Indianersjokk!

Kjære Würmstuggu.

Jeg har lagt merke til at dere ved flere anledninger, sælig i forbindelse med anmeldelser av «vill vest»-litteratur, har omtalt nordamerikanske urfolk som «indianere». Si meg, er dere ikke klar over at denne betegnelsen er både feilalktig og respektløs? At den bygger på en 500 år gammel geografisk misforståelse, er én ting, men etter den store debatten rundt Siv Jensens skandaløse «indianerkostyme» for et par år siden burde de fleste ha fått med seg at dette ordet både er nedlatende og rasistisk. Jeg forventer at dere skjerper dere. Det er tross alt 2019. 

Med vennlig, men harmdirrende hilsen

Filip Pålsdatter Sæterli

Würmstuggu svarer:

Takk for brev! Vi setter alltid pris på høre fra våre lesere. Pionér presenterer er ute med en ny bok med dramatiske fortellinger fra Amerikas fortid, faktisk den syvende i rekken. Mange vil nok glede seg over at vi slipper Zagor denne gangen. I stedet får vi to fine tegneserier fra Bonelli. Nok en gang er det Gianfranco Manfredis actionsjaman Magisk Vind som starter kalaset. «Whopi» er en fin historie som nesten i sin helhet utspiller seg på et fort i Dakota, der en naken indianerkvinne som viser seg å være ekstremt aggressiv og i tillegg har overnaturlige evner, blir tatt til fange og setter saker og ting i sving. I militærfortets maskuline mikrokosmos utspiller det seg et drama der vår venn Magisk Vind etterhvert får en sentral rolle, sekundert av sin sidekick Poe.

Det er Corrado Mastantuono som tegner denne gangen. Han har en tiltalende, organisk tegnestil som minner en del om Joe Kubert. Han forteller godt og effektivt, har stålkontroll på figurtegning og lager dramatiske og lekre komposisjoner som blir sittende igjen i leserens bevissthet. Han er god på ansikter og bakgrunner og kommuniserer realisme like godt som det overnaturlige. Mastantuono sparer ikke på blekket, og særlig de mørke scenene imponener. Dette er en fin historie om massesuggesjon, mytteri og kampen mellom hysteri og fornuft innenfor en ramme av sioux-mytologi og tradisjonelle western-troper. Poe leverer også litt humor, for humor må man ha, selv om hovedvekten ligger på det mørke og dramatiske. Personlig synes jeg avslutningen var bittelitt skuffende, men altså ikke nok til å fraråde.

«Mohawk River» er en frittstående tegneserieroman av Mauro Boselli og Angelo Stano med handling fra Den franske og indianske krig, det nordamerikanske avsnittet av Syvårskrigen. Boselli har levert mange gode Tex Willer-manuskripter de siste årene, og han skuffer såmenn ikke her heller. Dette er en lang (125 sider) og kompleks historie med et rikt persongalleri og uten noen klar helt. Vi følger ulike menneskeskjebner gjennom en langvarig og blodig konflikt, der ingen av sidene fremstilles som mer moralsk enn den andre, selv om det ikke legges noe imellom når det gjelder massakrer, kannibalisme og skalperinger. Det er nemlig ikke krigen i seg selv som er det sentrale her, men hva den gjør med menneskene. Handlingen foregår i grensetraktene mellom det som idag er staten New York og Canada, og strekker seg over fem år, så det er en ganske episk historie som fortelles. Det lange tidsrommet gir god plass til utvikling av karakterene, og det er ganske imponerende hvor levende mange av dem virker.

Serieskaperne får også godt frem hvor multikulturelt dette samfunnet var. Ulike etniske grupper var nødt til å forholde seg til hverandre, enten som allierte eller fiender, om de ville det eller ei, og dette fikk konsekvenser for deres levemåte. Her møter vi blant annet katolske abenakiindiaknere og engelskmenn som har «gone native», samt hvite krigsfanger som blir adoptert av indianere. Vi møter flere indianerstammer og får et innblikk i deres kultur og deres tilpasning til europeisk kolonialisme og alliansebygging i den væpnede konflikten som danner rammen rundt dette blodige og engasjerende skjebnedramaet.

Ved første øyekast syntes jeg ikke noe særlig om tegningene her, men etter å ha søkt litt på internett fant jeg ut at det har mer med Egmonts redaksjon enn med Angelo Stanis tegneferdigheter å gjøre. Dette er nemlig egentlig en lekkert farvelagt tegneserie i stort format som den norske redaksjonen har valgt å forminske og utgi i sort-hvitt med gråtoner i stedet for delikate farver. Dette er ganske enkelt kulturvandalisme. Det finnes jo mye fra Bonelli i passende format som kunne vært utgitt i Pioner presenterer i stedet.

Men for all del, det er en meget bra historie jeg er glad jeg har fått mulighet til å lese.

Pionér presenterer nr. 7.

Magisk Vind: Whopi av Gianfranco Manfredi og Corrado Mastantuono

Mohawk River av Mauro Boselli og Angelo Stani