Gå til hovedinnhold

Innlegg

Viser innlegg fra desember, 2019

Ved årets slutt

År 2019 e.Kr. har nådd sin uunngåelige ende, og det er på tide å se tilbake på de siste 365 dager. Året har skjenket oss både vemod og munterhet, både tap og gaver, men først og fremst har det, som alle foregående år, vært kjennetegnet av oppløsning og forandring. Vi ser tilbake på året som har gått, og prøver å se fremover mot den ukjente størrelsen «fremtiden». Vi har lyttet meget til powermetal det siste året, og vi har til og med omtalt de nyeste albumene til Twilight Force, Dragonforce og Majestica her, men også andre typer gitarbasert rytmisk musikk har nådd våre ører. For eksempel har det nye albumet til det finske ensemlet Insomnium vekket begeistring her i Würmstuggu. Heart Like A Grave inneholder adskillige mengder melodiøs deathmetal, tidvis med sterke innslag av doom, av utpreget høy kvalitet. Den interesserte leser vil trolig ha interesse av å beskue musikkvideoen til tittelsporet, som kan forefinnes på videotjenesten «Youtube».  Vi har gledet og irritert oss

Ølstuggu: St. Bernardus Christmas

Me har smakt på ein St. Bernardus Christmas . Dette er eit øl frå Watou i Belgia. Etiketten viser ein munter munk med nisselue på hovudet og eit ølglas i handa. Men, kjære lesar, om du drikk for mykje av dette ølet, vert du truleg ikkje særleg munter. For her snakkar me om seriøs rusgift. Maron: Dette ølet syntest eg smakte som overmogme sviskar og rote kjøt. Eg likte det ikkje.     Vaxos: Eg likte ølet godt. Og fargen var jo mørk og fin. Kan hende det kunne vore litt mindre søtt. Også er det jo litt i sterkaste laget.  Ser på etiketten. Grøssar. Jøje meg! Det held jo heile 10 %! Men Maron, kjem du til å kjøpe dette juleølet neste år, trur du? Maron: Nei, sjølvsagt ikkje. Vaxos: Då trur eg eg kjøper ei flaske. Kor: Dei er ikkje samde. Kva gjer vel det? Kva gjer det vel om land ligg aude og elvar renn med blod når øl er øl. Me seier: elvar renn med blod når øl er øl.

Vi som vil ha Jul i Skomakergata tilbake på TV

Vi har mottatt enda et brev. Vi vil ha Jul i Skomakergata tilbake på TV Hvorfor kan ikke NRK vise Jul i Skomakergata på tv før Jul? Det er ingen jule kalendere som er så bra som denne herlige tv serien. Vi har snakket med barn som synes at årets julekalender Julekongen/Snøfall var kjempe bra, men de har nok ikke sett Jul i Skomakergata. For hvist de hadde gjort det, hadde de syntes at den var best. Jul i skomakergata er Norsk kulturarv. NRK har sakt at Jul I Skomakergata ligger på Internett, men det betyr at mann må ha internett for å få sett Jul i Skomakergata og det er det ikke alle som har. Og det er mye kosligere og se Jul i Skomakergata på TV, sånn som før. Vi vil ha tilbake Jul i Skomakergata på Tv. Med vennlig hilsen Jenny Falch, Thomas Lie og Mathilde Vikan administatorer i Facebook-gruppa Vi som vil ha Jul i Skomakergata tilbake på TV Hei, Vi som vil ha Jul i Skomakergata tilbake på TV Dette brevet er nok blitt feilsendt hit til Würmstuggu. De

Mer Ditko!

Steve Ditko: Strange Avenging Tales Fantagraphics Books, 1997 All New Steve Ditko’s 160 Page Package Robyn Snyder, 1999 Jeg har lest litt Steve Ditko igjen. Denne mannen, som døde i fjor sommer, skapte på  begynnelsen av 1960-tallet Spider-Man, den mest kommersielt suksessfulle superhelten i annen halvdel forrige århundre, men livnærte seg de siste 40 årene av sitt lange liv med kommersielle strøjobber og obskure, intenst ukommersielle, dypt personlige tegneserier inspirert av Ayn Rand s idéer. Og det er et par utgivelsen av den sistnevnte kategorien jeg har kikket på. I Strange Avenging Tales fra 1997 og All New Steve Ditko’s 160 Page Package fra 1999 hamrer Ditko inn sitt libertarianske budskap i historie etter historie. Fablene hans har overfladiske likhetstrekk med kommersielle genrer som krim, skrekk og superhelter, gjerne med et metafysisk, eller i det minste symbolsk, tilsnitt, men det er ikke å skape spenning som er målet hans, det han først og frem

Tør De elske?

Bærer De øine av kull i Deres brennende hender? Har De lært mannen med ører av filt  og vinløv i håret å kjende?  Leste De hans skifergrå øine? Så De den hvite stripe ved  hans høire tinning? Tør De elske? Illustrasjon: William Turner

Boghossian-affæren: Pedicabo ego uos et irrumabo (7/7)

Av Håkon Daniel Myhre Det er på tide med noen avsluttende tanker om Peter Boghossians forsøk på å avkle aktivist-akademia. Dette prosjektet har, som vist over, fått en blandet mottagelse. Reaksjonen reflekterer på mange måter vårt polariserte medielandskap. De er enten helter eller skurker. Jeg skal ikke legge skjul på hvilken posisjon jeg ligger nærmest, men jeg mener det er viktig ikke å trekke en for sterk lærdom av dette prosjektet. Det virker for meg som om Peter Boghossian og co. har oversolgt sine resultater noe, særlig hva gjelder deres kommentarer om fagfellevurderingen. Selv om noe av fagfellevurderingen klart bidro til å gjøre tekstene mer ekstreme, tjente tilbakemeldingene også til å gjøre dem mer koherente og korrekte. Der Boghossian & co har rett er at vurderingene sjeldent faktisk snakker om den empiriske riktigheten til oppgavene i det hele tatt, men at det snarere virker som om de er opptatt av kjennskap til fagtradisjonen. Altså, det er viktigere for f

Boghossian-affæren: «Mein Kampf» som feministisk frigjøringsskrift (6/7)

Av Håkon Daniel Myhre Nå er vi nesten ferdige med vår tur gjennom aktivist-akademia.   Den siste av Boghossian-artiklene jeg vil kikke på, er den de omtaler som “feministiske Mein Kampf”. Tittelen er «Our Struggle is My Struggle: Solidarity Feminism as an Intersectional Reply to Neoliberal and Choice Feminism», og ble godkjent I Q2 tidsskriftet Affilia , som jobber med feministisk sosialarbeid.  Denne artikkelens andre del er en noe omskrevet versjon av et kapittel av Adolf Hitlers Mein Kampf. Tesen er at en feminisme som fremmer individuelle valg, kan og bør bli utfordret av en feminisme som samles i solidaritet rundt de mest marginale gruppene i samfunnet. Dens egentlige formål var å se om noen ville trykke omskrevne deler av Mein Kampf  som ledd i et moralsk argument. Selve artikkelen er en lang tekst om problemene med «valgfeminisme» (choice feminism, et begrep lansert av Linda Hirschman), som forfatterne (tilsynelatende) oppfatter som knefallenhet overfor marke

Min egen stil

Vi har mottatt et brev, eller rettere sagt et postkort fra Oda Holmquist, som ønsker å være anonym. Hun tar opp et tema som opptar mange av våre lesere. Kjære Würmstuggu-redaktør, Har De hatt på Dem klær idag? I så fall, hva slags? Jeg forsøker å finne min egen stil. Med vennlig hilsen Oda Holmquist 2406 Elverum Kjære «anonym», Når været er så koldt som det har vært på Østlandet de siste ukene, er klær påkrevet om man skal bevege seg utendørs. Da har man ikke annet valg enn å undertrykke sin indre naturist, og bekle sitt legeme med tekstiler som ivaretar kroppstemperaturen på et niveau som gjør at livsfunksjonene kan opprettholdes. Idag har jeg helt innerst mot huden på de mest ømfintlige stedene gått med sokker, underbukse og en t-skjorte, alt sammen laget i kulørt bomull. Bena og underlivet har vært dekket av en sort bukse, og overkroppen av en rød skjorte. Under mine spaserturer ute har jeg supplert dette antrekket med en rød genser og en sort jakke. På

De har skarpe tenner, men de tar små biter av gangen

Tex Willer nr. 661 Masken av Mauro Boselli og Michele Benevento Egmont, 2019 Hvori bloggredaktøren fortsetter sitt anmelderi av Bonelli-utgivelser i Norge. Etter hva jeg kan se, er dette del 1 av 3, og hvis man skal dømme etter denne episoden, og det skal man jo gjøre, virker det som dette kommer til å bli en bra historie.  Vi befinner oss i Los Angeles, og Tex og Kit er i byen for å bistå Pinkerton-byrået med å etterforske en internasjonal forbryterorganisasjon som operererer under dekke av legitim forretningsdrift, men som i virkeligheten ledes av en maskert psykopat som mater pirayaene sine med menneskekjøtt og bruker eksotisk kledde orientalere som snikmordere, skjønt det vet selvfølgelig ikke våre helter. Den urbane settingen danner en fin ramme rundt en historie som med sine flamboyante karakterer og mystiske og (foreløbig) uforklarlige elementer i noen grad bryter med den forholdsvise realismen vi er vant med i Tex Willer-universet. Mauro Boselli har skreve

Bokanmeldelse: En rangers ære

En rangers ære av Louis Masterson (Kjell Hallbing) Bladkompaniet 1967 Aller først: Dette med at Morgan Kane har «psykopatiske trekk», er bare tull. Snarere er det vedvarende samvittighetsnaget over alle han har drept, selv i lovens navn, et sentralt trekk ved Kanes personlighet. Og rettferdighetssansen hans strekker seg langt utover egennytten og selvoppholdelsen. Men han ble født på veien til Santa Fe i 1855, så det skulle bety at handlingen i En rangers ære  utspiller seg i 1888 eller 1889. Han er nemlig 33 år her. I denne boken, den femte i rekken, forlater vår mann ranger-korpset for å etterforske drapet på sin beste venn, ranger-kollega Charlie Katz (som vi også møtte i den forrige boken jeg anmeldte ), som angivelig ble drept under et voldtektsforsøk. Men den kjøper ikke Kane sånn uten videre, så han setter seg fore å finne ut hva som virkelig har skjedd og gjenopprette rangerens ære. Jakten på sannheten bringer ham til en skitten verden der industri, finans

Boghossian-affæren: Bløff og bøff i bizarro-akademia (5/7)

Av Håkon Daniel Myhre Nå er det igjen tid for bizarro-akademia.   Vi har nå dekket Peter Boghossian & Cos tre Q1-artikler. De publiserte også to Q2 artikler. Q2-tidsskrift er ikke like anerkjent som Q1, men de er fortsatt anerkjente akademiske institusjoner. Artikkelen vi skal se på nå, ble publisert i Hypatia , som er blant de mest anerkjente feministiske tidsskriftene om filosofi. Artikkelen handlet om humor, satire, og bløff, og het «When the Joke is on You: A Feminist Perspective on how Positionality Influences Satire». Denne bygger på konseptet posisjonalitet, som handler om hvordan en aktørs posisjon i samfunnet påvirker dennes tanker og handlinger. Artikkelen argumenterer for at humor kan brukes både for å skade «status quo» og hjelpe sosial rettferdighet, eller å styrke «status quo» og skade sosial rettferdighet. Dette sistnevnte er ifølge artikkelen svært problematisk. Denne ble skrevet spesifikt fordi Boghossian og co. ville drive litt “meta-humor” på hele prosje