Würmstuggu

Det er paa Tide at genrejse Gejstlighedens Privilegier. At samme Lov skal gælde for Guds Tjenere som for Almuen, er noget demokratisk Sludder der kun bidrager til Samfundsopløsning, Umoral og Anarki. Naar for Exempel sortmuskede Købmænd benytter Udlændinge uden Arbejdstilladelse som billig Arbeidskraft, er dét noget ganske andet end naar en fremstaaende Biskop køber Tjenester af en Quinde der behager ham og vekker hans præstelige Behov for moralsk Optræden og Selvtilfredstillelse. Da spiller det liden Rolle om hun mangler Arbejdstilladelse eller er blevet bedt om at forlade Landet af Embedsværket. En Biskop er tross alt en Biskop, med alt hvad det medfører af Hjertevarme og forfinede moralske Sentimenter, og slige Mænd stiller man ganske enkelt ikke for Retten.

Av Håkon Daniel Myhre Den mest suksessfulle artikkelen Boghossian , Lindsay og Pluckrose skrev var «Human Reactions to Rape Culture and Queer Performativity in Urban Dog Parks in Portland, Oregon», den mye omtalte hundepark-studien, publisert i Gender, Place and Culture , en journal om feministisk geografi. Dette er et såkalt Q1 tidsskrift i feltet, og var i 2017 regnet som en av toppskriftene innenfor sitt felt. [15]  Artikkelen fikk en kommendasjon for å være fremdragende. Det var også denne som brakte prosjektet fram i lyset, da den ble henvist til av New Real Peer Review . [16]  Deres sentrale tese var at hundeparker var et arnested for voldtekstkultur blant hunder, at homoseksualitet blant hunder ble undertrykt (av mennesker), og at det kunne gi en innsikt i hvordan man kunne trene menn ut av seksuell vold og fordommer. Deres egentlige formål med artikkelen var å se om de kunne komme unna med å trekke absurde og uetiske sammenhenger om dette styrket opp under konseptene

Av Håkon Daniel Myhre Sommeren 2017 vakte en underlig sak oppsikt i akademia. En artikkel kalt «The Conceptual Penis as a Social Construct” ble publisert i journalen Cogent Social Sciences . [1]  Denne artikkelen besto for det meste av tull, og ble ganske fort latterliggjort av folk som var kritiske til slik forskning. Det kom fort fram at den var skrevet av filosofen Peter Boghossian og matematikeren James Lindsay i et bevisst forsøk på å latterliggjøre kjønnsstudier. [2]  Dette var inspirert av den kjente «Sokal-bløffen», som var et forsøk av fysikeren Alan Sokal på å diskreditere postmodernismen ved å skrive en fiktiv artikkel om «kvante-tyngdekraft» i et postmodernistisk tidsskrift. I første omgang virket det som de hadde nådd sine mål, da denne (publiserte) artikkelen var noe eget. Den inneholdt veldig mange referanser til fiktive artikler i fiktive journaler, mange av disse produsert av den berømte post-modernist generatoren på internett. [3]  Men det var problemer med

Vi har mottatt et brev som vi først syntes var litt vanskelig å dechiffrere, men som vi etterhvert fant ut at var skrevet på nordlandsdialekt. Etter å ha fått hjelp av en venn som har tilbragt en del tid i vår nordligste landsdel, har vi fått oversatt brevet til alminnelig norsk. Vi publiserer det her: Hei! Vi er tre friske karer fra Nord-Norge som er [steike]* opptatt av dialekt. Ettersom vi er nordlendinger, er det særlig de herlige dialektene fra her oppe i nord vi bryr oss om. Vi lurer på en ting: Hvorfor skriver dere ikke mer på dialekt? Når dere skriver på vanlig norsk, blir det så flatt og blodfattig. Det blir litt mer temperatur og, ja, nesten mer poetisk om man skriver sånn som man snakker, særlig hvis man slenger inn litt saftig bannskap og lokale uttrykk, slik som vi nordlendinger er så kjente for. Da skjønner man at det er ekte mennesker som skriver. Dialekt er herlig! Så hva sier dere, hestekuker (som for de som ikke vet det, er en helt vanlig tiltaleform her oppe

Herunder vil jeg redegjøre for mitt inntrykk av to bøker som, hver på sin måte, handler om moral. Tegneserien om Tex Willer utforsker den praktiske moral i ei tid med relativt svak juridisk beskyttelse av mennesker og eiendom, i alle fall sammenligna med i dag, og Friedrich Nietzsche prøver å finne opphavet til de verdiene som utgjorde grunnlaget for den dominerende moralen i Europa på slutten av 1800-tallet, og som for så vidt framleis gjør det. Nå har jeg lest den siste utgava av Tex Willer , altså nummer 660. «Stilt til veggs» er andre halvdel av fortellinga som starta med «Ken Bowens andre liv» i forrige nummer. Forfatter er Pasquale Ruju , og tegner er Gianluca Acciarino . Würmstuggus faste lesere vil huske at jeg likte første episode godt, og jeg kan forsikre dere om at jeg oå ingen måte blei skuffa over denne avsluttende episoden. Her begynner det med at den forhenværende revolvermannen, men nå lovlydige Ken Bowen oppdager at kjæresten og adoptivsønnen har blitt kidnappa

Denne dagen i midten av november er det et heller ufyselig vær her i utkanten av kongeriket Norges strålende metropol Oslo, eller «tigerstaden», som vittige tunger tidvis kaller den. Mediebildet er som vanlig preget av fotballspilleres uttalelser om dette og hint, kjendiser og halvkjendisers gjøren og laden og, fremfor alt, prinsessens «kjæreste» og hans bok om manipulering av ånder, som likevel vil utkomme på et norsk forlag denne høsten, etter at det forlaget som opprinnelig skulle utgi boken, bestemte seg for ikke å utgi den likevel for et par uker siden. Dessuten fortsetter Kristelig Folkepartis formann sin tapre kamp mot samtidens snikende stråmenn, denne gang i form av ettbarnspolitikk. Jeg tenker at snart kommer oppslagene om fotballspillerne til å suppleres av skiløpere som uttaler seg, reagerer på andres uttalelser og skriver seg inn i historiebøkene dag ut og dag inn helt frem til vinterens snø kun er et blekt minne i sportsjournalistenes flyktige bevissthet.... Slik kunn

Stolte ørn! Brave fugl!  Stig ned og del med oss oss din gyldne sæd!  I kamp og vemod, vårt skjold mot verdens bedrageri. Dristige velgjører, forgyll våre drømmer! Fyll våre segl med din listige bris! Muntre utsending, fryktløse elsker! Du som behersker lysets sødme,  hvil dine vinger på våre nakne lemmer glinsende i middagssolen og herdet av århundrers tårer. Fremmed for alltid i vår midte! Foto: Bohuš Číčel/Wikimedia Commons

Politibyråmedlem Günter Schabowski erklærer at nye utreiseregler skal gjelde «ab sofort, unversüglich». Det er blitt 9. november igjen. Denne datoen er symboltung i nyere tysk historie. I 1938 representerte den noe nytt. Krystallnatten innledet en intensivering av nasjonalsosialistenes antijødiske politikk. Denne politikken kom som kjent til å kulminere med massedrap på jødene under annen verdenskrig.  51 år senere, i 1989 fikk datoen en ikke mindre signifikant symbolikk, men da som en avslutning, da Berlinmuren ble åpnet, og østberlinerne fikk muligheten til å vise sine myndigheter hva de egentlig mente om den sosialismen de hadde vært tvunget til å leve under i over 40 år. Endelig kunne de med en enkel spasertur til Vest-Berlin bekrefte for hele verden sosialismens svakhet og nasjonalismens styrke som samlende kraft. For dette var ikke bare slutten på den tyske sosialismen, men også starten på det gjenforente Tyskland. Et skrøpelig, vaklende imperium med Moskva som sentr

Würmstuggu har den siste tiden mottatt flere likelydende leserbrev fra forskjellige avsendere. Vi velger å presentere ett av dem: Kjære Wurmstuggu-redaksjon Mener dere virkelig at jeg som leser skal ta deres «blogg» seriøst? Etter hva jeg forstår, består redaksjonen kun av hvite menn med med høyere utdannelse, interesse for «vestlig kultur» (som om noe slikt finnes) og presumptivt heterofilt seksualliv. Ja, det har sågar kommet meg for øret at dere arbeider i utdanningssektoren, alle som en. På hvilken måte representerer dere det norske folk? Hvorfor skal vi i det hele tatt lese denne «bloggen»? Jeg bare spør. Med vennlig hilsen Lykke Leifsdatter Zachariassen 3112 Tønsberg (Vedlagt var et bilde av en naken mann ved en brønn. Red anm.) Takk for at du spør. Vårt mål er at Würmstuggu skal være en kilde til opplysning og adspredelse, og vi ser med takknemlighet og betydelig kjærlighet på enhver som klikker seg inn på denne siden. Vi vil særlig anmode leseren om

[Eit talande subjekt formulerer (ja, formulerer):] Og høyrer du meg snakke, er orda mine mest som metallisk slim som trenger seg fram gjennom alle opningar og fyller eitivart hulrom. Substanslaust, formlaust, målretta - aldri i ro. Eg snakkar ikkje om livet, men om vegane ut av det. Og om det seige stoffet som bind oss saman.  Illustrasjon: Pieter Brueghel den eldre