Gå til hovedinnhold

Om Tex Willers kvaliteter og farene ved å lese denslags

 


Tex Willer nr. 698

«Mysterier i San Fransisco»

av Mauro Boselli og Raul & Gianluca Cestaro

Egmont, 2022


Andre episode av den store Mefisto-sagaen er ute, og det er på tide med en kritisk vurdering av «Mysterier i San Fransisco». Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter. 


I denne episoden får vi en god miks av mystikk, action og godt gammeldags detektivarbeid, der våre venner etterhvert peiler seg inn på sporet av Mefisto, som viser seg å ha ganske grandiose planer. I storbyen San Fransisco er våre helter er ute av sitt rette element, og dette skaper endel artige replikker og plasserer dem i noen situasjoner vi ikke er vant til å se dem i. En annen ting vi ikke ser så ofte i denne serien, er magi og overnaturlige elementer, og det er det mye av her, selv om noe av det har mer å gjøre med hallusinogene narkotiske stoffer, enn med sort magi per se. Men Tex Willer har jo egentlig alltid hatt en fot i «weird western»-genren, så det fungerer fint som variasjon fra de mer «realistiske» eventyrene. Tegningene til Cestaro-brødrene er akkurat like briljante som i forrige episode, og Bosellis historie er engasjerende og lett å følge. Persongalleriet er veldefinert, og vi møter flere gjengangere fra serien her. Og Claudio Villas slående omslagsillustrasjon gir en god pekepinn på hva slags historie dette er. [PLRR PLRRR PZZZZZZZZZZZZZZ PZZZZZZZZZZ PZZZZZZZZZZZZ] 


Her kom det visst inn en fax. La oss se hva det står:



Kjære Würmstuggu


Vi er et politisk bevisst ektepar som er lidenskapelig opptatt av  oppseding av befolkningen og lutring av kulturen i tråd til moderne progressive prinsipper. Etter vårt syn har har populærkulturelle underholdningsprodukter avgjørende betydning for samfunnsmoralen. Derfor ønsker vi herved å uttrykke vår bekymring når det gjelder det populære tegneserieheftet Tex Willer, en publikasjon som stadig er gjenstand for kritiske vurderinger på denne «bloggen». Da vi leste det siste nummeret av denne serien, tenkte vi først at det jammen er bra at den tar opp psykisk helse, et av vår tids store temaer, men skuffelsen vår ble stor da vi så at ord som «sinnssyk», «gal» og «galehus» ble brukt i replikkene. Forfatteren ser ikke ut til å ha fått med seg at disse ordene idag regnes avlegs og til og kan virke støtende på folk med psykiske lidelser. Videre registrerer vi at det håpløst utdaterte ordet «indianer» blir brukt. De som har fulgt litt med de siste fem årene, bør ha fått med seg at dette ordet idag anses som nedlatende kolonialistisk og rasistisk. Det gjør selvfølgelig ikke saken bedre at en av figurene bruker ordene «ugh» og «woah» gjentatte ganger. Dette er som kjent uttrykk som brukes for å karikere språket til urfolkene i Nord-Amerika og dermed fremstille disse flotte og stolte naturmenneskene som primitive stereotypier. Vi er også kritiske til demoniseringen av psykiatrien og den tilsvarende idealiseringen av politiet og deres voldsbruk i kamp mot de svakeste i samfunnet, her eksemplifesert ved kinesiske immigranter og psykiatriske pasienter. Vi håper dere også ser de problematiske sidene ved denne tegneserien og velger å bruke deres makt som forbrukerveiledere til å advare leserne mot å lese den. 


Med vennlig, men foruroliget hilsen

Janne og Olaus Ødegård-Larsen

Sandefjord


Tja. Hva skal man si? Nuvel. Hvis man setter pris på solid utførte westerntegneserier med begge bena godt plantet i den rike Bonelli-tradisjonen, kan man trygt kjøpe og lese Tex Willer nr 698. Jeg kjedet meg i hvert fall ikke under lesningen av dette nummeret. Men når det er sagt, kan det alltids tenkes at neste episode skuffer. Det er jo alltid er alltid en risiko når man leser føljetonger. Og det er en risiko jeg er villig til å ta. Derfor kommer jeg også til å plukke opp nr. 699 når det dukker opp i bladhyllene.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og forlag. Boken

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H