Gå til hovedinnhold

Bokanmeldelse: En rangers ære


En rangers ære
av Louis Masterson (Kjell Hallbing)
Bladkompaniet 1967


Aller først: Dette med at Morgan Kane har «psykopatiske trekk», er bare tull. Snarere er det vedvarende samvittighetsnaget over alle han har drept, selv i lovens navn, et sentralt trekk ved Kanes personlighet. Og rettferdighetssansen hans strekker seg langt utover egennytten og selvoppholdelsen. Men han ble født på veien til Santa Fe i 1855, så det skulle bety at handlingen i En rangers ære utspiller seg i 1888 eller 1889. Han er nemlig 33 år her.

I denne boken, den femte i rekken, forlater vår mann ranger-korpset for å etterforske drapet på sin beste venn, ranger-kollega Charlie Katz (som vi også møtte i den forrige boken jeg anmeldte), som angivelig ble drept under et voldtektsforsøk. Men den kjøper ikke Kane sånn uten videre, så han setter seg fore å finne ut hva som virkelig har skjedd og gjenopprette rangerens ære. Jakten på sannheten bringer ham til en skitten verden der industri, finans og kriminalitet ikke lar loven eller moral stå i veien for profitt, og der menneskeliv har skremmende liten verdi.

Denne romanen har et fint plot som drar veksler på krimgenren, der nye lag av sannheten gradvis avdekkes, og selve løsningen på mysteriet ikke blir avslørt før helt til slutt. Sin vane tro fornekter ikke Kane seg når det gjelder kvinner. Han forfører to kvinner her og truer en tredje med voldtekt - i det godes tjeneste, selvsagt. Og han dreper selvfølgelig skurker over en lav sko. Handlingen utspiller seg over et ganske stort geografisk område og Kane tilbringer mye tid på reisefot i New Mexico og Texas idenne fortellingen. Boken innleder også et nytt kapittel i Morgan Kanes liv, men hva det innebærer, skal ikke jeg avsløre her.

For her finnes det både gode, kjærlige kvinner og svikefulle femme fatales, joviale meksikanere, gærne gullgravere og ondskapsfulle forretningsmenn. I det hele tatt er det ikke realisme Kjell Hallbing etterstreber når han befolker romanene sine. Det er for det neste standardiserte typer vi møter her, troper som hører med i genren, og sånn skal det være i spenningsromaner fra det ville vesten. Vi kommer til slik litteratur med visse forventninger, og disse skal innfris. Men for en dyktig forfatter gir disse rammene ganske godt spillerom til å utforske temaer av allmenngyldig karakter eller situasjoner av historisk interesse. 

Kane selv er en forholdsvis realistisk karakter. Selv om han er melodramatisk skildret, er han grunnleggende menneskelig, med de svakheter og laster det innebærer. Han er ikke en helt hevet over menneskenaturen, for han herjes like mye av drifter og følelser, deriblant hevngjerrighet, som selv den nedrigste skurk, men som helt har han har nå engang en sterk viljestyrke og personlig moral som holder ham på den rette siden. Og selvfølgelig er han en av Vestens raskeste revolvermenn. Men det mest imponerende, er hans nærmest overnaturlige evner som pokerspiller. I denne romanen brukes pokerspill som deus ex machina når Kane trenger penger, omtrent som tippesystemet T. Singer bruker i Dag Solstads roman fra 1999.

Språklig sett flyter det godt. Hallbing er en dreven forteller som bruker det han trenger av litterære virkemidler. Her er det klisjeer i fleng, men også genuint poetiske vendinger, særlig når det er snakk om kjærlighet og død. Åpningssekvensen, der Kane er på pumajakt i fjellene, inneholder også noen flotte naturlyriske passasjer.

Hva skal man si? En rangers ære er en velkomponert westernroman med godt driv og fengslende språk. Voldsscenene er tallrike, mennene er barske, kvinnene sensuelle, og naturen utfordrende. Livet i det ville vesten kunne være brutalt, men det kan det saktens også være mange steder idag også. Jeg synes dette var en ganske god bok. Det er godt mulig jeg anmelder enda en Kane-bok om ikke så altfor lenge.

(Forøvrig er jeg fortsatt sjokkert over hvor heteronormativt Kane-universet er. Hvor er den homoseksuelle kjærligheten?)


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer og levde et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne dan

Fra Würmstuggus postkasse: Om språket, historien og Instagram-antirasismen

  Vi har mottatt et brev fra en av våre lesere: Kjære Würmstuggu Jeg er en pensioneret Skolemand der undres: Hvad er Eders Syn paa den moderne antirasistiske Bevægelse slik den har manifestert sig i den offentlige Debat de senere Aar? Er I paa Parti med Fremtiden, eller tilhører I det socio-økonomiske Bundfald der kaldes «hvite, privilegerte Gubber»? De der bad Mig skrive dette Brev, opplyste Mig om at I tidvis publiserer meget avancered Stof der vanskeligt laar sig processere af unge Sind samt Sindene til eldre Borgere der plages af noget der visstnok kaldes «intellektuell Ladskab». Kan De venligst give Mig et svar paa dette? Med venlig hilsen «Pensioneret Skolemand» Redaktør Dalberg svarer: Jamal Sheik fikk mye oppmerksomhet for et års tid siden da han via sin Instagram-konto « rasisme_i_norge » kritiserte TV Norges fjernsynsserie « Nissene over skog og hei » for å ha med en «rasistisk» figur, Espen Eckbo s «Ernst Øystein», og sågar klarte å få strømmetjenesten D-Play til å av