Av Håkon Daniel Myhre
Sommeren 2017 vakte en underlig sak oppsikt i akademia. En artikkel kalt «The Conceptual Penis as a Social Construct” ble publisert i journalen Cogent Social Sciences.[1] Denne artikkelen besto for det meste av tull, og ble ganske fort latterliggjort av folk som var kritiske til slik forskning. Det kom fort fram at den var skrevet av filosofen Peter Boghossian og matematikeren James Lindsay i et bevisst forsøk på å latterliggjøre kjønnsstudier.[2] Dette var inspirert av den kjente «Sokal-bløffen», som var et forsøk av fysikeren Alan Sokal på å diskreditere postmodernismen ved å skrive en fiktiv artikkel om «kvante-tyngdekraft» i et postmodernistisk tidsskrift. I første omgang virket det som de hadde nådd sine mål, da denne (publiserte) artikkelen var noe eget. Den inneholdt veldig mange referanser til fiktive artikler i fiktive journaler, mange av disse produsert av den berømte post-modernist generatoren på internett.[3] Men det var problemer med eksperimentet.
Den var opprinnelig sendt til Taylor & Francis-tidsskriftet NORMA: International Journal for Masculinity Studies, som forkastet det. Ifølge Boghossian og Lindsay ble de henvist derfra til Cognent Social Sciences, som Taylor and Francis også hadde eierinteresser i.[4] (Denne artikkelen ble formelt trukket tilbake av Cognent Social Sciences i juni 2019) Men dette var et såkalt «pay-to-publish»-tidsskrift, der forskere må betale for å publisere artiklene sine. Boghossian og Lindsay har åpenbart rett i at denne artikkelen aldri burde vært publisert, men «pay-to-publish»-tidsskrifter har en omfattende historie om å publisere dårlig materiale. Kanskje skulle ikke NORMA i det hele tatt henvist de videre, men redaksjonen hevdet etterpå at de hadde forkastet papiret umiddelbart, og at referansen videre ble gjort av et automatisk henvisningssystem, som de ikke hadde kontroll over.[5]
Alan Sokal selv veide også inn på kontroversen i The Chronicle of Higher Education. Her går han ganske nøkternt gjennom artikkelens poenger, dens svakheter, hva den viser og hva den ikke viser. Han kommer tilbake til at hovedsaken demonstrert var det lave nivået til slike «pay-to-publish»-tidsskrifter.[6] Når dette kom fram, bestemte Boghossian og Lindsay at de måtte tilbake til tegnebrettet, om de virkelig skulle lage en relevant demonstrasjon av svakhetene til «urett-studier».
De forsøkte seg på nytt, med Helen Pluckrose som medpartner. Denne gangen gikk de mer grundig til verks. De praktiserte noe som de selv kalte «refleksiv etnografi», hvor de forsøkte å lære seg hvordan feltene fungerte, gjorde seg kjent med litteraturen, og trente seg opp til å publisere papirer. Deres formål var å vise at om de henviste til de rette forfatterne, brukte de rette begrepene, og drev tilstrekkelig «lip-service» til ideologien, ville de kunne publisere argumenter som sa hva som helst. For å bevise dette tilstrekkelig la de ned noen grunnregler for hvor de skulle publisere. Deres viktigste regel var å ikke publisere i noen «pay-to-publish»-organer.[7]
De satte i gang med et omfattende arbeid, hvor de forsøkte å sette seg godt inn i feltene de skrev innenfor. Etter hvert begynte de å skrive og innsende artikler. I starten fikk de mange avslag, men de lærte av tilbakemeldinger og «forbedret» sine papirer. De hadde planer for ganske mye arbeide, men de ble til slutt avslørt av The Wallstreet Journal, etter at en av deres artikler hadde dukket opp på den satiriske twitterkontoen New Real Peer Review.[8]
Da de ble avslørt hadde de fått godkjent syv papirer, skjønt bare fire av disse hadde blitt publisert. Syv til var i varierende grader av revisjoner, og hadde fått en del kommentarer knyttet til seg. Bare seks papirer var blitt forkastet. Det papiret som endte opp på New Real Peer Review handlet om å trene menn som hunder for å unngå seksuellt uønsket atferd. Denne var utgitt i et tidsskrift om feministisk geografi. En annen sak som de fikk utgitt var en omskrivning av et kapittel av Hitlers Mein Kampf.[9]
Dette arbeidet fikk en ganske blandet mottagelse. Det var mange som støttet det, og mente det var en viktig avsløring på linje med den tidligere nevnte «Sokal-spøken» fra 90-tallet, mens andre var mer kritiske, og oppfattet saken som halvgjennomført og svak i sin metodologi.[10] Det var også mange som påpekte at bare to av tidsskriftene som sa ja til publikasjon som egentlig kunne kalles «førsterangs».[11] The Chronicle of Higher Education ba åtte akademikere skrive essays om saken, og der kom hele dette spennet fram.[12] Noen mente dette var en nødvendig korrektiv til dårlig forskning, andre mente dette var del av et konservativt angrep på høyere utdannelse. Det som kanskje er mest slående er polariseringen. De fleste standpunktene ser ut til å mene ganske sterke ting om dette arbeidet, og om det ikke er alle som ser på de som fullstendig skurker eller helter, er det ingen av de intervjuede (med ett hederlig unntak) som utrykker noen sterk tvetydighet hva gjelder arbeidet til trioen.
En annen tendens er en mangel på spesifikke kritikker. De som kritiserer Boghossian og co, tenderer til å forholde seg til abstrakte eller moralske forhold (eller begge deler), og benytter seg i veldig liten grad av konkrete kritikker av arbeidet deres. Det blir påpekt av en David Schieber, som skrev fagfellevurdering på en av artiklene, at han bevisst ønsket å gjøre sin tilbakemelding så oppmuntrende som mulig, selv om det var en forkasting. Han mente at de hadde sitert han uten kontekst, og at det fikk hans kommentarer til å virke fjernere og mindre kritiske enn de var. Men heller ikke han ville si akkurat hvilke sitater dette var, og hvordan de burde korrekt forstås. Carl T. Bergerstrøm hevder at akademia er ikke er satt opp til å oppdage svindlere, så lite var blitt lært. Dette hviler på argumentet om at Boghossian og co. primært snek seg gjennom med falske data og falske navn, som strider noe med hvordan de selv forstod sitt arbeide. Det mest kritiske essayet, skrevet av to kjønnsforskere, hevdet Boghossian og co. var del av dagens omfattende angrep på kjønns-studier og beslektede felt fra konservativt hold, og snakket om anonyme dødstrusler og myndighetenes angrep på uavhengig akademia i bl.a. Polen.
Når det er sagt, var det flere av Boghossians forsvarere som holdt seg på samme abstrakte tone. Mesteparten av disse er et angrep på nettopp oppfattet moralisme som Boghossians kritikere benytter seg av. Justin E. H. Smith skrev et langt angrep på en veldig snever kritikk av Boghossian knyttet til spørsmål om formell prosedyre, og legger ut om den lange historien til akademiske puss og rampestreker, også som middel til å bringe vitenskapen fremover.[13]
Men hvor går vi så herfra? Hva betyr dette? For å finne ut av dette, må vi gå litt nærmere inn på artiklene Boghossian og co skrev, hvor de sendte dem inn, hvordan de ble motatt, og kanskje viktigst, hvilke faktiske arbeider har de henvist til og brukt for å styrke sine egne argumenter?
Alle artiklene skrevet av Boghossian og co. var bygget rundt en sentral idé som var knyttet til deres bekymringer om urett-studier. Denne idéen var alltid veldig feilaktig, enten akademisk eller moralsk. Rundt denne ville de skrive en artikkel som benyttet seg av den eksisterende fagfellevurderte litteraturen til å rettferdiggjøre og argumentere for hovedtesen. De håpet at om de kom med de rette referansene, brukte det korrekte språket, og uttrykte de rette holdningene, kunne de få det meste gjennom. De mente åpenbart at dette ikke var kunnskapsproduksjon, men sofisme. De har innrømmet at de forfalsket data, men mener selv at dette ikke var det primære problemet med tekstene. Konklusjonene var enten horrible, absurde, eller ikke støttet av artiklenes argumentasjon.[14] Alle artiklene de skrev, og fagfellevurderingene av dem, er tilgjengelig på en google-disk som linkes til i deres artikkel i Areo.
[1] Lindsay and Boyle, “The Conceptual Penis as a Social Construct.”
[2] Boghossian and Lindsay, “The Conceptual Penis as a Social Construct.”
[3] “Communications From Elsewhere.”
[4] Boghossian and Lindsay, “The Conceptual Penis as a Social Construct.”
[5] normajournal, “Statement Regarding Hoax Article.”
[6] Sokal, “What the ‘Conceptual Penis’ Hoax Does and Does Not Prove.”
[7] Lindsay, James A., Boghossian, and Pluckrose, “Academic Grievance Studies and the Corruption of Scholarship.”
[8] Melchior, “Opinion | Fake News Comes to Academia.”
[9] Lindsay, James A., Boghossian, and Pluckrose, “Academic Grievance Studies and the Corruption of Scholarship.”
[10] Beauchamp, “The Controversy around Hoax Studies in Critical Theory, Explained.”
[11] Engber, “The ‘Grievance Studies’ Hoax Does Not Reveal the Academic Scandal That It Claims.”
[12] “What the ‘Grievance Studies’ Hoax Means.”
[13] “What the ‘Grievance Studies’ Hoax Means.”
[14] Lindsay, James A., Boghossian, and Pluckrose, “Academic Grievance Studies and the Corruption of Scholarship.”
Illustrasjon: Hanah Höch, 1919
Kommentarer
Legg inn en kommentar