Würmstuggu

  Det har seg altså slik at jeg leste Tine Jarmila Sirs diktsamling Om igår, 30. oktober 2022, tre år etter at den ble utgitt på Flamme Forlag, og at jeg, ettersom boken fremdeles står meg ganske friskt i minnet, mener jeg har noe, om enn ikke nødvendigvis noe signifikant, å si om boken. Boken handler om selvmord, et tema jeg ikke bare synes er ubehagelig å lese om, men som jeg synes det er enda mer ubehagelig å uttale meg om. Det har blant annet å gjøre med at selv om flere i min omgangskrets har valgt å avslutte livet, har det heldigvis aldri skjedd med mine aller nærmeste. Og denne boken handler om selvmord i nærmeste familie.  Det lyriske jeget - som jeg formoder er identisk med forfatteren selv - har mistet sin mann, og alle diktene kretser rundt dette temaet. Hva gjør man etter selvmordet, hvordan tenker man, og hva slags følelser blir man nødt til å kjenne på etter en slik tragisk hendelse? Sir er ikke ute etter å si noe universelt om temaet, men velger heller å være personlig.

Italias mattradisjoner er viden kjent og beundret i nær sagt hele verden. Folkelynne, klima, geografi og ikke minst historiske forhold har gjennom århundrene skapt en kultur for mat som krever de beste råvarene, og det er en ressurs Italia er rik på. Men først og fremst er det den omhyggelige bearbeidingen av råvarene som fremtryller de vidunderlige smakene vi forbinder med det italienske kjøkkenet. Jeg tror ikke jeg kjenner en eneste person som ikke setter pris på en god porsjon pasta, enten det er snakk om macaroni , spaghetti eller den populære retten lasagne . Og hva er vel vår egen risgrøt mot italienernes risotto ?  Men en rett troner over alt annet som kommer fra det italienske kjøkken. Jeg snakker selvfølgelig om den syditalienske spesialiteten pizza . Pizzaen kan beskrives som den perfekte kombinasjonen av hvete, Europas viktigste næringskilde gjennom tusenvis av år, tomat, den mest smakfulle av Den nye verdens vekster og ost laget av den hviteste bøffelmelk. Dandér med litt

  Me har fått eit brev frå ein lesar som stillar nokre viktige spørsmål. Nynorsken var skrekkeleg, så me har tatt tillate oss å rette opp dei verste feila med omsyn til grammatikk og ortografi. Kjære Würmstuggu Eg står i eit frykteleg dilemma. Og eg trur ikkje eg er den einaste som tenkjer på dette. Kan eg med god samvit halde fram med å bruke den populære mikrobloggtenesta Twitter no som ho har blitt kjøpt opp av Elon Musk? Og kva skal eg gjere med bilen min?  Etter at Musk byrja å kome med trugsmål om å kjøpe opp Twitter i våres, og la fram sine ambisjonar om å slutte å røkte innhaldet der, har det gått meir og meir opp for meg at han er ein fascist som under dekke av  «ytringsfridom», kva no der inneber i vår tid, og «meiningsutvekskling», har som føremål å skape splid og hat blant menneska og leggje til rette for auka rovdyrskapitalisme i verda. Farlege stemmer skal ikkje lenger utestengast, og det skal etter kva eg forstår, ikkje lenger vere grenser for kva ein kan skrive der. Ja,

  Svanhild Amdal Telnes Å jage ein hjort i døden Gyldendal, 2021 Som dei fleste diktsamlingar du kan lese om på denne nettstaden, var ikkje Å jage ein hjort i døden ei bok eg aktivt søkte opp då eg vitja det kommunale biblioteket på plassen der eg bur her om dagen. Ho stod på hylla for nye diktsamlingar og lyste mot meg i all sin beige prakt, og av di eg somme stunder, og kan hende særleg når eg er på biblioteket, er ein spontan person, var det nett denne boka som blei med meg heim nett denne dagen i oktober 2022.  Boka er ei samling korte tekstar som fortel ei historie om ei jente som lever i eit lite øysamfunn som har vendt ryggen til sivilisasjonen med alt kva det inneber av teknologi, familiestrukturar og, framfor alt, fortida. Dette er eit hardt liv som ikkje ser ut til å passe heltinna vår særleg godt. Far og mor er fråverande eller ikkje-eksisterande, og familien er erstatta av ei mengd anonyme «tanter» og «onklar». Det einaste familiemedlemmet me vert kjent med, er storebroren

  Tex Willer nr. 698 «Mysterier i San Fransisco» av Mauro Boselli og Raul & Gianluca Cestaro Egmont, 2022 Andre episode av den store Mefisto-sagaen er ute, og det er på tide med en kritisk vurdering av «Mysterier i San Fransisco». Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.  I denne episoden får vi en god miks av mystikk, action og godt gammeldags detektivarbeid, der våre venner etterhvert peiler seg inn på sporet av Mefisto, som viser seg å ha ganske grandiose planer. I storbyen San Fransisco er våre helter er ute av sitt rette element, og dette skaper endel artige replikker og plasserer dem i noen situasjoner vi ikke er vant til å se dem i. En annen ting vi ikke ser så ofte i denne serien, er magi og overnaturlige elementer, og det er det mye av her, selv om noe av det har mer å gjøre med hallusinogene narkotiske stoffer, enn med sort magi per se. Men Tex Willer har jo egentlig

  Hei, og vel møtt til Würmstuggu. Husker du for et års tid siden da vi snakket om Sumaya Jirde Alis siste diktsamling Når jeg ser havet, slokner lyset ? Idag har vi funnet frem en bok hun skrev for flere år siden, nemlig Melanin hvitere enn blekemiddel  fra 2018. Det er denne vi skal snakke om her.  Hva er «melanin», spør du kanskje? Jo, melanin er et slags farvestoff, eller pigment, som det også kalles, som finnes i huden. Det er melanin som avgjør hva slags hudfarve mennesker får. Og dette med hudfarve og rase er veldig, veldig viktig for Sumaya.  Når hun har gitt boken tittelen «Melanin hvitere enn blekemiddel», bruker hun et litterært virkemiddel som heter «kontrast». Det betyr at man bruker et begrepspar som står i et slags motsetningsforhold til hverandre. Dette virkemiddelet kan skape enn pussig og overraskende effekt. Men hvorfor bruker hun ordet «blekemiddel»? Sumaya, som kommer fra et land i Afrika som heter Somalia, er glad i å bruke ordet «blendahvit» når hun snakker om m

  Kiszczak (til venstre) i hyggelig passiar med Erich Mielke og Erich Honecker. Idag er det 97 år siden Polens siste kommunistiske statsminister ble født. Yes siree, den polske offiseren og politikeren Czesław Kiszczak ble født den 19. oktober 1925.  Etter annen verdenskrig meldte Kiszczak seg inn i Det polske arbeiderparti og bestemte seg for å vie sitt liv til utbredelsen av den marxistisk-leninistiske lære. Samtidig startet han sin militære karriere, en karriere som med tid og stunder skulle bringe ham til maktens tinder.  I det nye, sosialistiske Polen viste han seg å være en kapabel offiser som utførte sine arbeidsoppgaver på en effektiv måte. I 1973 ble han utnevnt til general, og i kriseåret 1981 fikk han posisjonen som innenriksminister, en av de viktigste postene i regjeringsapparatet. Som innenriksminister og medlem i Woiciech Jaruzelskis militærjunta hadde Kiszczak ansvaret statens og regimets sikkerhet, og særlig iverksettelsen av unntakstilstanden 1981-83 og represjone

  Det får du ikke noe svar på her, for denne bloggen skyr alle temaer som kan oppfattes som kontroversielle, selv av de mest marginale, ytterliggående minoriteter med de mest aparte meninger. Denne teksten handler nemlig om litteratur.  På min tur innom det kommunale biblioteket idag plukket jeg med meg et par bokutgivelser innen genren «lyrikk». Hva som fikk meg til å velge nettopp disse bøkene, er ikke godt å si. Av og til lar jeg omstendighetene diktere mine handlinger uten å grunne noe videre over dem. Hvis du lurer på hva jeg nå etter å ha lest dem synes om disse diktsamlingene, vil du få et svar, om enn ikke nødvendigvis et tilfredsstillende et, om du leser videre i denne teksten.  Den første av disse to bøkene jeg leste, har tittelen Overlys Underlys og er ført i pennen av en for meg ukjent herre (formoder jeg, skjønt i vår tid kan man aldri være sikker) ved navn Jan Ove Ulstein, som skriver korte dikt i den statssubsidierte målformen «nynorsk». Han skriver såkalte frie vers, a

  Janne-Camilla Lyster Figurer Tiden, 2021 Würmstuggu er et av få steder på den norskspråklige delen av internettet som tilbyr anmeldelser av ny, norsk lyrikk uten betalingsmur. Herunder følger en omtale av Janne-Camillas Lysters siste diktsamling Figurer . Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter. Diktsamlingen Figurer består av 63 dikt som ifølge omslaget «er fylt av bemerkelsesverdige hendelser og bilder [som] refererer til noe som er i ferd med å viskes ut, eller som ennå ikke har blitt synlig». Omslagsteksten utdyper Lysters poetiske prosjekt ytterligere uten at vi skal gå nærmere inn på det her, men uansett hvordan man pakker det inn, synes hovedpoenget å være at diktene mangler substans. For man skal lete lenge etter mening i disse tekstene.  Av de 63 diktene er 26 på én linje, mens ytterligere fire er like korte, men brutt opp med linjeskift. Innholdet er vanskelig å få fat

  Den 80-årige Aleksandra Kollontaj  ser seg tilbake i livet  - og gjenopplever glimt av glede møtene med Norge og nordmenn Aleksandra Kollontaj, født 1872 - død 1952 - en av de største kvinner det 20. århundre har fostret - var nær knyttet til vårt land - åndelig talt nær norsk… Slik begynner Martin Nags dokumentariske skuespill «Kollontaj» fra 1982. Som man skjønner av tittelen, omhandler dramaet den russiske adelskvinnen og bolsjeviken Aleksandra Kollontaj . Ingen som har gjort seg litt kjent med den norske marxistbevegelsen på 1900-tallet, kan unngå å ha blitt forbløffet av våre hjemlige sosialisters idolisering av  Kollontaj . Årsaken er selvfølgelig at hun tilbragte noen år i Norge både før og etter den sosialistiske revolusjonen, først som agent for Det russiske sosialdemokratiske partis bolsjevik-fløy under første verdenskrig, og siden som diplomat for den nye Sovjet-staten. Hun var  ganske enkelt «norgesvenn» adskillige tiår før Earl Hyman , Horst Tappert og Ben Adams .  De

  Vi mottar som kjent en god del brev fra leserne med spørsmål til våre spørsmålsrunder. Også denne gang er det redaktør Dalberg som står for svarene, for redaksjonssekretær Myhre har nok en gang prioritert piker vin og sang fremfor ærlig redaksjonsarbeid. Her er et utvalg spørsmål som vi har mottatt den siste måneden og selvfølgelig våre svar. Takk til våre ivrige lesere TerfStalker, Dag_Herbjørnsrud, AhmedAli, AlexE, Cyborg99, Chille_Pia, Sondre Ulstad og søstrene Grønnvik for spørsmål. Har De noen formening om hvilken retning klesmoten kommer til å ta de nærmeste månedene? Sannsynligvis vil vi se en dreining mot mer og tykkere tekstiler, tyngre sko og mer bruk av accessoirer som hansker, skjerf og luer i tiden fremover. Kan du anbefale en film du nylig har sett? Igår så jeg den tyske filmen «Stalingrad» fra 1993. Filmen er regissert av Joseph Vilsmaier og handler om en tysk militærtropp som deltar i stridighetene i Stalingrad 1942/43. Filmen er skildrer krigens brutalitet på en over

  Før De haster videre med dagens gjøremål, vil vi i Würmstuggu-redaksjonen gjerne anbefale et par musikkalbum som vi anbefaler Dem å lytte på om De liker tung, gitarbasert rock med moderat tempo, raffinert arrangement og sofistikerte melodier.  De siste dagene har vi nemlig hørt på den nye platen til det svenske bandet Sagor som leder mot slutet . Platen, som etter debuten «I» og oppfølgeren «II», har fått det velklingende navnet «III» og om den ikke slår de tidligere platene ned i støvlene, er den i alle fall minst like god som dem. SSLMS har ikke gjort noe utpreget nytt i forhold til sitt gamle materiale, men fortsetter i det samme doompregede, instrumentale postrock-landskapet som før. Musikken er stemningsfull, både oppløftende og melankolsk på samme tid, og full av intensitet. De ganske komplekse komposisjonene toppes med flotte melodier som trykker på alle de riktige knappene. Vel verdt å sjekke ut om man liker atmosfærisk heavyrock med hjerte og hjerne. Og med tanke på hvor ma

  Ved Mjøsen, dit Fædrelands Hjerte, høitbankende under  Heidmarkens fulde Bryster, hvor Helgeøe hænger, sød som Moderbarmens Rubinkrone, Drengens Ydunsæble  Henrik Wergeland Vi er kommet til oktober, eller würmtober, som vi i Würmstuggu-redaksjonen liker å kalle denne andre høstmåneden, den som for alvor bærer bud om årstiden vi har i vente. Ja, jeg har begynt å ikle meg plagg jeg ikke ville drømt om å gå med for en måned siden. Herunder følger noen kjappe omtaler av noen tegneserier jeg har lest i det siste. Ingen av dem er nye, men hva gjør vel det? Man er da i det som statistisk sett kan kalles «midt i livet», og all erfaring tilsier at gamle greier er minst like bra som nye greier.  Jeg har lest nr. 3 av forrige tiårs gjenopptrykk av Pionér , eller «Storia del West», som serien heter på italiensk, Gino D’Antonios ambisiøse tegneserie om De forente staters kolonisering av det nordamerikanske kontinentet. I dette nummeret har vi kommet til den texanske revolusjonen og det berømmeli