Tex Willer nr. 698
«Mysterier i San Fransisco»
av Mauro Boselli og Raul & Gianluca Cestaro
Egmont, 2022
Andre episode av den store Mefisto-sagaen er ute, og det er på tide med en kritisk vurdering av «Mysterier i San Fransisco». Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.
I denne episoden får vi en god miks av mystikk, action og godt gammeldags detektivarbeid, der våre venner etterhvert peiler seg inn på sporet av Mefisto, som viser seg å ha ganske grandiose planer. I storbyen San Fransisco er våre helter er ute av sitt rette element, og dette skaper endel artige replikker og plasserer dem i noen situasjoner vi ikke er vant til å se dem i. En annen ting vi ikke ser så ofte i denne serien, er magi og overnaturlige elementer, og det er det mye av her, selv om noe av det har mer å gjøre med hallusinogene narkotiske stoffer, enn med sort magi per se. Men Tex Willer har jo egentlig alltid hatt en fot i «weird western»-genren, så det fungerer fint som variasjon fra de mer «realistiske» eventyrene. Tegningene til Cestaro-brødrene er akkurat like briljante som i forrige episode, og Bosellis historie er engasjerende og lett å følge. Persongalleriet er veldefinert, og vi møter flere gjengangere fra serien her. Og Claudio Villas slående omslagsillustrasjon gir en god pekepinn på hva slags historie dette er. [PLRR PLRRR PZZZZZZZZZZZZZZ PZZZZZZZZZZ PZZZZZZZZZZZZ]
Her kom det visst inn en fax. La oss se hva det står:
Kjære Würmstuggu
Vi er et politisk bevisst ektepar som er lidenskapelig opptatt av oppseding av befolkningen og lutring av kulturen i tråd til moderne progressive prinsipper. Etter vårt syn har har populærkulturelle underholdningsprodukter avgjørende betydning for samfunnsmoralen. Derfor ønsker vi herved å uttrykke vår bekymring når det gjelder det populære tegneserieheftet Tex Willer, en publikasjon som stadig er gjenstand for kritiske vurderinger på denne «bloggen». Da vi leste det siste nummeret av denne serien, tenkte vi først at det jammen er bra at den tar opp psykisk helse, et av vår tids store temaer, men skuffelsen vår ble stor da vi så at ord som «sinnssyk», «gal» og «galehus» ble brukt i replikkene. Forfatteren ser ikke ut til å ha fått med seg at disse ordene idag regnes avlegs og til og kan virke støtende på folk med psykiske lidelser. Videre registrerer vi at det håpløst utdaterte ordet «indianer» blir brukt. De som har fulgt litt med de siste fem årene, bør ha fått med seg at dette ordet idag anses som nedlatende kolonialistisk og rasistisk. Det gjør selvfølgelig ikke saken bedre at en av figurene bruker ordene «ugh» og «woah» gjentatte ganger. Dette er som kjent uttrykk som brukes for å karikere språket til urfolkene i Nord-Amerika og dermed fremstille disse flotte og stolte naturmenneskene som primitive stereotypier. Vi er også kritiske til demoniseringen av psykiatrien og den tilsvarende idealiseringen av politiet og deres voldsbruk i kamp mot de svakeste i samfunnet, her eksemplifesert ved kinesiske immigranter og psykiatriske pasienter. Vi håper dere også ser de problematiske sidene ved denne tegneserien og velger å bruke deres makt som forbrukerveiledere til å advare leserne mot å lese den.
Med vennlig, men foruroliget hilsen
Janne og Olaus Ødegård-Larsen
Sandefjord
Tja. Hva skal man si? Nuvel. Hvis man setter pris på solid utførte westerntegneserier med begge bena godt plantet i den rike Bonelli-tradisjonen, kan man trygt kjøpe og lese Tex Willer nr 698. Jeg kjedet meg i hvert fall ikke under lesningen av dette nummeret. Men når det er sagt, kan det alltids tenkes at neste episode skuffer. Det er jo alltid er alltid en risiko når man leser føljetonger. Og det er en risiko jeg er villig til å ta. Derfor kommer jeg også til å plukke opp nr. 699 når det dukker opp i bladhyllene.
Kommentarer
Legg inn en kommentar