Gå til hovedinnhold

Boghossian-affæren: Doggystyle - hundeparkstudien og spesisisme (2/7)


Av Håkon Daniel Myhre

Den mest suksessfulle artikkelen Boghossian, Lindsay og Pluckrose skrev var «Human Reactions to Rape Culture and Queer Performativity in Urban Dog Parks in Portland, Oregon», den mye omtalte hundepark-studien, publisert i Gender, Place and Culture, en journal om feministisk geografi. Dette er et såkalt Q1 tidsskrift i feltet, og var i 2017 regnet som en av toppskriftene innenfor sitt felt.[15] Artikkelen fikk en kommendasjon for å være fremdragende. Det var også denne som brakte prosjektet fram i lyset, da den ble henvist til av New Real Peer Review.[16] Deres sentrale tese var at hundeparker var et arnested for voldtekstkultur blant hunder, at homoseksualitet blant hunder ble undertrykt (av mennesker), og at det kunne gi en innsikt i hvordan man kunne trene menn ut av seksuell vold og fordommer. Deres egentlige formål med artikkelen var å se om de kunne komme unna med å trekke absurde og uetiske sammenhenger om dette styrket opp under konseptene om «giftig maskulinitet», «heteronormativitet» og implisert «bias».

Hovedsakelig var argumentet bygget rundt en analogi som knyttet forhold mellom hunder til forhold mellom mennesker. Den hadde bl.a. observert hvordan hann-hunder hadde stoppet «voldtekter» av andre hunder når de fikk ett elektrisk støt, og spekulerte om feministiske samfunnsinitiativer kunne fungere som et metaforisk «støt» mot menn, som trakk dem vekk fra «hegemonisk maskulintet» og begrenset deres støtte av voldtektskultur blant mennesker. Fagfellevurderingene tenderte til å fokusere på bruk av litteratur. Det var allerede en del arbeid gjort innenfor dette området, og særlig redaktøren av Gender, Place and Culture ønsket en større grad av tilknytning til denne litteraturen. De ble også bedt om å forholde seg mer til forholdet dyr/mennesker, menneskers undertrykking av dyr, og hva voldtekt innebar i denne konteksten. Det var også en fagfelle som virket overrasket over at den opprinnelige teksten så ut til å indikere at anvending av elektrisk støt mot hunder var akseptabelt, mens anvending mot aggressive menn ikke var det, og mente at denne forskjellsvurderingen (særlig siden dyr allerede var sårbare) måtte uttrykkes klart og forsvares i artikkelen. Det kan se ut som at forfatterne tok akkurat denne kritikken til seg. Det var ingen av fagfellene som nevnte at analogien brukt i konklusjonen, om at menn kunne, via følsomhetstrening, bli metaforisk sjokket til å behandle kvinner bedre, ikke var støttet i dataene i teksten.

Det var denne artikkelen som i størst grad ble kritisert for å bare ha løyet om empirien. Det er korrekt at empirien i artikkelen var funnet på, en problemene lå klart dypere.  Det største problemet med teksten som argument var at den ikke påviser eller egentlig argumenterer for noen kobling mellom den (påståtte) empirien og resultatet. Mao., selv om empirien hadde vært korrekt, ville ikke dette ledet til den konklusjonen artikkelen trenger. Hele premisset for artikkelen var søkt, og dette kommer videre fram i andre artikler som Boghossian og co. refererer til. Tematikken har vært del av en pågående samtale om spørsmål knyttet til rasisme og «spesisisme» (en betegnelse på urimelig forskjellsbehandling av dyr. Akkurat hva dette innebærer, er i stor grad avhengig av hva man tenker om dyrs moralske verdi). I fagfellevurderingen ble forfatterne bedt om å kikke på et spesialnummer av American Quarterly, et sentralt tidsskrift i Amerika-studier. Dette nummeret har tematikken «Species, Race, Sex», og etablerer en del av premissene som Boghossian og co. følger i skrivingen sin. Den foreslår å se på dyr/menneske relasjoner på samme måte som de allerede ser på relasjoner mellom «raser». Når jeg leser introduksjonen, blir jeg slått av at dette er et vanskelig felt å forholde meg til.[17] Bruken av fremmedord alene er noe som umiddelbart trer frem. «Interseksjoner», «akser», «hierarkisering», «vektorer for undertrykking» gir ett inntrykk av at en leser avansert fysikk, eller ingeniørstudier. «By spotlighting the particularity of each axis of power while also illuminating the structural relationships among axes, they deepen our understanding of the complexity, multidimensionality, messiness, and intractability of domination» er et eksempel på en setning i dette feltet.

Denne tendensen fortsetter i den omfattende introduksjonen, hvor to av bidragsyterne skriver en lengre dialog om volumet, sementerer dette inntrykket sterkt. Listen over tunge begreper vokser bare lengre, og inntrykket en sitter med er i stadig større grad at dette er «buzz-ord», av den typen korporasjoner er veldig glad i å slenge rundt, som «transformativ» eller «synergi». Eksempler er «naturkulturell» og «cokonstitusjon», førstnevnte, så vidt jeg kan se, betyr noe slikt som «definert/konstruert som natur av kultur», og sistnevnte ser ut til å være en alternativ formulering for «interseksjon», som skal være mindre konkret. Tross dette er det nå noe klarere hva formålet for dette arbeidet faktisk er. I realiteten er tematikken mye enklere enn den virker. De snakker om hvordan måten vi behandler og undertrykker dyr på er ikke bare analogt men sammenhengene med måten vi behandler andre mennesker, og deres formål er i stor grad å fjerne hierarkier fullstendig, også mellom dyr og mennesker. Det er deler av teksten som holder nesen opp ved mer «konvensjonell» dyreforskning, som ikke har som formål å «frigjøre» dyr. «What defines critical animal studies is that it is fiercely, unapologetically political. Critical animal studies scholars aim to end animal exploitation and suffering and have little patience for work that just happens to be about animals», sies det.

At dette er politisk hevdes med en del stolthet, og studiene de gjør virker mer som en metode for dette målet. De er opptatt av dyrevelferd og «kjærlighet», ved deres egen innrømmelse, til dyr. De er også opptatt av å samkjøre dette med de forskjellige andre «frigjøringsbevegelsene» som eksisterer. I en del av teksten snakker de om hvordan de har forholdt seg til «motstand» de har møtt. De referer til motstand fra de som mener «undertrykkelse ikke er et problem», slik de uttrykker det (at deres eneste referat her er til en tale fra en «tea-party»-aktivist sier kanskje noe om hvor alvorlig de tar slike synspunkter»), men de er en del mer interessert i de som er redd for at fokus på dyr tar vekk fokus fra «viktigere» ting. «It starts to look like various supremacies (racism, speciesism, sexism, homopho bia, etc.) are so closely intertwined in thought and deed that they will persist together or be interrupted together, not singly,» heter det, i en lengre forklaring på hvorfor de bruker interseksjonalitet som rammeverk.

De viser til kjente postmoderne tenkere som Jacques Derrida og feminister som Judith Butler. De er også åpne på at en god del av tekstene i volumet tenderer mot det utopiske. De ser ut til å forstå seg som aktivister først og akademikere etter det, om de i det hele tatt oppfatter disse rollene som forskjellige. «I also have an activist sort of inspiration when it comes to species; not only do I wish for more freedom and less suffering for all the creatures whose experience of aliveness involves both freedom and suffering, but I also align myself with efforts to try to think healing for the planet and conscious evolution for humans (one of these efforts is, for me, importantly represented by Marxism),» uttaler Carla Freccero. Her kommer óg en direkte henvisning til marxisme.[18]

De ser likevel ut til å ha øyeblikk av refleksjon rundt dette. «I wonder what gets elided in our pursuits of social and political change and what can be charted, measured, calibrated “objectively”,» skrives det, og dette kan indikere en følelse av at det er en konflikt her. Det er alltid en mulighet for at man kommer til gale konklusjoner, og det bekymrer Freccero, bl.a. hva gjelder abortspørsmålet. Likevel kan man ikke ta pause. Man må ta avgjørelse og velge retning, mot all undertrykking, i deres syn.

Hva gjelder tekstene i volumet, spriker de kraftig, som redaktørene jo påpeker. Dette er klart et interdisiplinært prosjekt, og her er de fleste «-studie»-feltene representert. Den åpner med en slags novelle om menneskehetens (eller hvert fall europeernes) historie sett fra perspektivet til rottene som har fulgt oss over alt.[19]

Etter denne introduksjonen er volumet delt i fire seksjoner. Den første, «History and Empire», går i dybden på en del historiske perioder, sett i lys av den teoretiske vinklingen de legger på dette. Denne inneholder artikler om forholdet mellom antislaveri-bevegelsen i USA og dyrevernkampanjer,[20] sammenhengen mellom anti-grusomhet (anti-cruelty) lover, sivilisasjonsforståelse og imperiebygging i Vesten,[21] og hanekamper og nasjonalisme.[22] Alle disse artiklene er fylt av de overnevnte tendensene, men de inneholder også veldig mye empirisk materiale, basert på studier av disse fortidige bevegelsene. 

Den neste seksjonen heter «Intersections», og det er her det begynner å bli litt underlig. Det er tre artikler i denne seksjonen, den første om sjimpansevelferd i USA,[23] den andre om en kriminalsak om hundeslagsmål i Virginia som gikk nasjonalt grunnet profilen til tiltalte,[24] og den tredje om tv-serien True Blood og dennes implikasjoner for andre arters rettigheter.[25] De fortsetter tematikken fra de tidligere artiklene, med et større fokus på det politiske. Deres språkbruk er både frustrerende og fascinerende. Frustrerende fordi det ofte er veldig vanskelig å forstå hva forfatterne faktisk mener, men også fascinerende, for det snakker til deres tendens til å trekke ting inn i veldig spesielle sammenligninger, som jeg ikke tror de fleste ville gjort. Ta f.eks. «…we read the chimpanzee sanctuary as a pragmatic yet constrained solution that focuses on the humane reform of captivity by marshaling feminized human labor to administer the surplus, nonlaboring time of captive chimpanzees.» Hvorfor er dette arbeidet feminisert? Denne seksjonen dreier seg mest om hvordan tidligere tiders fokus på «humanisme» for frigjøring ikke fungerer når man forholder seg til dyr. Hovedpoenget ser ut til å være et ønske om å grunne frigjøring i forskjell fremfor likhet. I stedet for å overbevise «undertrykkerne» om det de har til felles med de «undertrykte», insisterer den på å vektlegge forskjellene som viktige. 

Den tredje seksjonen, «Becoming», trekker dette poenget ut mot sin naturlige konklusjon. Her dreier det seg om forskjeller, forandringer og grenser. Her kommer begrepet «Queerness» for alvor fram, særlig i artikkelen «Orthodox Transgressions: The Ideology of Cross-Species, Cross-Class, and Interracial Queerness in Lucia Puenzo's Novel El niño pez (The Fish Child)».[26] Det er nedbrytningen av grenser som gir frigjøring, og ved dette vil kanskje strukturer av undertrykking elimineres. Dette gjøres ikke uten problematisering, særlig av ideen om at mennesker kan vite hva dyr faktisk mener. I den overnevnte heter det «(The novel The Fish Child)…, also illustrates some of the central challenges and desires of animal studies, particularly those involved in overcoming humanism, sexism, and racism.» Her legges formålet klart frem, med en sidestilling av humanisme med sexisme og rasisme, samt en klar misjons-beskrivelse av feltet. 

Den siste seksjonen, «Afterword: Moving Ahead», inneholder bare en artikkel, «Vegans, Freaks and Animals: Toward a new table fellowship».[27] Dette er en personlig reflektering av en rullestolbundet veganer om sin sosiale isolasjon knyttet til matvalg på en fin middag. Et veldig pussig innslag i et topprangert tidsskrift, skjønt det virker som et passende valg gitt resten av dette nummeret.

[15] “Journal Rankings on Gender Studies.”
[16] Melchior, “Opinion | Fake News Comes to Academia.”
[17] Banet-Weiser, Sarah, “Editors Note.”
[18] Kim and Freccero, “Introduction: A Dialogue.”
[19] Fowler, “Us.”
[20] Fielder, “Animal Humanism: Race, Species, and Affective Kinship in Nineteenth-Century Abolitionism.”
[21] Deckha, “Welfarist and Imperial: The Contributions of Anticruelty Laws to Civilizational Discourse.”
[22] Davis, “Cockfight Nationalism: Blood Sport and the Moral Politics of American Empire and Nation Building.”
[23] Hua and Ahuja, “Chimpanzee Sanctuary: ‘Surplus’ Life and the Politics of Transspecies Care.”
[24] Glick, “Animal Instincts: Race, Criminality, and the Reversal of the ‘Human.’”
[25] Hudson, “‘Of Course There Are Werewolves and Vampires’: ‘True Blood’ and the Right to Rights for Other Species.”
[26] Macaya and González, “Orthodox Transgressions: The Ideology of Cross-Species, Cross-Class, and Interracial Queerness in Lucía Puenzo’s Novel ‘El Niño Pez (The Fish Child).’”
[27] Taylor, “Vegans, Freaks, and Animals: Toward a New Table Fellowship.”


Illustrasjon: Sarah Catherine Martin

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et