Gå til hovedinnhold

Homosjokk i Morgan Kane!


Et liv på dødens rand gjorde nok en mann gjerrig på følelser, redd for det uforutsette, men livet sydet aldri sterkere enn like før et drap.

Louis Masterson
Morgan Kane: Kane’s lov
Bladkompaniet 1974

Det siste året har jeg lest en god del western. Walt Slade, Clay Allison, Tex Willer - og, selvfølgelig, Morgan Kane, Norges fremste westernhelt. Kane’s lov (ja, det er apostrof i tittelen) er en novellesamling fra 1974 bestående av fem noveller opprinnelig publisert i bladet Western. Her er det én novelle om den unge Kane fra Texas Rangers-perioden, og fire om den eldre og mer erfarne US Marshalen. 

Den første novellen var ikke all verden i mine øyne. Intrigen er grei nok, men det er noe med måten historien fortelles på som skurrer. Den allvitende fortellerstemmen refererer for eksempel flere ganger til ting som kommer til å skje i fremtiden, altså i andre bøker, men som ikke har noen relevans for handlingen her og nå. Frempek har selvfølgelig en funksjon om det det pekes mot faktisk skjer, men her blir det bare unødvendig, malplassert intertekstualitet. 

De resterende  novellene er glimrende skjebnedramaer fra den amerikanske sivilisasjonens utkant i annen halvdel av 1800-tallet. I alle fortellingene må Kane innhente eller uskadeliggjøre revolvermenn av ulik moralsk avskygning. Kane og de andre figurene vi møter her, er ikke på noen måte realistiske personer med psykologisk dybde, men det er heller ikke meningen. De er arketyper. Kane er en typisk helt med svake sider og et indre mørke, men først og fremst en representant for lov og orden i et lovløst samfunn. Men Kane er ikke bare en lovens mann, han er også nidkjær og ærgjerrig. Og han tolererer ikke at noen er bedre enn ham med revolveren. Ellers møter vi forføreriske, svikefulle femme fataler, jomfruer i nød, desperados og fordrukne sheriffer.

Det som gjør novellene så betagende, er ikke karakterene i seg selv, men hvordan de koreograferes rundt på scenen som i en klassisk tragedie. Det er til syvende og sist skjebnen som er protagonisten i disse fortellingene. Og våpnene, som uten unntak beskrives i inngående detalj, er alltid det som driver handlingen fremover. De fleste mennene vi møter her, er i bunn og grunn ikke mer enn menneskelige forlengelser av de våpen de bærer.   

Årene etter borgerkrigen var i De forente staters randsone en kaotisk tid preget av vold og minimal statlig inngripen i folks liv. Kommunikasjon over lange avstander var begrenset, og Morgan Kane må ofte handle like mye på instinkt som på kunnskap. Og hans måte å løse problemer på innebærer selvfølgelig alltid voldsbruk. Dette er western.

Det er som sagt de siste fire novellene her som er best. De er alle underholdende og godt skrevet. (Dessverre er det en del skjemmende trykkfeil.) De er i det store og hele dystre, men i den siste fortellingen er det faktisk også litt humor. Jeg satt i hvert fall og humret. Det er ikke mye utenomsnakk; vi får vite akkurat det vi trenger å vite, men ikke mer. Og alle novellene slutter på en måte som gjør at en må tenke litt. Alt i alt en ganske bra bok. Check it out! 


(Forøvrig er denne novellesamlingen sjokkerende heteronormativ. Det virker som forfatteren vil ha leseren til å tro at det ikke fantes homofil kjærlighet i det ville vesten.)

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et