Gå til hovedinnhold

Indianersjokk!


Kjære Würmstuggu.

Jeg har lagt merke til at dere ved flere anledninger, sælig i forbindelse med anmeldelser av «vill vest»-litteratur, har omtalt nordamerikanske urfolk som «indianere». Si meg, er dere ikke klar over at denne betegnelsen er både feilalktig og respektløs? At den bygger på en 500 år gammel geografisk misforståelse, er én ting, men etter den store debatten rundt Siv Jensens skandaløse «indianerkostyme» for et par år siden burde de fleste ha fått med seg at dette ordet både er nedlatende og rasistisk. Jeg forventer at dere skjerper dere. Det er tross alt 2019. 

Med vennlig, men harmdirrende hilsen
Filip Pålsdatter Sæterli


Würmstuggu svarer:

Takk for brev! Vi setter alltid pris på høre fra våre lesere. Pionér presenterer er ute med en ny bok med dramatiske fortellinger fra Amerikas fortid, faktisk den syvende i rekken. Mange vil nok glede seg over at vi slipper Zagor denne gangen. I stedet får vi to fine tegneserier fra Bonelli. Nok en gang er det Gianfranco Manfredis actionsjaman Magisk Vind som starter kalaset. «Whopi» er en fin historie som nesten i sin helhet utspiller seg på et fort i Dakota, der en naken indianerkvinne som viser seg å være ekstremt aggressiv og i tillegg har overnaturlige evner, blir tatt til fange og setter saker og ting i sving. I militærfortets maskuline mikrokosmos utspiller det seg et drama der vår venn Magisk Vind etterhvert får en sentral rolle, sekundert av sin sidekick Poe.

Det er Corrado Mastantuono som tegner denne gangen. Han har en tiltalende, organisk tegnestil som minner en del om Joe Kubert. Han forteller godt og effektivt, har stålkontroll på figurtegning og lager dramatiske og lekre komposisjoner som blir sittende igjen i leserens bevissthet. Han er god på ansikter og bakgrunner og kommuniserer realisme like godt som det overnaturlige. Mastantuono sparer ikke på blekket, og særlig de mørke scenene imponener. Dette er en fin historie om massesuggesjon, mytteri og kampen mellom hysteri og fornuft innenfor en ramme av sioux-mytologi og tradisjonelle western-troper. Poe leverer også litt humor, for humor må man ha, selv om hovedvekten ligger på det mørke og dramatiske. Personlig synes jeg avslutningen var bittelitt skuffende, men altså ikke nok til å fraråde.

«Mohawk River» er en frittstående tegneserieroman av Mauro Boselli og Angelo Stani med handling fra Den franske og indianske krig, det nordamerikanske avsnittet av Syvårskrigen. Boselli har levert mange gode Tex Willer-manuskripter de siste årene, og han skuffer såmenn ikke her heller. Dette er en lang (125 sider) og kompleks historie med et rikt persongalleri og uten noen klar helt. Vi følger ulike menneskeskjebner gjennom en langvarig og blodig konflikt, der ingen av sidene fremstilles som mer moralsk enn den andre, selv om det ikke legges noe imellom når det gjelder massakrer, kannibalisme og skalperinger. Det er nemlig ikke krigen i seg selv som er det sentrale her, men hva den gjør med menneskene. Handlingen foregår i grensetraktene mellom det som idag er staten New York og Canada, og strekker seg over fem år, så det er en ganske episk historie som fortelles. Det lange tidsrommet gir god plass til utvikling av karakterene, og det er ganske imponerende hvor levende mange av dem virker.


Serieskaperne får også godt frem hvor multikulturelt dette samfunnet var. Ulike etniske grupper var nødt til å forholde seg til hverandre, enten som allierte eller fiender, om de ville det eller ei, og dette fikk konsekvenser for deres levemåte. Her møter vi blant annet katolske abenakiindiaknere og engelskmenn som har «gone native», samt hvite krigsfanger som blir adoptert av indianere. Vi møter flere indianerstammer og får et innblikk i deres kultur og deres tilpasning til europeisk kolonialisme og alliansebygging i den væpnede konflikten som danner rammen rundt dette blodige og engasjerende skjebnedramaet.

Ved første øyekast syntes jeg ikke noe særlig om tegningene her, men etter å ha søkt litt på internett fant jeg ut at det har mer med Egmonts redaksjon enn med Angelo Stanis tegneferdigheter å gjøre. Dette er nemlig egentlig en lekkert farvelagt tegneserie i stort format som den norske redaksjonen har valgt å forminske og utgi i sort-hvitt med gråtoner i stedet for delikate farver. Dette er ganske enkelt kulturvandalisme. Det finnes jo mye fra Bonelli i passende format som kunne vært utgitt i Pioner presenterer i stedet.

Men for all del, det er en meget bra historie jeg er glad jeg har fått mulighet til å lese.

Pionér presenterer nr. 7.
Magisk Vind: Whopi av Gianfranco Manfredi og Corrado Mastantuono

Mohawk River av Mauro Boselli og Angelo Stani

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et