Heidmarkens fulde Bryster

 

Ved Mjøsen, dit Fædrelands Hjerte, høitbankende under 

Heidmarkens fulde Bryster, hvor Helgeøe hænger,

sød som Moderbarmens Rubinkrone, Drengens Ydunsæble 

Henrik Wergeland

Vi er kommet til oktober, eller würmtober, som vi i Würmstuggu-redaksjonen liker å kalle denne andre høstmåneden, den som for alvor bærer bud om årstiden vi har i vente. Ja, jeg har begynt å ikle meg plagg jeg ikke ville drømt om å gå med for en måned siden. Herunder følger noen kjappe omtaler av noen tegneserier jeg har lest i det siste. Ingen av dem er nye, men hva gjør vel det? Man er da i det som statistisk sett kan kalles «midt i livet», og all erfaring tilsier at gamle greier er minst like bra som nye greier. 

Jeg har lest nr. 3 av forrige tiårs gjenopptrykk av Pionér, eller «Storia del West», som serien heter på italiensk, Gino D’Antonios ambisiøse tegneserie om De forente staters kolonisering av det nordamerikanske kontinentet. I dette nummeret har vi kommet til den texanske revolusjonen og det berømmelige slaget ved Alamo. Dessuten er det en historie om settlerkolonialistene i Texas og deres konflikt med comanchene, og de som tilførte dem våpen i motstandskampen mot inntrengerne fra øst. Jeg har lest litt her og der av denne serien, og jevnt over likt det jeg har lest, men dette nummeret var ærlig talt ikke mye å skryte av. Historien om Alamo spriker i alle retninger. D’Antonio klarer liksom ikke å bestemme seg for hvilken historie han vil fortelle. Litt villmarkseventyr med Kit Carson (den ekte, ikke Tex Willers «gamle kamel»), litt indianerkrig, litt krig mot Mexico (der Alamo glir nesten umerkelig forbi) og et møte med Samuel Colt, seksløperens oppfinner. Jeg skulle ønske historien hadde fokusert mer på krigen mot Mexico og selve slaget. Dessverre er størrelser som Davy Crockett, Jim Bowie og Santa Anna bare perifere bifigurer i denne historien. Tegningene i denne historien er utført av Giorgio Trevisan, Renzo Calegari og D’Antonio selv. Den andre historien, «Comancheros», er bedre, men heller ikke den er overvettes bra. Tegningene til Sergio Tarquinio er fine, og særlig actionscenene fungerer bra, men figurene slår meg som litt for pene for en slik historie. Det blir litt enkelt, med litt for stereotypiske karakterer og et litt for forutsigbart handlingsforløp. Nei, dette var skuffende saker. Forordet til Jostein Hansen er imidlertid utmerket. 

Jeg har også lest litt Marshal Law. For oss som har lest en del superheltserier, er Pat Mills og Kevin O’Neills groteske satire over genren både opplysende og katarsisk. Både «Super Babylon» og «Secret Tribunal» forutsetter inngående kunnskaper om amerikanske superheltserier samt en åpenhet for serieskapernes tolkning av de ideologiske og sosio-seksuelle implikasjonene som følger med. Personlig synes jeg den Justice Society/League-sentriske «Super Babylon» var hakket bedre enn den kanskje i overkant seksuelle «Secret Tribunal», der parodien dreier seg rundt Legion of Super-Heroes, X-Men og Aliens. Men det er selvfølgelig lov å være uenig. Superheltgenren har etterhvert blitt grundig dekonstruert av mange talentfulle serieskapere opp gjennom årene, men sjelden så kompromissløst som her.  Høyeste karakter til Mills og O’Neill!

Men «Pokker heller, Würmstuggu! Hvor blir det av mangfoldet dere pleier å skryte av?» tenker du kanskje. «Hvorfor skriver dere kun om italienske og angelsaksiske tegneserier? Er dere rasister, kanskje?» Vi sier ganske enkelt: «Ingenlunde! Les videre!»

For vi finner det selvfølgelig nødvendig å nedtegne noen ord om et par belgiske tegneserier vi nylig har lest. Vi begynner med Greg og Hermanns eventyrserie Bernard Prince. «Opprør i Coronado» fra 1969 er et ganske herlig, eller «hæli» som vi sier her på Østlandet, album i denne utmerkede serien. Våre helter opptrer her i en historie som utspiller seg i Latin-Amerika. En kvegindustrialist bruker skitne metoder for å berike seg på bekostning av enkle bønder. Selvfølgelig må våre helter inn på de undertryktes side. Bernard Prince er en serie som vier seg til eventyret uansett hvilken form det måtte anta, og akkurat denne historien er på mange måter en klassisk westernhistorie. Intrigen funker godt (selv om den kanskje ikke er helt realistisk), og Hermanns tegninger er uansett mesterlige. Jeg er en av dem som mener at Hermann nådde toppen som tegner på 70-tallet, og som derfor er mindre interessert i de senere greiene hans, som Jeremiah og Tårnene i Baury-skogen.  (Ikke det at jeg misliker disse seriene. Jeg har flere Jeremiah-album i min bokhylle.) hvilket bringer meg til neste punkt. Jeg leste nemlig nylig Shong Guo et av de nyere albumene til Hermann der manuset er skrevet av sønnen hans, Yves H. Jeg lot meg underholde mens jeg leste det, men ikke mer enn måtelig. Det er en litt forvirrende cyberpunk-aktig spionhistorie med handling lagt til Kina i den nære fremtiden. Det er lett å la seg imponere av Hermanns tegninger. De er virkelig flotte.  Problemet er bare at han har blitt litt for flink til å tegne - eller male, for det er det han driver med her. Det blir litt for pent. Selv foretrekker jeg en mer low-fi tilnærming til visuell historiefortelling, med tradisjonell tusjstrek, helst utført med pensel, som i «gamle dager». Men Hermann fortjener all den ros han kan få. Han er utvilsomt en av de aller beste tegnerne i den fransk-belgiske skolen.

Forøvrig er denne teksten skrevet under musikalsk påvirkning av det britiske rockebandet Anathemas album Alternative 4 og Eternity. De er virkelig noe helt for seg selv. Helt til slutt ønsker vi å formidle et budskap vi har forstått er svært kontroversielt for tiden. Vi oppfordrer de stridende partene i Ukraina (pluss/inkludert Nato og EU) til å komme til en fredsløsning så fort som mulig. Det et sikkert flott og fint med krig og nasjonalisme og sånt, men for det ukrainske folket har krigen vært en katastrofe, og ingen vil tjene på en forlengelse av den. Især ikke om man gjør alvor av de dulgte truslene om bruk av kjernefysiske våpen. I virkelighetens verden er det slett ikke alltid det gode vinner over det onde.