har også lest Thomas Lundboes ferske roman Den som jubler sist. Dette er en forfatter som er helt ukjent for meg, så jeg går til boken uten forventninger, og akkurat denne boken gir meg ikke akkurat lyst til å lese mer av ham. Dette er en ganske merkelig roman om norsk jernbanedrifts 175-årsjubileum. Handlingen er altså lagt til 2029, vi snakker altså om en slags science fictionroman, selv om det er ganske sparsomt med fremtidsteknologi. Vy skal feire jubileet med brask og bram. Det settes ned en kreativ komité som skal planlegge jubileet. De planlegger, kommer på en god idé, og jubileet gjennomføres. Og til slutt kysser de to mest sentrale karakterene hverandre. Historien er uryddig og uklart fortalt og mangler totalt nerve, karakterene er syltynne, og selv om jeg humret godt et par ganger, er humoren gjennomgående tam. Skal man skrive roman, bør man ha en konflikt, og skal man ha konflikt, bør man investere noe i karakterene. Det gjør ikke Lundbo. Boken kan minne litt om disse satiriske politiske romanene som var så populære for et tiår siden, men de var i det minste godt fortalt og fanget tidsånden. Det gjør ikke denne boken. Ærlig talt, hvem bryr seg om statlige jubileumsfeiringer? Epilogen, som omhandler en figur som forbindes med komitenedsettelser, tilfører romanen en avveksling fra det banale, men det er «too little, too late». Dette er visstnok første bind i en romanserie med tittelen «Siste nytt før sammenbruddet». Jeg kommer neppe til å lese fortsettelsen.

Til sist vil jeg nevne en tegneserieantologi jeg har lest. Fast Forward kom ut med tre nummer fra DC Comics’ eksperimentelle imprint Piranha Press i 1992. Det første nummeret inneholder en gripende og mesterlig utført historie av Grant Morrison og Dave McKean, teamet bak den banebrytende Arkham Asylum. «A Glass of Water» ble laget før McKean gikk seg vill i Photoshop, så den ser mye bedre ut enn det rælet han produserer idag. Selve historien er mye mer jordnær og realistisk enn det vi er vant med fra Morrison, men den berører temaer som er velkjente fra seriene hans. Utover et par historier fra Bob Rozakis, illustrert av henholdsvis Glenn Barr og Stephen DeStefano, samt en i det minste veltegnet «Epicurus the Sage»-historie av Sam Kieth og William Messner-Loebs, er det meste i disse heftene enten uinteressant, ubehjelpelig eller rent ut pinlig. Til og med Kyle Baker, som på dette tidspunktet hadde den formidable Why I Hate Saturn på rullebladet, skuffer med en fjollete zombiehistorie. Blant de mest kjente navnene som skuffer er David Quinn, Alec Stevens, Dean Motter, Brian Stelfreeze og Steve Purcell. Ellers er det for den meste ukjente navn her. Antageligvis amatører og nybegynnere, de fleste av dem. I det siste nummeret ser redaksjonen ut til å ha gitt opp tegneseriemediet, for her er halvparten av innholdet illustrerte prosafortellinger.

Vi avslutter med å påminne våre lesere om at denne teksten er skrevet av et menneske, ikke en maskin, og vi vil oppfordre våre menneskelige lesere til å bruke tiden sin på en hensiktsmessig måte. Hva med å gjøre rent, tjene penger, mosjonere, eller reprodusere? Noen finner også glede i å kommunisere med andre mennesker uten annen hensikt enn å kommunisere. 

Jon Fosse 

I svarte skogen inne

Samlaget, 2023

Thomas Lundbo

Den som jubler sist

Cappelen Damm, 2023

Fast Forward 1-3

Piranha Press/DC, 1992

Illustrasjon: John Belcastro 1953