Bolsjevik og seksualprofet

 

Den 80-årige Aleksandra Kollontaj 

ser seg tilbake i livet

 - og gjenopplever glimt av glede

møtene med Norge og nordmenn

Aleksandra Kollontaj, født 1872 - død 1952

- en av de største kvinner

det 20. århundre har fostret -

var nær knyttet til vårt land

- åndelig talt nær norsk…

Slik begynner Martin Nags dokumentariske skuespill «Kollontaj» fra 1982. Som man skjønner av tittelen, omhandler dramaet den russiske adelskvinnen og bolsjeviken Aleksandra Kollontaj.

Ingen som har gjort seg litt kjent med den norske marxistbevegelsen på 1900-tallet, kan unngå å ha blitt forbløffet av våre hjemlige sosialisters idolisering av Kollontaj. Årsaken er selvfølgelig at hun tilbragte noen år i Norge både før og etter den sosialistiske revolusjonen, først som agent for Det russiske sosialdemokratiske partis bolsjevik-fløy under første verdenskrig, og siden som diplomat for den nye Sovjet-staten. Hun var  ganske enkelt «norgesvenn» adskillige tiår før Earl Hyman, Horst Tappert og Ben Adams. 

Det var nok ikke bare hennes revolusjonære glød og standhaftige bolsjevisme som appellerte til radikale nordmenn, også hennes betraktninger rundt seksualitet og fri kjærlighet samt det enkle faktum at hun var en kvinne i en mannsdominert bevegelse, må jo ha virket pirrende for sosialistisk orienterte menn som ivret etter å bryte ned samfunnets tradisjonelle normer og institusjoner. Men også i Russland var Kollontai en anomali. Hun var en av ytterst få gammelbolsjeviker som overlevde Den store terroren i 1930-årene. Men selv om hun unnslapp med livet i behold, fikk hun likevel kjenne denne terroren tett på kroppen, for hennes eksmann Aleksander Sjljapnikov var blant de hundretusenvis som måtte bøte med livet for revolusjonen og det klasseløse samfunn i disse årene.

Martin Nags skuespill fokuserer på Kollontajs opphold i Norge og de forbindelser hun knyttet her. Det har ikke noen egentlig handling, men består av fragmentariske tilbakeblikk på en lang karriere i revolusjonens tjeneste. Ved siden av Kollontaj selv møter vi «Fortelleren», de norske dikterne Rudolf Nilsen og Nordahl Grieg samt Lenin. Skuespillet kan ikke sies å være noen biografi, til det fokuserer det for strengt på Norge, som jo, når alt kommer til alt, ikke utgjorde mer enn en parentes i Kollontajs liv. Dessuten er ikke Nag interessert i å fremstille rollefigurene som de menneskene av kjøtt de var, men snarere som destillater av de ideer den revolusjonære bevegelsen bygde på. Og da tenker jeg ikke på marxistiske idéer i streng forstand, men snarere den litt banale idealismen som kjennetegner propagandaen til bevegelsen og dens publisistiske og organisatoriske forgreninger. 

Vi får høre om Kollontajs tanker om sine norske kontakter, som ikke bare omfattet ledere i arbeiderbevegelsen og kulturlivet, men også «ekte» arbeidere. (Tenk det!) I to sekvenser der Kollontaj intervjues av henholdsvis Rudolf Nilsen og Nordahl Grieg handler det mye om kjønnsliv og kjærlighet, men også om påstander om sensur av hennes synspunkter, noe som naturlig nok avfeies, for kommunistbevegelsen kjempet jo for frigjøring og fred, ikke undertrykking og massedrap. Stilen er, som sagt, fragmentarisk, slik den ofte er i Nags forfatterskap, og det fungerer forsåvidt greit nok dramaturgisk. Men den idealiserte skikkelsen vi møter her, har nok lite med den virkelige Kollontaj å gjøre. Men så var jo også virkeligheten alltid underordnet ideologien i den politiske bevegelsen hun og Nag var en del av. 

Martin Nag

Kollontaj

Solum, 1982